Dobbeltagenter
Sex, fyll og ville løgner
Dobbeltagenter – alt fra en biseksuell peruansk playgirl og en serbisk skjørtejeger til en spansk hønsebonde – påvirket utfallet av 2. verdenskrig.
Den 6. juni 1944 - D-dagen - ble vendepunktet under 2. verdenskrig. Kampene ble selvsagt vunnet på slagmarken.
Men D-dagen ble også en triumf for en helt annen type krigføring: Dobbeltagenter som hadde som mål å få nazistene til å tro at Norge og Calais og ikke Normandie var angrepsmål nummer én for den 150 000 mann store invasjonsstyrken.
Kodenavnet til den hemmelige dekkoperasjonen var Operation Fortitude. Historier ble diktet opp som dobbeltagentene sendte til Berlin for å gjøre løgnene troverdige.
Nøkkelspillerne i det fantastiske narrespillet besto i hovedsak av fem dobbeltagenter.
Og de utgjorde en av de merkeligste militære enhetene i hele verdenshistorien: En biseksuell playgirl fra Peru, en bitte liten polsk jagerpilot med et enormt selvbilde, en serbisk kvinnebedårer, en spanjol med fargerik fantasi og fagbrev i hønseoppdrett og en fransk kvinne med så stor kjærlighet for sin puddel at hun nesten røpet hele spionnettverket da britene brøt løftet om å sende terrieren hennes med fly fra Paris til London.
Denne femmerbanden besto av folk som tidvis både var modige, tapre,forræderiske, mentalt ustabile, grådige, drikkfeldige og kreative. Spionsjefene i London slet med å holde styr på dem.
Polakken ble en gang arrestert for politisk oppvigleri, spanjolen sto midt oppe i en spektakulær skilsmisse fra et hysterisk kvinnfolk, den sexgale, bifile, bortskjemte diplomatdatteren fra Peru var konstant på flukt fra kreditorer på grunn av gamblinggjeld og den serbiske playboyen forlangte at spionorganisasjonen holdt ham med kvinner,fri flyt av champagne, sjokolade og silkeskjorter mens han levde som en bortskjemt prins.
Likevel reddet deres mesterlige dobbeltspill utallige liv. De fem hadde engelske kodenavn som Bronx, Brutus, Treasure, Tricycle og Garbo.
Les også:
De lærte Max Manus og Kjakan å drepe
Alle lurte alle
Dobbeltagentenes verden var til tider sprø som en Monty Python-film.
Tidlig i 1944 inviterte for eksempel Ludovico von Karsthoff, Tysklands etterretningssjef i Lisboa, til et middagsselskap hvor alkoholen fløt i strie strømmer for å hedre Dusko Popov, en serber den tyske offiseren betraktet som Tysklands mest verdifulle agent i England, men som i virkeligheten var en av de fem britiske dobbeltagentene nevnt ovenfor.
På gjestelisten sto blant andre Johnny Jebsen. Han var dobbeltagent Popovs gamle studiekamerat, frilansspion for den tyske etterretningstjenesten Abwehr og nå nylig dobbeltagent for England selv.
Etter hvert som 1943 ble til 1944 innså Jebsen nemlig at krigen ikke ville gå veien for tyskerne. Han tok derfor kontakt med britisk etterretning i Madrid, tilbød seg å jobbe for dem og ba om en billett til London.
Dette hadde han akkurat gjort da denne middagsinvitasjonen kom. Til stede var også den nyinnsatte sjefen for tysk kontraspionasje, Aloys Schreiber. Alle hadde i tillegg med sine sekretærer.
To av de fire hovedpersonene rundt middagsbordet tjente med andre ord Tyskland og to jobbet for britisk etterretning.
I tillegg hadde Jebsen en affære med Schreibers sekretær som gjengjeldte gunsten med å spionere på sjefen sin for Jebsen, mens den gifte von Karsthoff sto i med sin sekretær samtidig som han rundstjal Abwehr, det tyske forsvaret.
Og rundbrenneren og levemannen Popov - mannen som ble æret med middag - hadde minst seks elskerinner på daværende tidspunkt.
Felles for hovedaktørene på begge sider i krigens spionasje og dobbeltagentverden var en voldsom appetitt på sex. Alt dette og mye mer står å lese i boken DOUBLE CROSS av Ben Macintyre.
