100 år siden skipskatastrofen
Gikk til bunns på 14 minutter
29. mai 1914 – bare to år etter at «Titanic» gikk ned – skjedde en nesten like stor katastrofe da det norske lasteskipet «Storstad» kolliderte med luksusdamperen «Empress of Ireland». En norsk styrmann fikk skylden for at minst 1012 omkom.
Da «Empress of Ireland» glir ut fra havnen i Quebec en forsommerettermiddag i 1914, spiller et orkester fra Frelsesarmeen hymnen «God be with you til we meet again». Slekt og venner sender lykkønskninger til sine kjære og vinker farvel med sine lommetørklær.
Flaggskipet til Canadian Railway Ocean - bygd i 1905 - forsvinner ut på St. Lawrence-elven.
Skipet, som har Liverpool som mål, har seilt 95 ganger over Atlanteren.
Med passasjerer og besetning er det 1477 mennesker om bord. Etter «Titanic»-forliset i 1912 er sikkerheten skjerpet. «Empress» har livbåter med plass til 1860 personer og det er 2200 redningsvester om bord.
På broa står kaptein Henry George Kendall. Selv om 39-åringen har 25 år bak seg til sjøs, er dette hans første tur med «Empress». I salongen blir passasjerene underholdt av musikere fra Frelsesarmeen som er på vei til en verdenskongress i London med en stor kontingent.
Passasjerskipet setter kurs mot munningen. Samtidig er det norske lasteskipet, 6000-tonneren «Storstad», på vei mot Montreal, lastet med kull. Baugen på «Storstad» er blitt forsterket for å tåle å bryte is.
Kaptein Thomas Andersen har kona med på turen. Klokken halv ti om kvelden går kapteinen og kona til ro, men Andersen gir beskjed til førstestyrmann Alfred Toftenes, som står til rors, at han vil bli vekket hvis det kommer tåke innover elven. Noe det ofte gjør.
Fargesignaler til besvær
Utover natten kommer da også tåkebankene sigende. I halv to-tiden om natten skimter besetningen på «Empress» lysene fra «Storstad» gjennom tåken.
Kaptein Kendall endrer kursen noe, men han avgjør at skipene greit kan passere hverandre grønt mot grønt, høyreside mot høyreside. På grunn av den tette tåken, beordrer kapteinen at farten skal senkes, til slutt stopper motorene helt. Så oppdager kapteinen på «Empress» et rødt lys i tåken, deretter et grønt. Noe som betyr at han ser begge sidene av «Storstad». Lasteskipet har kurs rett mot «Empress».
Samtidig om bord på «Storstad» oppdager førstestyrmann Toftenes den grønne lanternen på «Empress» da skipene er cirka fem kilometer fra hverandre. Han bestemmer seg for å holde kursen slik at de kan passere hverandre på grønt.
Men like etterpå skimter han det røde lyset. Det tolker Toftenes dit hen at «Empress» har skiftet kurs og at «Storstad» derfor må passere passasjerskipet på venstre side, rødt mot rødt istedenfor grønt mot grønt.
Toftenes senker farten, slår av motorene og vekker kaptein Andersen. Like etterpå roper kapteinen ned til kona at hun må komme seg opp litt brennkvikt.
Skipene braser sammen
For nå smeller det. «Storstad» med sin forsterkede kjøl braser inn i «Empress» på verst tenkelige sted, nemlig midtskips og lager et hull på seks ganger sju meter i skipssiden. 260 tonn vann i sekundet fosser inn i passasjerskipet.
Passasjerene som kan komme ut av lugarene sine, kjemper nå desperat mot vannet som fyller korridorene. Til tross for skjerpede sikkerhetsrutiner etter Titanic-ulykken to år tidligere, står vanntette skott og dører åpne slik at vannet fosser fritt innover i skipet.
Det går så kort tid før «Empress» ligger med en voldsom slagside at mannskapet bare rekker å sette ut fire livbåter.
Bare 14 minutter etter sammenstøtet er det hele over. Skipet går til bunns. Mannskapet om bord på «Storstad» hører fortvilte skrik fra ute i vannet i tåkeheimen og begynner umiddelbart sin redningsaksjon. Kaptein Andersen beordrer alle livbåter på vannet.
- Da jeg hørte skrikene, holdt jeg nesten på å bli gal. Det var så grufullt, forteller kaptein Andersens kone senere.
- Hun gjorde en kjempeinnsats, forteller de norske historikerne Harald Breievne og Atle Johnsen som har gravd i saken.
- Hun samlet klær og tøy, rev ned gardiner og bordduker og alt som kunne benyttes til å varme dem som ble reddet.
14 nordmenn omkommer
Mannskapet på «Storstad» ror som gale i mørket og leter etter overlevende. Vannet holder en temperatur på rundt frysepunktet og sjøen er full av flytende mennesker som allerede har frosset i hjel. De plukker opp rundt 350 som de får om bord i «Storstad».
465 av 1477 overlever. Minst 1012 omkommer. Av dem er det 600 som aldri rekker å komme ut av «Empress» og derfor blir med skipet ned. Blant de omkomne er Bjørnstjerne Bjørnsons gode venn, engelskmannen Henry Seton-Karr. Han er jurist, forfatter, politiker og norgesvenn med jakthytte på Hitra.
