Johnny Haglund i sporene etter tyskernes folkemord i Afrika

På lodgene i bushen er biffene høye, drinkene svale og luksusen som i gamle dager. I byene finnes det innbyggere som ikke mener det finnes noe særlige motsetninger mellom hvite og svarte innbyggere. Og økonomien ser slett ikke verst ut i Namibia, ørkenlandet på det sørlige Afrikas vestkyst.

Men førsteinntrykket bedrar.

Det ulmer bak fasaden av rene, velregulerte byer, gode veier, mangesidig næringsliv og sosiale ordninger som ti års obligatorisk skolegang. For mange er det ikke nok at noen ber om unnskyldning for at de herjet med landet deres.

I mai erkjente Tyskland ansvar: Som kolonimakt begikk Tyskland folkemord i årene mellom 1904 og 1908. Særlig gikk folkemordet ut over Herero- og Nama-stammene. Som bidrag til forsoning og utvikling av områdene som ble særlig rammet, vil tyskerne de neste 30 årene bidra med drøyt 11 milliarder kroner i ekstra bistandsmidler. Det vil komme godt med, for resultatene av tyskernes herjinger for 110 år siden er fortsatt merkbare i Namibia.

Sultne på mer enn lærdom

Ørkenen lukter særegent i det svake lyset av en tidlig morgen ute i den afrikanske bushen. En drøss glade unger skal på skolen. Klokken syv blir barna plukket opp av skolebussen ute i ødemarken. De ler og smiler hele veien. For barna er skolen dagens høydepunkt. Enn så lenge.

− I Namibia, hvor skolegang er obligatorisk for alle barna mellom seks og 16 år, er skole mer enn skole. I mange tilfeller kan skolen utgjøre forskjell på liv og død, sier rektor Marietta Mantas. Hennes skole «Little Bugs» har mer enn 30 elever, alle under 13 år.

For ikke lenge siden fikk hun bekreftet hvilken rolle skolen spiller i barnas liv.

− Vi merket at det alltid var noen barn som ikke klarte å følge med til tross for at de var vel så smarte som andre elever. Disse barna utviklet seg heller ikke i takt med de andre, selv om de fikk samme oppgaver og oppmerksomhet fra oss, forteller Marietta Mantas.

Skoleledelsen sjekket, og oppdaget at flere av barna kom fra svært fattige familier og ikke fikk nok mat.

− Vi tok affære straks, og nå får barna frokost og små mellom­måltider, samt en lunsjpakke på slutten av dagen. For mange av barna hos oss er dette den eneste maten de får, forteller hun og skulle gjerne gitt mer. For fattigdom og skolegang er ofte vanskelig å kombinere.

− Mer enn 20 % av Namibias barn og ungdommer faller ut av skolen. Ofte kan barna være helt ned i ti år gamle når de forsvinner, forteller rektor Mantas.

Hun og skolen har fått en ny utfordring å bale med:

− Vi finansieres helt og holdent av et selskap som arrangerer luftballongturer for turister.

Men pandemien har holdt turistene unna Namibia. Turist­svikt har falt sammen med fall i prisene for diamanter og uran på verdensmarkedet. I fjor falt økonomien i Namibia med 7,4 prosent, ifølge Verdensbanken. Rektor Marietta Mantas har vært tvunget ut på tiggerferd til forskjellige firmaer rundt om i landet.

− Vi har klart oss så vidt, sier hun.

Sultne barn

På en svært avsidesliggende gård litt lenger sør i landet bor bonden Indrak Stenkopf.

For ham og familien er mat og økonomi intet problem. Da jeg var på besøk, fikk hans barn hjemmeundervisning, noe som er helt vanlig på de store avsides­liggende gårdsbrukene i landet. Indrak og kona er etterkommer av nederlandske og tyske innvandrere. Og hvite.

− Vi har alltid levd i fred med de sorte, forteller Indrak og sier han har venner i alle hudfarger.

Han er ikke overbevist om at godene er så veldig skjevt fordelt i landet.

Statistikkene er imidlertid tydelige nok: «Midt på treet»-inntekten (medianinntekten) i Namibia ligger litt over snittet for afrikanske land sør for Sahara. Men inntektsforskjellene er enorme: To tredeler av befolkningen lever i til dels stor fattigdom. Bare én av fire namibiere har et inntektsnivå de kan leve greit på, men bare én av seks svarte har såpass til inntekt. De hvite utgjør kun fem-seks prosent av de 2,5 millioner innbyggerne og lever i velstand.

− Vårt sørvestafrikanske land må snu arven fra en rasistisk, hvit minoritet, sa president Hage Geingob i oktober i fjor. Han siktet særlig til apartheidregimet i Sør-Afrika som frem til for 31 år siden også omfattet Namibia.

Lite har endret seg fra jeg var i landet i 2005. Da reagerte jeg på at nær samtlige lavtlønnede jobber var besatt av sorte, mens de fleste hoteller, restauranter og store selskaper hadde hvite eiere. Og turistene får stort sett bare møte smørsiden, for eksempel i en behagelig stol på et hotell ute i ødemarken der ville dyr drikker fra vannhull bare noen titalls meter unna.

Slumbyen

Kontrasten er voldsom til byen med et navn sammensatt av tre positivt ladede ord Democratic Resettlement Community (DRC), men som er ren slum.

