Fra Trondheim til Barbados
Hårsbredd fra døden i bølgehelvete
Naturen feiret nyttårsaften med storm og 25 meters bølger. Trond og Emil måtte kjempe for livet i bølgeinfernoet midt ute på Atlanteren.
Det var sammenhengende uvær i en uke. På det verste var bølgene 25 meter høye. Vi kunne ikke hvile et sekund. Hadde vi fått en eneste bølge inn fra siden, hadde det vært slutt. Det var et levende helvete.
Slik beskriver Trond den mest dramatiske perioden av overfarten. Heldigvis var guttene godt forberedt og trent. Dessuten er havet svært dypt i dette området, slik at bølgene sjelden bryter.
De kaller seg "Sønner av Norge" og er inspirert av de gamle norske eventyrerne. Trond Bratland Erichsen (30) fra Sørfold i Nordland og Emil Eide Eriksen (27) fra Trondheim krysset Atlanterhavet i robåt på 59 dager.
5. desember i fjor la de ut fra Kanariøyene, 2. februar kunne de feire målgang på Barbados utenfor Venezuela med familie og venner. At Emil lider av hjerteflimmer, var ingen hindring for de to eventyrerne.
Les også:
Tøffest psykisk
- Da jeg var 15 år snappet jeg opp på TV at to nordmenn hadde rodd over Atlanterhavet. Jeg løp rett ned i naustet til bestefar for å finne robåten.
Slik ble ideen tent hos den unge Trond. Det skulle gå ytterligere 15 år før drømmen ble realisert. For tre år siden fikk han overtalt Emil til å bli med. I to år har guttene drevet omfattende trening og forberedelser. For som det heter i dette romiljøet: "Roingen er den lette delen".
En sannhet med modifikasjoner. Guttene er enige om at den psykiske belastningen var større enn den fysiske.
- Roingen var det som ga mening. Når du hadde pause, kom alle de negative tankene. Det var konstant vått, også i kabinen. Du kunne ikke hoppe av, og du lurte på hva du egentlig drev med, forteller Emil.
I nesten to måneder rodde de to timer på, to timer av. Bare om natta hadde de ett firetimersskift.
- Det er uhyre viktig å ha "driv" i båten hele døgnet. Ellers forlenger du overfarten med mange døgn, forklarer Trond.
Selv om de alltid var utmattet, var det vanskelig å sove. Det var alltid noe som måtte gjøres. Det ble i beste fall en drøy times søvn.
- Vi sov veldig urolig. Og vi fikk noen søvnpsykoser under veis, sier Trond.
Sår i rumpa
Det var også mange andre problemer. På tross av mye trening ble begge sjøsyke i starten. For Emils del varte det i ti dager, og han fikk i seg minimalt av næring. Bare når han rodde, fikk han pause fra spyingen. Dessuten var det umulig å unngå blemmer i hendene.
Gutta var våte døgnet rundt. Saltvannet trenger inn over alt. Det ga sårhet, spesielt i rumpa. De fant raskt ut at det beste var å sitte splitter naken på et saueskinn. Skinnet måtte stadig skylles med ferskvann.
- Intimgrensene ble raskt visket helt vekk, humrer Trond.
En feilmontering gjort av andre, ga lekkasjer i de fleste lukene i båten. Dermed ble en tredel av maten tidlig ødelagt. Likevel holdt det akkurat. Så gikk den tredje brenneren i stykker. Gutta leve på kald tørrmat den siste måneden.
Verst var det for Emil, som både fikk en nøtteallergireaksjon - og vedvarende rifter i endetarmen.
- Å gå på do var faktisk det mest smertefulle for meg på hele turen.
Drikkevann fikk de fra en ferskvannsmaskin drevet av et solcellepanel. Men den var svært sårbar for saltvann (!) og holdt på å gå i stykker.
Emil lider av hjerteflimmer og rodde for hjertesaken og LHL. Til vanlig er han helt frisk, men når han får flimmer, klarer ikke hjertet å pumpe like mye blod ut til kroppen. På den 53. dagen skjedde det.
- Ytelsesevnen synker med 20-25 prosent. Jeg måtte ta en daglig sprøyte med blodfortynnende, forteller han.
Flimmeret fortsetter til hjertet "restartes" ved hjelp av et slags elektrosjokk. Emil fortsatte likevel å ro den siste uka. Da han kom fram, sov han sammenhengende i nesten tre døgn.
Hval og Orion
Turen inneholdt også mange høydepunkter.
- For meg var det da vi fikk besøk av en hval. De kommer gjerne når det er blikk stille. Plutselig var den der, bare noen få meter unna, en hval på rundt 15 meter, dobbelt så lang som båten. Da hodet var over vannet, kunne jeg tydelig se øyet, og at den så på meg. En ekstrem og mektig opplevelse, sier Trond.
- For min del var stjernehimmelen om natta det flotteste både visuelt og mentalt. Vi hadde Orions belte rett over oss, og det ble et bilde på styrke for meg, supplerer Emil, som i motsetning til Trond, hadde en kjærest hjemme.
- Men jeg var gift med ekspedisjonen før jeg traff henne, smiler han.
På tross av ekstreme påkjennelser og det tette livet om bord, klarte friskusene å unngå krangling.
- Vi hadde kun to diskusjoner. Du må bare svelge noen kameler. Det er ikke rom for egotripper, sier Trond.
Nytt syn på livet
De to roerne deltok i en konkurranse som heter Atlantic Challenge. Men plasseringen var aldri viktig, målet var å fullføre. Likevel: Båten ble nummer tre av ti parbåter, hvorav fem brøt. Totalt ble de nummer 7 av 17.
- Fire-fem båter gikk rundt under uværet ved årsskiftet. En mann gikk over bord og sikkerhetslinen røk. Han måtte svømme 300 meter tilbake til båten i storm og digre bølger, forteller Trond.
I ettertid sitter guttene igjen med en fantastisk følelse.
- Vi er veldig stolte og føler at alt går an. Vi er også utrolig imponert over hva kroppene våre faktisk tåler, sier Trond.
- Jeg har aldri vært så langt i kjelleren før. Nå gjør jeg mye annerledes enn før. Jobb og karriere er mindre viktig, mens jeg helt bevisst prioriterer mer tid med familie og venner, sier Emil, som ikke har noen umiddelbare planer om nye ekspedisjoner. Trond er derimot lysten på mer.
- Jeg har allerede fått noen henvendelser. Når man først er kommet inn i et slikt miljø, er det mye lettere å gå videre, sier 30-åringen.
Les også:
En seriemorder går løs langs denne veien
Denne saken ble første gang publisert 05/06 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.