Fryktløse i Andesfjellene:
Verdens tøffeste veiarbeid
Kulde, jordskred og dårlig lønn er ikke alt veiarbeiderne i Andesfjellene kjemper mot. Særlig ikke når de legger vei gjennom kokainmafiaens territorier i et isolert hjørne av Peru.
Vinden har blåst tvers igjennom sovesalens tynne vegger i hele natt. Men det hindrer ikke Juan Maria Romero i å vekke meg klokka halv fem om morgenen. Sammen med ti veiarbeidere snubler jeg ut i mørket.
Jeg kom i går kveld, etter 11 timers kjøring på en smal og dårlig grusvei med firehjulsdreven bil. Tykk tåke og en gjeng hardbarkede karer møtte meg.
- Vi har aldri hatt folk fra din del av verden på besøk, kremtet den bredskuldrede formannen litt sjenert, og innlosjerte meg sammen med to av sine arbeidere i et falleferdig skur.
I skjæret fra to blafrende stearinlys ble jeg servert ris, mais og en varm kopp koka-te.
- Du kan bli så lenge du vil, sa han, men avsluttet med en advarsel: - Dette området er fullt av kokainsmuglere og banditter, og det er utenfor peruansk politis rekkevidde. Du gjør lurt i å holde deg sammen med oss.
Jeg må bli med gutta på jobb...
Les også:
Her forsker CIA på havarerte UFOer
Farlig arbeid
- Vi må kjøre en halvtimes tid, forklarer Fernando Vargas, en kraftig plugg av en veiarbeider ved min side, mens vi pakker oss sammen. Det er to kuldegrader og vind som blåser gjennom marg og bein.
Fra 3500 m.o.h. følger vi den smale, humpete grusveien nedover fjellet. Etter hvert dukker skog og jungel opp. Men vi er fortsatt på mer enn 2000 meter, så kulda sitter i.
Idet en smal stripe lys farger himmelen i det fjerne, ankommer vi arbeidsstedet.
- Vi gjorde denne strekningen ferdig for to måneder siden, forklarer Juan. - Men så gikk et jordskred som dekket hele veien.
Bulldoseren blir fyrt opp. Jord og stein faller utfor den bratte fjellsiden, mens fire av karene jobber med å forsterke veiskulderen.
Uten noen form for sikring balanserer de på veikanten, mens de danderer store steiner oppå hverandre.
Detter de utfor, har de tre-fire hundre meter i nærmest fritt fall før de lander i elva langt der nede. Men det er det ingen som tenker på.
- Vi har aldri hatt en ulykke, forsikrer Ruben Ataocusi Conga mens han kakker løs på en stein med hammeren sin, noen få centimeter fra stupet.
- Av tekniske hjelpemidler har vi en lastebil og en bulldoser, alt annet gjøres for hånd, forklarer Juan.
1080 kroner i månedslønn
I et land hvor det er vanskelig å finne arbeid, blir mange mennesker utnyttet. Veiarbeiderne i Andesfjellene er intet unntak - til tross for at de jobber for staten.
Lønna de hever for å jobbe fra fem om morgenen til fem om ettermiddagen, minus en times matpause, er 600 soles (ca. 1080 kroner) i måneden, mens formannen mottar 1080 soles (ca. 1944 kroner).
Ingen sykelønn, ingen pensjon og de arbeider i et isolert og farlig område av Peru, uten mulighet til å kontakte familie eller lege om det skulle være nødvendig. Dessuten har de ingen garanti for hvor lenge de får lov til å jobbe.
- De som organiserer seg, eller i det hele tatt vurderer det, får sparken, sier Juan mutt.
Møte med kokainsmuglere
Etter frokost får vi gjester; utenfor står fire fillete karer og to muldyr. Fernando og Juan smiler mens de hvisker:
- Kokainsmuglere!
De fire karene titter mistenksomt på meg, men Juan og hans kollegaer kjenner dem meget godt. Vi trekker fram en flaske cola og gir karene fire plastkrus. De smiler fornøyd, spytter ut de store klysene med kokablader de tygger på og gulper ned cola.
- Langt å gå, utbryter den ene kokasmugleren, mens han kjæler med eggen på sin store jungelkniv.
Han innrømmer at han aldri tidligere har møtt en hvit mann, derfor er han litt nysgjerrig på meg.
Uten å ville snakke noe mer om hva han og hans kollegaer frakter, forteller han at det er folk fra min del av verden som hovedsakelig benytter seg av de varene han og kameratene transporterer.
- Nå må vi gå, sier brått den av mennene som virker mest mistenksom mot meg og mitt kamera. Karene setter på seg de tunge sekkene og fanger inn muldyrene. Så forsvinner de inn i fjellene igjen.
Spill for galleriet
- Dette er ikke annet enn hardt arbeidende menn, forteller Juan. Han forklarer at de bærer "pasta basica", som er råmaterialet til kokain. De kunne like gjerne fraktet kaffe, men lønna for å frakte pasta basica er mer enn dobbelt så høy.
Disse karene er neppe skurker, men de som står bak dem, kokamafiaen, har ikke Juan og hans kollegaer særlig til overs for.
Formannen forteller at veiarbeiderlaget hans ikke kan ha radio, noe som hadde vært svært så naturlig med tanke på at de arbeider i et veldig isolert område.
- Kokamafiaen har truet med at hvis vi anskaffer radio, må vi regne med konsekvenser, innrømmer Juan, og forteller hva som skjedde for et år siden:
- Til tross for mine protester ble vi pålagt av sjefen min å ha radiosamband med hovedkvarteret. Resultatet ble at kokainmafiaen satte både bulldoseren og annet redskap i brann.
Sjefen forsto til slutt alvoret, og nå er karene "venner" igjen med mafiaen.
Grunnen til mafiaens motvilje mot radio er at kommunikasjon med omverdenen gir veiarbeiderne mulighet til å kalle opp politiet straks de oppdager kokasmuglere.
- Men dette er egentlig bare spill for galleriet, hevder Juan. Han vet at både politiet og militæret er fullstendig klar over at dette er en svært viktig kokasmuglerrute.
- Kokainmafiaen har alt å vinne på at veien blir lagt akkurat her, avslutter han, og undres om ikke kokamafiaen har vært ekstra dyktige da de valgte ut hvilke lommer de puttet dollarsedlene i denne gang.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 15/09 2008, og sist oppdatert 25/06 2017.