Krydderkremmer i Marrakesh

Marrakesh. Navnet smaker av sterke farger, vibrerende atmosfære og en solid dose mystikk.

Det verdenskjente markedet i Marokko har uendelig med boder, avkroker og bakgater, og pirrer eventyrlysten i enhver nysgjerrigper. Etter å ha virret rundt som en forvirret, retningsvill høne med ertehukommelse, finner jeg endelig fram. Abdul rister hånden min godt og lenge. Smilet forteller at han setter oppriktig pris på å se meg igjen. Selv om jeg har kommet en halvtime for seint til jobb.

Are you ready? Nå begynner vi.

Det er mye som skal læres før jeg kan begynne å jobbe. Stjerneanis brukes i te og er bra for magen. Myntete er populært hos turistene, så man starter ofte med å tilby denne. Parfymen koster 50 dirham for et tyve grams stykke.

- Prøv å overbevise om at vi kun selger hele stykker, formaner Abdul.

Kryddermiksen består av 25 forskjellige krydder. I glassbollene har vi sitrongress, mynte fra Atlasfjellene og Sahara, tørkede roser, leppestift og skrubbestein til føttene.

En hvitblank krystallstein er fjellets deodorant, forklarer daglig leder i bod nr. 311. Den skraper noe inni helvete under armen. Ikke akkurat noen roll-on. Øverst henger flere hyller med naturpreparater mot håravfall. Har jeg noen gang sett en afrikaner med måne?

Nei, men hårfattige turister er godtroende mennesker, blir jeg forklart.

Kanelstenger kjenner jeg igjen, mens de tørkede røttene ligner på ingefærrot.

- Nei, det er indisk ginseng, korrigerer Abdul.

- Vi kaller det også for marokkansk Viagra, smiler han lurt.

På en god dag bikker omsetningen i krydder- boden 300 dirham (250 kr). Av dette kan Abdul putte en tredjedel i lomma. Tatt i betraktning at 32-åringen jobber halve døgnet, syv dager i uken, er ikke lønnen særlig lukrativ. Spesielt ikke på dagene han ikke får solgt noe som helst.

-- I dag skal vi selge for 500 dirham, oppmuntrer jeg med glødende entusiasme. Uvitende om at jeg skal svelge i meg dette utsagnet resten av dagen. Læretiden er over og svennebrevet er godkjent. Planen er at jeg angriper turistene mens han sikter seg ut de lokale kundene. Alt er duket for omsetningsrekord, mener jeg.

En mildt sagt korpulent, bleik europeer kommer labbende. Hustruen vimser rundt med to små bæreposer. Situasjonen er åpenbar. Hun har ramlet på shoppingkjøret mens tjukkasen er lei og sliten. Uten å nøle - eller tenke spesielt godt etter - griper jeg etter den indiske ginsengen. Kanskje han kunne trenge litt ekstra piff til kvelden?

- Trenger du litt Viagra, sir?

På min middelmådige fransk snubler ordene helt feil ut. Det som skulle være en humoristisk salgspitch, resulterte i en grufull fornærmelse. Et isende blikk dreper meg på stedet før mannen rister kontant på hodet og strener raskt videre. Gutten i nabosjappa flirer rått, mens Abdul ikke er like imponert.

- Det er kona du må spørre om Viagra, ikke mannen, formaner sjefen.

De trange handlegatene er fylt av arabisk skvaldring og gjentatte kallerop fra moskeene. Alle svever hastig forbi. Og blekansiktene virker dritt lei og totalt immune for kreative åpningsreplikker. Et godt triks er å samle sitronblader i hånden, sperre veien og oppfordre turistene til å lukte. Da er de pukka nødt til å stanse opp og jeg får en sjanse til å lokke dem bort til hyllene. Men derfra stokker det seg gang på gang...

Desperasjonen sniker seg på. Jeg har jo ikke solgt en verdens ting på seks timer! Dette er ikke så lett som jeg trodde.