Bevisstløs i cockpit
Spøkelsesflyet
Rutinetoktet ble til en dødsferd da den tyske Starfighter-piloten plutselig ikke svarte på anrop. Kursen var mot Narvik. Var det mulig å vekke den bevisstløse piloten i tide?
Desember 1965 markerte slutten på det året som skulle bli det svarteste for Luftwaffe siden krigen. Av de totalt 292 F-104 Starfigher jagerflyene Tyskland mistet, styrtet 26 fly dette året. 17 av pilotene omkom.
Årets tredje siste havari skjedde om kvelden 6. desember. Da møtte kaptein Klaus Lehnert skjebnen sin med overlydsfart loddrett ned i en myr fire kilometer fra Narvik sentrum med to norske jagerpiloter som maktesløse tilskuere.
Det mest bisarre og uforklarlige med ulykken var at flyet til Lehnert ikke hadde noe i Norge å gjøre. Helt på egen hånd hadde det fløyet en strekning på 1955 kilometer fra Dortmund i daværende Vest-Tyskland til det gikk tomt for drivstoff. Snart 50 år senere kan man fortsatt ikke med full sikkerhet si hvorfor.
Rutinetokt
Toktet med kallesignal 648 startet sent på ettermiddagen fra Nörvenich utenfor Köln, hjemmebasen til Jagdbombergeshwader 31 hvor Lehnert var sjef for 1. Staffel. Med operasjonsoffiseren som vingmann skulle Lehnert gjennomføre et rutinemessig tokt for å trene på navigasjon i mørket.
Flyet til formasjonslederen med registrering DA+254 var blitt klargjort for en morgenflyging som ble kansellert. Likevel ble det utført ny sjekk på flyet samme ettermiddag hvor oksygenanlegget ble etterfylt. Klokken 1630 gjennomførte fartøysjefen en grundig «preflight»-sjekk før han klatret om bord for oppstart.
Under instrumentsjekken oppdaget vingmannen at gyroplattformen til navigasjonssystemet ikke ville stabilisere seg. Med en vingling på 400 kilometer i posisjonsangivelsen var det ikke annet å gjøre enn å la flyet forbli parkert. De to hadde imidlertid avtalt at dersom en fikk tekniske problemer, skulle den andre gjennomføre toktet på egen hånd.
Klokken 1709 tok Lehnert av med Starfighteren og la seg på en nordøstlig kurs mot Dortmund som var første waypoint, mens han klatret til FL 300, ca. 30 000 fot.
11 minutter senere over Dortmund høres stemmen til Lehnert på radioen for siste gang. Han rekker å si «Delta alfa 254» før sendingen blir avbrutt midt i setningen.
Et kvarter senere erkjenner den tyske radarkontrollen å ha mistet kontakten når de spør kollegene i Danmark om de har sett et ukjent fly i stor høyde på nordlig kurs. Fortsatt tror man at flygeren bare har problemer med kompasset og radioen.
Anropene til den danske flykontrollen forblir ubesvarte. Et jagerfly som allerede befinner seg over Jylland, tar opp jakten og tar til slutt igjen Starfighteren 10 NM nord av Skagen. På grunn av mørket kan piloten verken se kjennetegn eller tegn til liv i den tyske cockpiten før han må snu på grunn av lav drivstoffbeholdning. Starfighteren fortsetter ufortrødent nordover på kompasskurs 12 grader.
Livløs
I det norske kontroll- og varslingssystemet blir det liv og røre når spøkelsesflyet kommer inn i norsk territorium ved Fredrikstad en time etter at det tok av fra Nörvenich.
Den linjalrette kursen tyder på at det er autopiloten innstilt på storsirkelflyging som kontrollerer flyet. Stemningen blir ikke mindre hektisk når de to norske F-104 Starfighter beredskapsflyene blir scramblet fra Bodø.
Kaptein Magne Uv har vakt på jagerflyberedskapen den kvelden sammen med Lt. Åge Martinsen.
De to hiver på seg overlevingsdrakter før de løper fra brakkene utenfor fjellanlegget til flyene som står ferdig klargjorte med skarpe våpen og missiler.
Mindre enn et kvarter etter «scramble»-ordren er de på vei sørover mens de klatrer til 40 000 fot for en supersonisk avskjæring som de har trent på mange ganger tidligere mot sovjetrussiske bombefly.
Magne Uv som i dag er pensjonist etter en lang karriere som jager- og senere trafikkflyger, husker godt detaljene fra den natten for snart 50 år siden.
- Vi klatret med full etterbrenner og gikk supersonisk over 35 000 fot. Månen sto høyt på himmelen og natten var klar. Da vi nådde radarkontrollørens punkt omtrent på høyde med Mosjøen, tok vi en 180 graders sving for å komme inn på målet bakfra, forteller han.
Det viste seg at tyskeren hadde steget til 45 000 fot. Antageligvis var autopiloten innstilt på å holde konstant hastighet. Etter hvert som jageren brukte drivstoff, ble den lettere og klatret jevnt og trutt oppover på en hastighet under lydens. Ettersom flyene til Uv og Martinsen var tungt lastet med våpen og drivstoff, måtte de fly med høy nese like over steilehastighet. Men siden tyskeren fløy så stødig, fikk Uv manøvrert seg inntil DA+254.