− Da jeg kom til Namibia, besto DRC av noen få hus. I dag hevder myndighetene DRC har 30 000 innbyggere, forteller amerikaneren Jay Sarro, som har bodd i landet i over 20 år.

− Det virkelige tallet er langt høyere, tror han.

Ingen av husene har innlagt vann eller kloakk. Samtlige som lever her er sorte namibiere, de fattigste av de fattige.

Jay og DRC-innbyggeren Elliot tar meg med inn i labyrinten av spinkle hus og støvete veier der Elliot er vokst opp. Jeg har gjort lignende i andre slumstrøk av Afrika, og alltid med hjertet i halsen: Som hvit mann med stort kamera er jeg et lett og lukrativt bytte for skruppelløse eller desperate mennesker. Men i DRC er folk er langt fra fiendtlige, de vil gjerne prate, fortelle og vise, til tross for at fattigdommen er overveldende.

− De aller fleste turister som kommer til Namibia ser aldri dette. Mange tror faktisk ikke Namibia har slum i det hele tatt, der de ferdes fra den ene luksus-lodgen til den andre på jevne asfaltveier i store leiebiler.

Han peker også på naboen til DRC – Swakopmund. Sentrum av Namibias nest største by noen minutter med bil unna DRC, er et av de mest populære stedene i Namibia for turister. Her ligger komfortable hoteller, dyre strandhus, fancy restauranter, rene gater og den høyeste andelen hvite innbyggere i hele landet.

Det liker tyskere godt. Jay forteller at det går direktefly mellom Tyskland og Windhoek, Namibias hovedstad. Fra Windhoek tar det under fire timer med bil til Swakopmund.

Ikke alle beklager

Forholdet til tyskerne er delt. Som turister bidrar de til landets økonomi, men sårene etter tyskernes herjinger i årene som kolonimakt mellom 1884 og 1915 er langt fra grodd. Overgrepene mot lokalbefolkningen er synlige den dag i dag, selv om de opprinnelige ofre og gjerningsmenn for lengst er døde.

Herero- og nama-folkene var opprinnelig bønder som drev med kveg i store landområder. Etter folkemordet konfiskerte koloniherrene stammefolkenes land og delte områdene opp i store gårdsbruk etter europeisk mønster. Disse gårdene eies fortsatt av hovedsakelig hvite namibiere som Indrak Stenkopf. De opprinnelige eiernes etterkommere lever i overbefolkede slumbyer som ligner DRC.

Selv om Tyskland har forpliktet seg til å bidra med ekstra bistandsmidler som en del av sin erkjennelse av folkemord, har tyskerne benektet at det handler om «erstatning».

Blant ofrenes etterkommere er ikke tyskernes erkjennelse og økonomiske bidrag tilsvarende 11 milliarder kroner, nok.

− Dette er ikke nok til å veie opp for blodet fra våre forfedre. Vi kommer til å kjempe til helvete og tilbake, sier dagens høvding for Herero-stammen Vekuii Rukoro, ifølge det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel.

Den tyske befolkningen i Swakopmund nøler med å innrømme ansvar for fortidens synder. Det provoserer:

− De har aldri kommet med noen unnskyldning eller erkjennelse av hva deres forfedre gjorde mot mine forfedre. De er faktisk uenige i Angela Merkels milliard­erstatning, sier sluminnbygger Elliot opprørt.

− De burde stå frem og be om forlatelse på vegne av sine forfedre, sier Elliot, før han rister på hodet og innrømmer at hevn eller ydmykelse neppe vil bringe noe godt med seg. Han er veldig usikker på hva som er løsningen – eller om det finnes en løsning.

− Du vet, både sorte og hvite namibiere har levd slik så lenge at vi alle tror at dette er normalen, avslutter den unge mannen og fyrer bål utenfor huset sitt i det ørkennatten legger seg over slumbyen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 35 2021

Skjelletkysten 

Skjeletter av skip og strandede hvaler setter sitt preg på en ugjestmild del av den namibiske kysten.

Det nyeste vraket ved den ugjestmilde Skjellettkysten stammer fra 2018. «Fukuseku Maru» gikk på grunn, og til tross for at redningsmannskapet holdt på i tre uker, klarte de ikke å berge skipet. 

Et annet skip, «Zeila», ble i 2008 solgt til et selskap i Mumbai. Men da båten ble tauet forbi Namibia på vei til Mumbai, røk wiren og «Zeila» drev i land. Og der har hun ligget siden.

Men av alle historier om skipsvrak og skatter langs denne kysten, er kanskje den mest interessante hele 220 år gammel. Da strandet et skip lastet med gull, edelstener og elfenben i området. Skipet var på vei til India, og den dyrebare lasten var en gave til mogulen av India. Den gang var verdien anslått å være rundt 70 millioner kroner – i dag kan vi sikkert legge på en null eller to.

Skuta kom seg aldri videre, og mannskapet ble aldri funnet igjen. Men folk har lett og gravd gjennom tidene. En eksentrisk, tysk eremitt levde også her i mange år. Selv om han aldri skal ha sagt at det var skatten han lette etter, tror mange sjømenn at det var akkurat det han gjorde. Nå er skatten glemt og forlatt, men tanken på at det kanskje ligger enorm rikdom under sanddynene et sted, kan sette fantasien i sving.