Politiets livvakttjeneste

Livvaktene i Politiets sikkerhetstjeneste og Den kongelige eskorten er eksperter i å lese det unormale i en folkemengde. En dag kan det redde livet til VIP-en de skal beskytte.

Stein er en jovial, veltrent fyr i slutten av 40-årene. Han vil ikke ha ansikt eller etternavn på trykk, men du har kanskje sett ham eller kollegaene i nyhetsbildet, korrekt antrukket med dress, slips og sambandspropp i øret mens de diskret følger statsråder og medlemmer av kongefamilien på to skritts avstand.

Stein er en av livvaktene i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som har ansvaret for den personlige sikkerheten til landets øverste myndighetspersoner både her hjemme og ute på reise. Alltid diskret bevæpnet, alltid årvåken og forberedt på det verste som kan skje: Å stoppe en angriper eller få VIP-en i sikkerhet med sitt eget liv som innsats. Det innebærer å kunne skyte for å uskadeliggjøre som en ren ryggmargsrefleks.

Hotel Serena

I januar 2008 var Stein leder for teamet på tre livvakter som skulle eskortere daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre under et besøk i Kabul. Hele den norske delegasjonen med UD-ansatte og pressefolk var innkvartert på Hotel Serena som ble ansett som det sikreste stedet i Kabul ved siden av den militære ISAF-leiren.

Stein hadde ankommet et par dager i forveien sammen med en kollega for å drive nitid detaljplanlegging; legge opp reiseruter, sette opp bilkortesjene, vurdere sikkerhetsrisikoen på steder som skulle besøkes, blinke ut mulige fluktveier og finne "sikre" rom hvis det skulle oppstå akutte trusselsituasjoner.

Få timer etter ankomsten satt Støre og UD-delegasjonen i møte i konferanserommet i kjelleren. En av de norske livvaktene passet på mens Stein og en kollega var en snartur oppe på hotellrommet da det smalt.

– Rommet lå i andre etasje og var vendt ut mot den godt bevoktede sikkerhetsslusen ved inngangspartiet. Skuddsmellene var så høye og direkte mot oss at vi instinktivt kastet oss ned på gulvet og krøp ut i korridoren, forteller Stein.

Uten å kaste bort tid på å finne fram tyngre våpen, løp de videre for å komme til unnsetning i kjelleren, og passerte en vindusrekke da bombevesten den ene selvmordsbomberen gikk av 10 meter unna.

– Heldigvis var det såkalt "blastfilm" på rutene, hvis ikke hadde kvelden blitt kort for vårt vedkommende, sier Stein.

Rutene var blitt matte og ugjennomsiktige, men de hadde sluppet og blir truffet av glassplinter. Nærmest instinktivt tok de heisen ned istedenfor trappa for å unngå en skuddveksling i lobbyen som kunne forsinket dem i oppdraget med å beskytte Støre.

Konferanserommet var relativt lett å forsvare. Utenriksministeren og følget var allerede beordret ned i dekning på gulvet. En man ble igjen ved døra, mens Stein og makkeren trakk lenger ut i gangen for å danne en ytre forsvarsring.

– Vi hørte både håndgranater og skudd fra AK-47 og visste at vi var utsatt der og da. Du vinner ikke et slikt våpenkappløp med bare en pistol. Samtidig kan man ta igjen mye med mental forberedelse, og vi hadde nok kontroll på situasjonen til å vente med å forflytte oss til den ble mere oversiktlig.

En halv time senere var delegasjonen helt trygg etter å ha forflyttet seg til personalkantinen som på forhånd var utpekt som "sikkert rom".

- Treninga vi hadde vært igjennom på forhånd gjorde ting lettere. Alle beslutningene vi måtte ta hadde vi allerede tatt på forhånd, forteller Stein.

Handlekraft

Det er langt fra Kabul til Kongsvinger. Det er også et langt løp studentene på livvaktstudiet på Politihøgskolens treningssenter har foran seg før de får ansvaret med å beskytte en VIP på alvor. De formelle opptakskravene er fullført Politihøgskole og relevant politierfaring, i tillegg til de fysiske minstekravene. De fleste har allerede flere års operativ erfaring, gjerne fra hundetjeneste eller Utrykningsenheten. Noen har bakgrunn fra Beredskapstroppen eller Forsvarets spesialavdelinger.

– Kravene er harde, men fysiske ferdigheter er noe man kan trene opp. Enda viktigere er å plukke ut folk med den rette personligheten. Vi ser etter kandidater med høy evne til læring, som er trivelige, og som har sosiale ferdigheter til å fungere blant presidenter og kongelige. Samtidig må de vise handlekraft og evne til å "slå på bryteren" øyeblikkelig hvis det trenges, forklarer kursleder Morten Skaarnes.

I vinter stilte 40 søkere til en ukes seleksjon. Etter 50 forskjellige innledende tester hvor man blant annet sjekker høydeskrekk, svømmeferdigheter, fobier og reaksjonsevner, er antallet studenter redusert til ni mann og en kvinne.

– I fjor kom fire jenter seg gjennom utdannelsen og vi vil gjerne ha inn flere. De har egne fysiske opptakskrav, men ellers stiller de helt likt, sier Skaarnes. Blant de spesialtrente politifolkene i PST´s livvakttjeneste er ti prosent kvinner.

Det sju måneder lange studieløpet har blant annet våpentrening, taktikk, nærkamp, sanitet, bil- og kortesjekjøring på timeplanen.

Ingen av dem som fullfører risikerer arbeidsledighet etter å ha kommet seg gjennom nåløyet. Den generelle trusselsituasjonen i samfunnet og antallet personer som trenger beskyttelse blir bare høyere.

Foruten PST, som også foretar den løpende trusselvurderingen, jobber livvaktene også i Den kongelige politieskorte.

Leser trusler

Morgenøkta med nærkamptrening er allerede i full gang når vi kommer inn i gymsalen på treningssenteret. Studentene går barbeint på mattene i treningsrommet iført arbeidsuniform og pistolbelte. Gang på gang terper de på hvordan man skal nøytralisere en motstander som oppfører seg normalt og så plutselig forsøker å nappe til seg pistolen i beltet. Mønsteret er det samme hver gang: Vennlig mens man prøver å lese eventuelle truende trekk ved oppførselen til markøren, og en eksplosivt rask reaksjon når det blir nødvendig å forhindre at han forsøker å ta pistolen. Å legge ham uskadeliggjort i bakken er gjort på et par sekunder.

En viktig ferdighet som livvaktene fortsetter å utvikle når de får operativ status er å kunne lese potensielle trusler i en folkemengde. "Fravær av det normale", kaller instruktøren Jan-Roar det.

– Det aller tryggeste ville vært å skjerme VIP-en for all kontakt med omverdenen. Men i det åpne samfunnet vi ønsker å ha ville det fungert dårlig, sier han. 

Både for Erna Solberg og kronprins Haakon Magnus er det viktig å være folkelige og kunne møte folk på gata. For livvaktene er situasjonen som å putte VIP-en i en sveitserost hvor de har kontroll på hullene.

– Nettopp derfor er det viktig med en riktig type mennesker som kan håndtere situasjoner som skjer raskt. Enten må man konfrontere trusselen, eller få VIP-en unna. For enhver pris må man unngå å stivne i en truende situasjon, sier Jan-Roar.

To livvaktinstruktører fra det svenske sikkerhetspolitiet er med på kurset som observatører for å utveksle erfaringer. Sverige mistet noe av uskylden da statsminister Olof Palme ble drept på åpen gate i 1986. 17 år senere gjentok tragedien seg da utenriksminister Anna Lindh ble stukket i hjel mens hun var alene på shopping.

 Her hjemme er det spesielt livvaktene til kongehuset som opplever situasjoner – alt fra nærgående fulle folk til mentalt forstyrrede personer som hevder at de bor på slottet og vil inn.

 Ved større direktesendte mediebegivenheter øker også risikoen for hendelser eller angrep fra personer som ønsker oppmerksomhet. Noe ikke minst forrige Nobelprisutdeling var et eksempel på, da en mann med meksikansk flagg stormet scenen midt under utdelingen.

– Et godt eksempel på at hullene i sveitserosten var for store. Det er mye lærdom å hente fra den hendelsen, innrømmer Jan-Roar.

Ta en kule

Treningssenteret utenfor Kongsvinger er anlagt på et tidligere gårdsbruk. Inne i det som var låven er det støpt en tre etasjers trappeoppgang med korridorer og rom som i en boligblokk. Hit forflytter studentene seg etter lunsj for å øve på væpnet angret mot VIP. Trusselbildet er ikke så langt unna det på Hotel Serena når terroristmarkøren spretter fram fra et hjørne og fyrer løs med plastammunisjon. Skal man kaste seg ned, rømme, eller skyte tilbake? I det som ville vært et komplett kaos, sørger to av livvaktstudentene for å dra med seg den "sårete" VIP-en inn på et sikrere sted mens sistemann skyter tilbake.

Instruktørene – det er like mange av dem som livvaktstudenter – fotfølger elevene og noterer seg evnen til å reagere med ryggmargsreflekser, skaffe seg situasjonsforståelse og handle ut fra det man vet.

– Kutt, roper instruktøren Terje, omtrent som vi skulle vært på et filmsett. – Sørg primært for å få VIP-en i trygghet, her ville man spart tid med å stikke av istedenfor å begynne å fighte en angriper i bevegelse, sier han til det neste laget.

– Er det en myte at livvakter skal gå imellom og beskytte VIP-en med sin egen kropp i verste fall, spør jeg kursleder Skaarnes.

– Nei, men vi tar ikke en kule bare for å ta en kule for å si det slik. Den viktigste delen av livvaktjobben ligger i alt forarbeidet før et VIP-besøk. Etterretning for å klarlegge trusselbildet, bombesøk, spaning og mye annet. Men ja, i ytterste konsekvens kan det hende at vi både må gi vårt eget eller ta et liv.

– Det gjør noe med deg at du blir vurdert og skal prestere hele tiden, sier en av elevene i den korte pausen mellom to øvinger. – Det er krevende, men sannsynligvis vil jeg si at det var verdt det hvis jeg fullfører.

Aldri på fornavn

Selv om hverdagen også består av mye tålmodighetskrevende venting, skjer det også episoder man ler av etterpå. En uke senere under trening på inn og utstigning av bilkortesje forteller Terje om en politiker som alltid hadde det så travelt med å komme seg ut at livvaktene ble halsende etter. En gang hoppet han til og med uventet ut av bilen i et kryss mens den ventet på grønt for å springe til et møte. da Terje tok ham igjen, måtte han spørre om det var greit at hendelsen ble loggført som en treningsøkt.

Tilleggsferdigheter er også etterspurt blant livvaktene for å gi dem det lille ekstra som gjør dem spesielt egnet til jobben. Noen er spesielt gode i nærkamp, andre kan flere språk. Når Haakon Magnus nylig gikk Birken på en god tid, var det viktig med en livvakt som holdt følge på ski.

Men på tross av all tiden de tilbringer tett sammen med politikere, ambassadører og kongelige, blir man aldri helt på fornavn. Selv ikke på hyttetur på fjellet hvor det kan være trangt om plassen. Sosiale ferdigheter er viktige – men grunnen til at en statsråd tilbringer tid sammen med dem er kun for at de skal passe på vedkommende.