Det er også 21 norske passasjerer om bord. 14 av dem omkommer. Til tross for innsatsen til de norske sjøfolkene om bord i «Storstad», blir kritikken mot dem knallhard.
Det verserer en rekke rykter om dem. Som at de ikke hjalp til i redningsarbeidet og at de var udugelige sjøfolk. Det blir så ille at kaptein Andersen må ha politieskorte i Quebec.
Canadiske myndigheter nedsetter en havarikommisjon. I løpet av 11 dager må 61 vitner svare på 9000 spørsmål. Kommisjonen konkluderer med at førstestyrmann Toftenes dessverre må ta skylden fordi han endret kurs og burde varslet kapteinen da skipet kom inn i tåke.
Rapporten bemerker også at kaptein Kendall ville gjort klokt i å gi «Storstad» større spillerom, men etter kommisjonens syn har han ikke handlet «sjømannsmessig ukorrekt». Vitneforklaringene om at «Empress» gikk i sikksakk før ulykken, blir avfeid.
Skammelig behandling
De to norske historikerne Harald Breievne og Atle Johnsen har lest både den norske sjøforklaringen og intervjurundene som havarikommisjonen gjennomførte. De mener nordmennene fikk en skammelig behandling.
- Ministeren som utnevnte kommisjonsmedlemmene, plukket ut politikerkollegaer og venner. De færreste hadde kunnskap om sjøfart. Det er også verdt å merke seg at det canadiske rederiet hadde vært innblandet i en korrupsjonssak tidligere, forteller de.
- Kommisjonen hadde en ovenfra og ned-holdning til det norske mannskapet. De raljerte over at de norske snakket all verdens språk, men ikke engelsk. Nordmennene ble overøst med spørsmål, men fikk aldri mulighet til å forklare seg på en skikkelig måte.
Canadian Pacific Railway (CPR) saksøkte «Storstad» og krevde to millioner dollar i oppreisning.
- Men det var bare et spill for galleriet, mener de to historikerne.
- De to millionene dollarene ble aldri betalt. Kvelden før sjøforklaringen møttes nemlig alle de impliserte partene til en bedre middag og ble enige om utfallet.
I glemmeboken
- Det er en skjebnens ironi at det som kalles verdens nest største skipskatastrofe i fredstid etter «Titanic», med norske omkomne og med så mye norsk historie, er gått i glemmeboken, mener Breievne og Johnsen.
- Grunnen er nok at 1. verdenskrig brøt ut bare to måneder etter ulykken og da fikk mediene
andre ting å skrive om. Men nå er historien gravd opp fra dypet. Mye takket være Breievne og Johnsen.
For bare fire år siden var de to historikerne lykkelig uvitende om skipskatastrofen. Siden den gang er den ukjente ulykken nærmest blitt en besettelse.
Første gang historiker Breievne hørte om saken, var da et fransk TV-selskap, som jobbet med en dokumentarserie om glemte skipsforlis, ringte og spurte om han kunne hjelpe dem å finne personer som kunne fortelle den norske versjonen av skipskatastrofen.
Etter telefonen fra Frankrike ringte Breievne rundt til alle han mente burde vite noe om kata-strofen, men de aller fleste visste like lite som ham selv. Det viste seg at ingen norske historikere hadde skrevet om det voldsomme sammenstøtet i tåkehavet ved munningen av St. Lawrence-elven på den canadiske atlanterhavskysten i 1914.
Han allierte seg derfor med historikerkollega Atle Johnsen.
- Da Harald ringte og fortalte om forliset, reagerte jeg med et stort «hæ», forteller Johnsen.
- Historien var meg totalt ukjent. Så da Harald ville ha meg med, var det ikke vanskelig å si ja.
Etter flere uker i arkivene ble de norske historikerne overbevist om at canadierne begikk en stor urett mot det norske mannskapet.
Spørsmålene sto i kø: Hvorfor fikk «Storstad» skylden når vitner så «Empress» kjøre i sikksakk i forkant av kollisjonen? Og hvorfor ble vitner, som talte nordmennenes sak, sendt ut av landet?
- Det er spennende at etterkommere fortsatt kjemper for å renvaske forfedrene sine 100 år etter, sier Breievne og Johnsen.
Og selv om de er de første til å presisere at all informasjon som kommer 100 år etter må tas med en klype salt, skvatt duoen likevel i stolen da de nylig mottok en melding fra en av etterkommerne til styrmannen på «Storstad» som fikk skylden for katastrofen. Der sto det blant annet: «Min far Alfred Toftenes var oppkalt etter sin onkel, styrmannen på «Storstad» som fikk skylden for katastrofen.
Far fortalte at mange år etter ulykken kom det telefonisk telegram fra Canada til min farmor. Henry George Kendall som hadde vært kaptein på «Empress», var avgått ved døden og hadde på dødsleiet påtatt seg skylden for kollisjonen. Han var blitt presset av rederiets advokater og forsik-ringsselskap til å vitne falsk under sjøforklaringen.»
Styrmann Toftenes, som var ugift og ikke hadde noen etterkommere, døde bare fire år etter kollisjonen og fikk derfor aldri vite om Kendalls tilståelse.