Skipsknuserne

Verdens rike redere sender sine utdaterte skip til Bangladesh for opphogging. Der er situasjonen rimelig katastrofal: Ingen sikkerhet på arbeidsplassen, ingen miljøhensyn.

Arbeiderne er villig til å gjøre hva som helst for å overleve og myndighetene utnytter situasjonen for alt den er verdt. Resultatet er en sosial tragedie og en økologisk katastrofe.

Døgnet rundt

Bangladesh, med en befolkning på 150 millioner mennesker, har verdens billigste arbeidskraft. Over 30 000 mennesker er involvert i skipsopphoggingen i Chittagong.

De arbeider døgnet rundt langs en ti kilometer lang kystlinje, trolig verdens største arbeidsplass under åpen himmel. I motsetning til nabolandet India har Bangladesh ingen egne malmforekomster.

For sin raskt voksende økonomi er landet avhengig av å importere stål, som har steget betydelig i verdi de senere år. Skipsopphoggingen bidrar til å forsyne landet med dette betydningsfulle og kostbare metallet.

Fritar vestlige redere

De gamle skipene kommer fra alle deler av verden. Men ved ankomst har de asiatiske flagg, som på en effektiv måte fritar vestlige redere for alt ansvar. Opphoggingen foregår i stor grad på strendene.

Når det er høyvann kjøres båtene i voldsom fart inn mot stranda, der deres egen vekt bidrar til at de setter seg skikkelig fast i mudderet. Når det er lavvann, blir skipene brutt ned i små deler.

Deretter blir hver enkel del trukket opp på tørt land med en elektrisk vinsj. Til slutt blir stålet veid og solgt videre.

Dødsfeller

Arbeiderne bruker gassbrennere for å få ut relativt små biter fra stålkonstruksjonen. Mangel på kompetanse fører til eksplosjoner og til at tunge jernbiter faller ned.

Dødsfeller er aldri langt borte fra ufaglært arbeidskraft. Gamle fartøyer inneholder ofte store mengder gift, både i materialer og i form av gasser. Arbeiderne eksponeres for dette uten verneutstyr.

De får som regel ingen informasjon om hvilken risiko de utsettes for og vet ingenting om hvordan de best kan beskytte seg selv. Arbeidet gjøres på støvete, asbestbefengte områder.

Farlig røyk fra brennende materialer blir innåndet. Lasten kan ha vært full av gifter som har avleiret seg i lasterommene, uten at det foreligger noen informasjon om dette. Ingen vet. Ingen gjør noe.

Caps og solbriller

Arbeiderne tar på seg en caps for å beskytte håret og solbriller for å beskytte øynene. Så gir de seg i kast med arbeidet. I henhold til lokale myndigheter har minst 60 arbeidere mistet livet i forbindelse med dette arbeidet i løpet av de siste fire årene.

Hvor mange tilfeller av skader og mindre ulykker det dreier seg om, foreligger det ingen statistikk over.

I tillegg til skadene og helseplagene som denne virksomheten påfører arbeiderne, kommer de miljømessige konsekvensene, som er dramatiske. Strendene er tilgriset med kjemikalier og giftig avfall.

Dårlig lagring og sikring av avfall forgifter jorda og grunnvannet og forårsaker både akutt og langsiktig forurensning. Situasjonen er ikke ny, men den er blitt dramatisk forverret i løpet av de siste tiårene.

Todelt ansvar

På 1960- og 1970-tallet foregikk skipsopphoggingen i industrialiserte land som USA, Storbritannia, Tyskland, Italia, Spania, Tyrkia og Taiwan. På dette tidspunkt inneholdt skipene allerede giftige stoffer, først og fremst asbest.

På midten av 1980-tallet forbød disse landene bruken av asbest. Kostnaden knyttet til å fjerne asbest sammen med dyre forsikringer, innebar at det ikke lenger var lønnsomt å drive skipsopphogging i i-land.

I stedet sendte rederne skipene sine til opphogging i India, Kina, Pakistan og Bangladesh, hvor sikkerhetskravene er minimale og arbeiderne er desperate etter å finne seg en jobb. Investorer i Bangladesh grep sjansen da etterspørselen etter stål skjøt i været.

Fra 2000 til 2010 tok Bangladesh 30 prosent av den totale globale opphoggingen og fremsto som det ledende landet for denne typen virksomhet i verden.

I årevis var Alang i det vestlige India verdens største verft for opphogging av skip, men nå har Chittagong tatt over. Det er mange måter å unngå ulykker på, samt bedre arbeidsforholdene.

Men det krever at noen tar ansvar. Og det ansvaret burde være todelt. Myndighetene i Bangladesh må ta sin del av jobben, ved å innføre et regelverk som ivaretar arbeidernes interesser og som tar hensyn til miljøet.

Men de rike rederne i den vestlige verden bør også kjenne sin besøkelsestid. Det er tross alt de som dumper sine giftige skip i Chittagong.