Her er det en halv meter mellom vingene

En bred Texas-dialekt under El Pasos brennendesol: - Mine damer og herrer, det er en ære å presentere... The Blue Angles...

Mannen med mikrofonen høres nesten andektig ut når han annonserer dagens siste innslag.Og der står de, helt i enden av rullebanen. Seks F/A-18 jagerfly, malt i knallblått med gule innslag.

Jeg plugger inn øreproppene. Når seks F-18 fly fyrer opp, rister hele El Paso.

Deretter er det bare å måpe. For hva disse gutta klarer å få ut av flyene sine, er utrolig. Her skulle selv Supermann fått problemer med å henge med. Særlig blir jeg imponert når speakeren annonser at:

- Kaptein Greg og hans F-18 fly skal nå passere forbi oss i lav høyde med en hastighet av 965 km/t (600 mph). Det er velkjent at amerikanere har en tendens til å legge på litt, så jeg tror ikke egentlig på ham.

Men når Greg brått dukker opp på himmelen, og like kvikt forsvinner igjen, står jeg og alle andre igjen med håret rett opp, fryste glis, en ukes øresus og et "hva skjedde"- uttrykk i øynene. Det var som om en kule passerte oss. Og vi kunne lukte kruttet.

Real American heroes

- Det er 30 år siden dere var her sist, det er 14 år siden dere var i El Paso, og vi har savnet dere hver dag siden, roper kommentatoren gråtkvalt. Han trenger en kort pause for å ta seg inn, men er brått tilbake - enda mer stolt og høytidelig i tonefallet:

- Real American heroes, give them a hand ladies and gentlemen, ljomer gjennom ørkenen.

Men oppfordringen drukner i støy, for her kommer Greg og hans 11 tonn tunge vidunder av en maskin enda engang i samme høyde. Nå med en kollega et par meter under. Jeg forbereder meg på krasjet, men alt som kommer, er et mildt jordskjelv og et nytt øresus.

- Disse pilotene er trent opp til å fly med mindre enn en halv meter (18 tommer) mellom hverandre og en fart på flere hundre kilometer i timen, roper kommentatoren. Uhemmet jubel. Stoltheten av å være amerikansk ligger tykk utenpå de 40 000 tilskuerne.

Les også:

Blemmer i rommet

Han er Djevelens dobbeltgjenger

36 000 hestekrefter

Amigo Airsho er et gigantisk flystevne i El Paso, helt vest i Texas, rett ved grensen til Mexico. Det er et perfekt sted for luftakrobatikk. Her er det sjelden en sky på himmelen. Det drar arrangøren nytte av. Det kryr av små og store fly som gjør de utroligste stunt der oppe under den knallblå ørkenhimmelen.

På bakken står alt fra krigsmaskiner, som Apache Longbow helikoptre (AH-64D), til en Chevrolet med to jetmotorer...?

Sistnevnte står neppe på Miljøpartiets ja-liste, for når sjåføren av dette dyret tråkker gassen i bånn, skapes en røyksky på linje med en middels husbrann. Men det må man nok regne med fra en "bil" med hele 36 000 hestekrefter, som i løpet av sekunder er oppe i 563 km/t!!

Av de mer merkverdige innslagene, er en metallklump som ligner en krysning av en forvokst delfin og en blåhval med kuppelrygg. Men Super Guppyen er faktisk et fly.

Et overdimensjonert transportfly som brukes av amerikanske NASA, til frakt av alt fra fly til romferjedeler og raketter. Greit nok at ting er "mye større i USA". Men det får da være grenser?

På en som i utgangspunktet er forundret over at tonnevis av metall kan sveve i lufta, virker det helt ulogisk at dette monsteret i det hele tatt kan bevege seg forover. For ikke å snakke om å lette! Men denne maskinen kan ikke bare fly. Den kan til og med dra med seg mer enn 24 tonn ekstra bagasje.

- Flyet er privateid, men opererer i NASAs tjeneste, opplyser John, som stort sett følger flyet hvor enn det er i verden. Opprinnelig er Super Guppyen bygget ut fra en C-97J Turbo Stratocruiser, en militær utgave av Boeing 377. - Men nesepartiet er fra et Boeing 307, forklarer John.

