Tidenes kraftigste kanoner
Her er monsterkanonene
Tenk deg en kanon fem ganger større enn denne. I hendene på Saddam Hussein.
Da Gerald Bull skulle låse seg inn i leiligheten sin i Brussel en marsdag i 1990, hørte han skritt i korridoren bak seg. Så fikk han tre skudd i ryggen og stupte fremover mot døra. Gjerningsmannen lente seg over Bull, satte munningen mot nakken hans og fyrte av to ganger til. For å være helt sikker.
Nei, Gerald Bull måtte ikke på noen måte få lov til å virkeliggjøre sin store drøm. Bull skulle ikke få lage en 150 meter lang kanon som kunne skyte 600 kilos prosjektiler 100 mil av gårde. Og absolutt ikke til Saddam Hussein.
Ren matematikk
Gerald Bull er ikke den eneste som har vært opptatt av å sende store ting, gjerne fylt med sprengstoff, så langt som mulig gjennom luften.
- En kanon på en høy fjelltopp kan sende en kanonkule rundt jorda, bare sprengladningen er stor nok, fastslo tyngdelovens far, Isaac Newton, i sin Principia Mathematica i 1687. I 1865 skrev Jules Verne om en 274 meter lang kanon som sendte en bemannet kapsel til månen. Og så, mot slutten av 1. Verdenskrig fyrte tyskerne løs mot Paris med monsterkanonen på toppbildet.
"Kaiser Wilhelm Geschütze", mest kjent som Pariskanonen, sendte av gårde 120 kilos granater mot den franske hovedstaden, som lå 130 kilometer unna. De var i lufta i snaut tre minutter, det meste av luftferden foregikk oppe i stratosfæren, i fire mils høyde.
Les også:
Verdens dummeste krigsoppfinnelser
Skremmende Langfredag
1918 krasjet en slik bombe gjennom taket i St.-Gervaiskirken i Paris og eksploderte midt under messen. 76 mennesker mistet livet, mange av dem kvinner og barn. - Tyskerne har tatt i bruk høytflygende zeppelinere til bombingen, het det i de første, forvirrede franske rapportene. Den formidable kanonen, gjemt i skogene ved Crépy og trolig tre i tallet, var mer skremmende enn effektiv. Granatene inneholdt lite sprengstoff, rundt sju kilo, i forhold til størrelsen og nøyaktigheten var så som så.
Distansen gjorde at det måtte tas hensyn til Jordens rotasjon. Dessuten var skuddraten lav. Men Paris måtte ta imot rundt 350 treff i løpet av våren og sommeren 1918 og 256 mennesker ble drept av giganten, som ble ødelagt av tyskerne mot slutten av krigen.
Hitlers superkanon
I krig har ingen klart å overgå Pariskanonens rekkevidde på 13 mil med "vanlig" artilleri. Men noen har prøvd.
Adolf Hitler, selvsagt, med sine besettelser, fikk ingeniører til å konstruere fryktede Vergeltungswaffen for å hevne seg på britene. Det jetdrevne missilet V-1. Raketten V-2. Og superkanonen V-3, som skulle bygges inn i en åsside på franskekysten og stilles inn mot London.
Kanonen besto av et 127 meter langt løp og hadde flere antenningskamre oppover løpet for å gi prosjektilet den nødvendige akselerasjonen. Arbeidet ble aldri fullført. Og tiden hadde løpt fra den gode, gammeldagse kanonen, som hadde åpenbare svakheter sammenlignet med moderne, rakettdrevne missiler.
Men canadiske Gerald Bull ville ikke slippe kanonene helt. Han hadde lest Jules Verne som guttunge og blitt fascinert av "månekanonen". Da romfartskappløpet mellom øst og vest raste som verst, fikk Bull på 1960-tallet støtte fra amerikanske og canadiske myndigheter til å teste ut svære kanoner på Barbados. Bulls mål var å sende prosjektiler i bane rundt jorda.
Farlig forbindelse
Han var i ferd med å lykkes da finansieringen tok slutt og støtten ble borte i 1967.
Bull fortsatte nå forskningen på privat basis, med midler han skaffet seg gjennom utvikling av artillerivåpen som han solgte til verdens mange militære aktører. I 1980 ble han dømt for å ha solgt våpen til apartheidregimet i Sør-Afrika. Deretter flyttet han til Brussel. Irak var i krig med Iran og var blant landene som kjøpte Gerald Bulls gode artillerivåpen.
En gang i 1988 møttes Bull og Saddam Husseins utsendinger. Saddam ville ha nye supervåpen. Bull drømte fortsatt om superkanonen sin. De kom til enighet. Mot en aldri så liten gjenytelse - han måtte hjelpe Saddam med å forbedre Scud-missilene - fikk Bull endelig realisere sitt stjernekanon-prosjekt. Et sted i Iraks ødemark produserte Bull og hans stab først en prototype med et 46 meter langt løp.
Så startet arbeidet med den virkelige Babylonkanonen.
Dommedag
Løpet skulle være 156 meter langt, sammensatt av flere deler, og ha fire enorme støtdempere for å ta imot rekylen, som ville lage et jordskjelv som måler 4,0 på Richterskalaen.
Kaliberen var 1 meter. Ifølge Bulls beregninger skulle Babylonkanonen, hvis den ble ladet med ni tonn ammunisjon, være i stand til å sende et 600 kilos prosjektil 100 mil. Eller et to-tonns prosjektil i bane rundt jorda, med raketthjelp.
Ifølge sønnen Michael var Gerald Bull "verdens dårligste til å holde på en hemmelighet", og prosjektet skaffet ham farlige fiender. Men det var neppe Babylonkanonen alene som avgjorde hans skjebne. Den militære nytteverdien av kanonmonsteret var begrenset. Kanonen sto fast i én stilling og ville være et lett mål for luftangrep. Men den ville være effektiv for å skremme naboene. Et dommedagsvåpen i Saddams hender? Et våpen med stor rekkevidde som sendte stridshoder med nervegass og atomvåpen? Hørtes ikke bra ut.
Det skjedde to ting som hindret fullbyrdelsen av Babylonkanonen. Deler til løpet, kamuflert som oljerør, ble stanset i tollen i Storbritannia. Og så fikk Gerald Bull besøk på døra. Gjerningsmennene er aldri avslørt.
Kilder: vectorsite.net, astronautix.com
Les også:
De 10 mest populære damene i 2010
Denne saken ble første gang publisert 03/06 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.