- Vi hadde ennå ikke fått lyskaster på flyene, men jeg kunne tydelig se silhuetten til Starfighteren i måneskinnet. Ved første øyekast så det ut som et spøkelsesfly som fløy på egen hånd med tilsynelatende tom cockpit. Men da jeg fikk manøvrert meg nærmere med full styrke på posisjonslysene, kunne jeg oppfange detaljer.
Snart så jeg noe hvitt foran til venstre inne i cockpiten. Det var baksiden av hjelmen hans der han hang fremover i selene med hodet mot fremre del av cockpithetta. Jeg tenker fortsatt på den livløse skikkelsen og at jeg tenkte at mannen måtte være langt forbi søvnstadiet, erindrer Magne Uv.
Traff nesten Narvik
Likevel forsøkte Uv og makkeren desperat å vekke Lehnert. Selv om bakkekontroller hele tiden hadde forsøkt å anrope den tyske piloten, fortsatte de norske jagerflygerne.
- Den tyske operasjonsledelsen hadde opplyst navnet hans. Nå ropte jeg «Klaus Lehnert, bailout bailout bailout!» Da det ikke nyttet, forsøkte jeg meg på skoletysk med «Verlassen Sie ihre Flugzeug!». Da det heller ikke nyttet, ga jeg gass og la meg rett foran flyet hans slik at turbulensen min skulle ryste ham våken. Fortsatt var det ingen tegn til liv, og vi kjente oss maktesløse.
Under dem passerte Bodø og Fauske. Lenger fremme kunne Uv se lysene fra Narvik og Harstad.
- Er dere på vei mot Narvik? kom det fra sektorkontrollen.
For Uv virket det som om kursen var mer mot vest, men han tok ikke sidevinden med i beregningen da han svarte benektende.
- Var det noensinne snakk om å skyte ned Starfighteren slik at man var sikker på at den ville treffe ubebodd område?
-All fokus var på å vekke flygeren. Sjansen for å treffe bebyggelse ble vurdert som svært usannsynlig. Dessuten måtte beslutningen vært tatt på høyt politisk plan, og det var det ikke tid til, sier han i dag.
Klokken 1941 tok drivstoffet til Lehnert slutt. Da motoren stoppet, mistet flyet hastigheten, og Uv måtte bare skli over og forbi.
- Jeg trakk ut til siden og krysset inn igjen. Da fikk jeg et siste glimt av flyet mens det reiste seg på halen før det steilet og tumlet ukontrollert. Med død motor forsvant strømmen til lys og autopilot, og flyet var i neste øyeblikk oppslukt av nattemørket, sier han.
På dette tidspunktet var de ca. åtte kilometer nordvest av Narvik. Det var godt at byens innbyggere ikke var klar over dramaet som utspant seg. Ifølge den tyske havarirapporten gjorde DA+254 en vid, høyre spiral på egen hånd før det fortsatte rett mot Narvik. Så gikk det inn i et siste vertikalt stup.
Med minimal luftmotstand var Starfighteren i stand til å gå gjennom lydmuren selv uten motorkraft i stup. Flyet traff bakken i Emmenesmyra snaut fire kilometer sørvest for Narvik sentrum, og pløyde seg ned til fast fjell før det ble pulverisert. Ingen ble skadd på bakken, men smellet og rystelsene fikk vitner til å tenke på jordskjelv.
Årsaksmysterium
Spøkelsesjageren fra Tyskland satte i gang mange uhyggelige fantasier hos folk flest. Det kraftige smellet fikk mange til å tenke på atomvåpen. At Forsvaret beroliget med at det ikke hadde våpen om bord, gjorde bare folk delvis beroliget.
Året i forveien hadde en nederlandsk Starfighter krysset Nordsjøen med bevisstløs pilot før det styrtet i Tingvoll kommune på Nordmøre. Var det en alvorlig feil på oksygenanlegget til Starfighterne?
Selv om den nederlandske ulykken med sikkerhet skyldtes gradvis surstoffmangel, var det besynderlig at Lehnert hadde sluttet å snakke midt i en setning. Feil på anlegget eller forgiftning av oksygenet ble antydet, men noen klar årsak ble aldri fastslått i den korte havarirapporten.
En dyr og arbeidskrevende prosess med rensing av oksygenanlegget før hver flyging ble innført i alle brukerlandene før man etter hvert innså at den var unødvendig.
Senere ble det spekulert i at piloten gikk med selvmordstanker og at han ønsket å dø samme sted som faren, som utrolig nok omkom nesten på samme sted under der felttoget i Narvik i 1940. Noen grav med farens navn har imidlertid ikke latt seg påvise i området.
I 2012 offentliggjorde det tyske flysikkerhetskontoret en artikkel som konkluderte med at Lehnert tidligere hadde vist symptomer på uregelmessigheter i det autonome nervesystemet, såkalt autonom dysfunksjon. Symptomene er ofte unormale endringer i hjerterytmen, svimmelhet, utmattelse og deprimert sinnstilstand. Han skulle sannsynligvis aldri ha fløyet den natten.
De høye ulykkestallene skyldtes både teknisk svikt og relativt uerfarne piloter. I tysk presse fikk Starfighter-flyet snart tilnavn som «Enkemakeren» og «Den flygende likkisten».
Også Luftforsvaret i Norge hadde høye ulykkestall med denne avskjæringsjageren. Av totalt 45 fly mistet Luftforsvaret 13. Syv flygere omkom.
Kilder: Karl Heinz Weiss - Luftwaffe Flugsicherheits Büro, Magne Uv, John Erik Hals, Hubert Peitzmeier, Warbirds of Norway, Rolf Noel.
Les også: