Johnny Haglund
Hvor ble all fisken av?
Tidligere dro de inn opptil 200 kilo store fisk, nå er de heldige hvis de finner 200 kilo småfisk på en dag. Fiskerne i Det karibiske hav sliter med å få endene til å møtes. Jeg ble med dem på jobb.
Den lille trebåten skjærer gjennom bølgene. Om bord står fem menn og speider utover det blå havet. Vi dro fra land rett før sola sto opp i dag tidlig, og nå ser vi bare himmel og hav i alle retninger.
- For fem år siden kunne vi finne store fiskestimer en time fra land, men nå må vi mye lenger ut, forteller kapteinen, Javier Martinez (62). Plutselig roper en av karene ut. Han mener å ha sett en fiskestim. I rasende tempo vrir gutta båten og hiver ut det store garnet i sirkel rundt den antatte fiskestimen. Så kaster to av karene seg ut i havet med dykkemaske og svømmeføtter. Jeg hopper etter.
Så begynner den møysommelige jobben med å dra inn garnet. De to fridykkerne svømmer ned til bunnen, rundt 35 meter under oss, og opp igjen. Dette gjør de gjentatte ganger.
- Må sjekke fisken og sørge for at garnet ligger korrekt, gurgler de mens de gisper etter luft ved overflaten. Så blir de borte igjen. Hva de gjør er selvsagt ikke ufarlig. En ting er dypet, men ved flere anledninger ser jeg at guttene halvveis vikler seg inn i garnet når de utfører jobben sin.
- Ja, det hender vi henger fast, medgir Pedro Alvarez (22) og ramser opp navn på to unggutter som druknet for et par år siden da de ikke kom seg løs.
Jeg ligger og skvulper i overflaten og etter hvert som nota snurpes sammen, forventer jeg å havne midt i en stim av store og små fisker. Men jeg venter og jeg venter. Jeg svømmer over garnet og på utsiden av nota.
Brått ser jeg i alle fall bevegelsen av en fisk i det mørkeblå dypet under meg¿ men den var litt stor?
- To haier sirkler rundt nota, forteller Pedro mens han flyter på en tom vannkanne og fikler med en GPS. Å ligge midt ute på det åpne havet med to haier under meg, gjør at jeg brått får en følelse av å være agn. Slike pysete tanker kan jeg selvsagt ikke dele med disse gutta, men jeg svømmer ganske raskt tilbake inn i området som er omringet av garn.
- Om fisken ikke kommer ut av nota, kommer vel ikke haiene inn, heller, tenker jeg og undrer meg over GPS-bruken til Pedro.
- Vi markerer hvert eneste sted vi finner fisk på GPS-en, forteller han og forklarer hvordan de samarbeider med lokale myndigheter for å kartlegge fiskebestanden i området.
- Du skjønner, havet vårt begynner å bli tomt for fisk.
Verdenshavene forandret
Jeg befinner meg utenfor kysten i det nordlige Colombia, i Det karibiske hav. Et område tidligere kjent som svært fiskerikt. På 60-tallet kunne fiskerne i disse havområdene dra inn ikke bare store mengder fisk, men også stor fisk.
- Vi håvet ofte inn kjemper på både 50, 100 og 200 kilo, minnes Javier fra sin barndom, og undrer hvor fisken deres er blitt av, for i disse dager er 20 til 30 kilos tunfisk det største de får inn¿ og det skjer ikke ofte, ifølge fiskerne selv.
Javier er ikke alene om den bekymringen og dessverre er den også svært berettiget.
- Verdenshavene har forandret seg mer de siste 30 årene enn hva de har gjort gjennom hele menneskets historie, forteller professor Roberts, som blant annet arbeidet med BBC i deres naturprogramserie «Den blå planeten». Han forteller i et intervju med Newsweek at enkelte havområder har mistet så mye som 75 % av de store fiskene, delfinene, skilpaddene og hvalene, som engang trivdes der. Dessuten hevder han at 99 % av en rekke særegne fiskearter, inkludert den amerikanske sagfisken, som kan bli opptil ti meter lang, er borte fra havene.
Overfiske og forurensning får skylden, og de skyldige er først og fremst verdens rike nasjoner.
- I dag har vi redskap til å fiske større kvantum raskere enn noensinne - fisken rekker ikke å reprodusere seg, påpeker Roberts. Men også de enorme mengdene industriavfall og urenset kloakk, som daglig pumpes ut i havene våre, bidrar til ødeleggelsen. Og de som merker konsekvensene først, er selvsagt de fattigste.
13 timers arbeidsdag
Etter å ha ligget i vannet en time, begynner det endelig å skje ting. Men den store fiskestimen jeg hadde håpet å fotografere, kan jeg nok bare drømme om. Først når de siste kvadratmeterne med garn blir halt om bord i båten, begynner det å blinke i fiskeskinn.
- En god fangst, hevder derimot Fernando og trekker inn småfisken. Deretter drar vi¿ ikke til land?
- Vi starter dagen klokken fem om morgenen og rundt klokken seks på ettermiddagen er vi ferdige, medgir Fernando, som med sine 16 år er den yngste av mannskapet.
- Så vi ser ikke land før om åtte timer, smiler han og innrømmer at dette er det beste ved hele jobben.
- Vi starter i grålysningen hver dag med å bære den tunge utenbordsmotoren fra lageret til båten, så sjauer vi bensinkanner og garn, forteller gutten og påpeker at slikt kan ikke ligge ute om natta.
Først når karene endelig har kommet ut på havet, kan de døse på skift i vinden mens tre holder utkikk og en styrer skuta.
- Jeg har en god jobb, hevder guttungen, men innrømmer at han er litt bekymret.
- Denne jobben vil jeg ha hele livet, men da må havet ha fisk, og bare på de tre årene jeg har arbeidet for Javier, er det blitt betraktelig vanskeligere å finne de store stimene, forteller han og innrømmer at han til tider undrer om han skulle ha hørt på sin far:
- Han sa jeg skulle blitt politimann, for i motsetning til fisk vil det alltid være nok tjuver og banditter, avslutter guttungen og myser mot den skarpe sola og det gnistrende, blå havet.
Les også:
Nordmennene som overlevde Little Bighorn