Han legger til at Super Guppyen ofte bare kalt SGT, strekker seg hele 7,65 meter fra gulv til tak på det høyeste innvendig. På utsiden er makshøyden 11 meter. Men John innrømmer litt vemodig at jo, det finnes andre cargofly som tar mer vekt.

- Men få transportfly kan måle seg med oss når det gjelder volum, påpeker han stolt. Og legger til at det er blitt bygget tre lignende fly, pluss ett som er litt mindre.

- Men vi er det eneste Guppyflyet som fortsatt er i drift i dag, konstaterer han. Han viser hvordan flyet kan svelge hele to jetfly av typen T-38 Talon:

- Vi kan åpne nesa 110 grader, men først må vi skru av disse wirene, sukker han, og peker på en hel bråte med langstrakte wirer på innsiden av flykroppen.

- Forbannet mye jobb...

"Vortesvinet"

Straks jeg kommer ut i friluft, blir jeg overdøvet av et voldsomt spetakkel. A-10 Thunderbolt II er en råtass av et fly. Dette amerikanske angrepsflyet ble laget for nærstøtte til bakkestyrker. Første typen fikk luft under vingene helt tilbake i 1972. - Et fly pakket fullt av våpen og bygget for å tåle ekstreme påkjenninger, kommer det fra høyttalerne.

- Selv med store skader kan denne maskinen fly som en svale og gjøre store skader på våre fiender! Pilotene ankommer og publikum jubler som om to berømte idrettsutøvere skulle entre stadion.

De to svarer med å strekke armene i været og nyter tydeligvis rampelyset. Det kan de gjøre med god samvittighet, for når de tar flyene sine opp i lufta, kjører de i gang et helt utrolig show.

De looper, flyr opp ned i lav høyde. Flyr forbi menneskemengden i høy hastighet, og enda mer imponerende: Flyr forbi oss i lav høyde og lav hastighet. De legger flyene så nesa tipper litt opp og bare sklir forbi oss rett over bakkenivå.

Fra høyttalerne får jeg høre en rekke tekniske detaljer som dessverre drukner i jetstøy og publikumsbrus. Imponerende er det likevel.

Og når gutta lander sine vortesvin" (Thunderbolt-flyene har kjælenavnet "The Warthog" - vortesvinet), blir de møtt av ellevill jubel. - Ekte amerikanske helter, hyler kommentatoren med stolthet i stemmen og ramser opp hvor mange kampoppdrag hver og en av pilotene har vært i. Det er ikke få.

- De lever for å forsvare landet vårt mot fiender, messer stemmen fra høyttaleranlegget videre. Publikum øker volumet enda et hakk, mens pilotene strekker armene i været som gullvinnere i et OL.

Væpnet til tennene

Når så mange som 100 000 mennesker samles på ett sted i løpet av to dager, kan selvsagt litt av hvert skje. Det har arrangøren tatt hensyn til, for å si det mildt.

Alan og Jeff er to av mange politivakter som holder et øye med sikkerheten. Men imotsetning til i Norge, hvor sikkerhetsvaktene kanskje ville vært noen frivillige familiefedre med walkietalkie og myndig stemme, er Alan og Jeff utstyrt med adskillig mer.

- Det er mange topphemmelige militære effekter her, fastslår de med høy stemme. De påpeker at deres viktigste oppgave, foruten å holde generell orden og ro, er å hindre at terrorister kommer hit for å skade, stjele hemmeligheter eller slippe en bombe over et stort amerikansk publikum.

De er i alle fall ærlige, tenker jeg. Men betryggende? Vel ... - Vi må videre, sier de brått.

De kjæler med sine automatvåpen, retter litt på den skuddsikre vesten og sjekker at pistolen sitter godt i hylstret, før de nedlastet av tunge våpen vagger lik overvektige cowboyer inn i El Pasos solnedgang.

Les også:

Denne bryteren kostet 239 millioner kroner

Stjeler alt kobber de kommer over

Rev av seg håndjerna med rå kraft

Denne saken ble første gang publisert 05/01 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.