Den britiske forfatteren avslører hvor naive nazistene var når det gjaldt tilliten til sitt agentnettverk i England.
De trodde blindt på det de rapporterte til Berlin med usynlig blekk, mens i virkeligheten var så godt som hele nettverket deres med spioner og dobbeltagenter styrt av Storbritannias sikkerhetstjeneste MI5 (Military Intelligence section 5).
Oss spionduer imellom
En fremdeles temmelig ukjent detalj fra 2. verdenskrig er at spionasjenettverket MI5 også hadde en egen brevduetropp stasjonert på en base på Scillyøyene utenfor sørkysten av England.
De ble først og fremst brukt til kurervirksomhet. På brevduebasen trente de i tillegg opp jaktfalker til å ta tyske brevduer som også fløy i spionasjeærend.
Men falkene så dessverre ikke forskjell på tyske og britiske brevduer og endte med å drepe 23 patriotiske, pliktoppfyllende britiske brevduer.
Og om du ikke synes det er sprøtt nok, kan vi nevne at amerikanerne jobbet seriøst med en plan som gikk ut på å armere flaggermus med mikrobomber og slippe dem ut over Japan i håp om at de ville fly inn i hus og hjem hvor bombene så ville eksplodere.
Akkurat denne aksjonen kom aldri lenger enn til planleggingsbordet.
«Slått» av russerne
Selv om britene var dyktige til å omvende tyske spioner til dobbeltagenter for så å bruke dem til å plante falsk informasjon i Berlin, hadde de aldri samme suksess som Sovjetunionen hadde i England.
Kommunistregimet hadde ideologiske sympatisører i nøkkelstillinger i etterretningen, som var villige til å spionere for seg, både i Washington, London og til en viss grad Berlin.
Derfor visste for eksempel Stalin alt om dobbeltagentvirksomheten til MI5 takket være sin agent på innsiden, Anthony Blunt.
Men siden Stalin og Churchill etter hvert forente krefter mot nazistene, røpet han ikke noe til Hitler.
Nesten svenskevits
Ikke alle som drømte om penger og spenning som spion eller dobbeltagent under krigen, fikk det til. Ben Macintyre har i boken samlet mange tragikomiske og tidvis latterlige historier om spekulanter og andre håpefulle som ville bli spioner.
Flere av dem hoppet på lykke og fromme ut i fallskjerm over De britiske øyer. En slik eventyrer var svensken Gøsta Caroli, en nazivennlig journalist som hadde mistet en formue på en sølvrevfarm i Uppsala.
Caroli hoppet ut i fallskjerm over Storbritannia i september, 1940 for å spionere for Tyskland. Han landet forkjært ute på landet et sted, slo seg skikkelig og sjanglet mot nærmeste grøft for å sove av seg hjernerystelsen.
En dreng på en bondegård i nærheten så de svenske føttene stikke opp av grøften og varslet politiet. Caroli ble selvsagt arrestert.
På seg hadde han en radiosender, 200 pund i cash og en ladd pistol. Han tilsto ganske fort sine hensikter. Under trusler gikk Caroli med på å spionere for England.
Men en kveld, mens han fremdeles var under husarrest, våknet nazisten i ham og han prøvde å kvele vokteren sin.
Da det ikke lyktes, ba han om unnskyldning, bandt vokteren isteden til en stol og rømte med en eske sardiner, en ananas og en stor seildukskano.
Så stjal han en moped og kjørte sakte og forsiktig mot kysten med kanoen balanserende på hodet. Fluktplanen gikk ganske enkelt ut på å padle til Nederland.
Det gikk ikke lenge før politiet mottok en rapport fra en veiarbeider om at en merkelig skrue med en tykk aksent og en kano balanserende på hodet hadde mistet kontrollen over mopeden sin, falt av og slått seg.
Svensken ble igjen arrestert og satt resten av krigen i britisk fangenskap.
Når det gjelder de fem D-Dagsheltene, forsvant de tilbake til det lettlivete, europeiske selskapslivet de kom fra.
Men det morsomme er at ryktet til britisk etterretning aldri har vært så godt som den gangen denne rølpegjengen bedrev sitt dekadente dobbeltspill.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 11/09 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.