En reise gjennom djevelens land

Eliza (12) smiler, men når jeg titter inn i de uskyldige øynene, ser jeg kaos og redsel.

- For tre år siden kom de ut av jungelen, tre rusede soldater, forteller Emil Foumati, hennes far. Han minnes så altfor godt dagen hans familie ble lagt i ruiner.

- Hadde de enda tatt meg, sukker han og forteller hvordan regjeringssoldater fra den kongolesiske hæren drepte kona og voldtok hans lille datter.

- De slo meg ned i bakken og tvang meg til å se på, stammer han og forklarer hvordan soldatene beskyldte ham for å være spion.

- Jeg overlevde, min datter også, men til hvilket liv, undrer han og forteller at datteren hans aldri har opplevd fred.

- Borgerkrigen i Kongo ble avsluttet i 2003, men ikke i Øst- Kongo, påpeker han og ramser opp hvordan regjeringssoldater, militser, banditter, snikskyttere og andre bevæpnede grupper plyndrer, voldtar og dreper¿ og nærmest ingen blir straffet.

Usedvanlig rikt

- Dette er djevelens land, hvite mann, og hva gjør du her? Ingen drar med frivillig til Helvetet?

Emil har et poeng. Dette er min andre reise i Kongo, og selv om jeg bare så vidt skraper litt i overflaten av landets kultur og ukultur, begynner jeg å få en følelse av hva dette enorme landet står for.

Kongo er eventyrlig og vakkert, og de fleste jeg møter er hardt arbeidende, ærlige mennesker. Dessuten er Kongo på papiret et av verdens rikeste land, med enorme ressurser av gull, diamanter, coltan og andre verdifulle mineraler.

Men dessverre, Kongo styres av et svakt, korrupt og udugelig regime. Det, samt en tilsynelatende uendelig konflikt, gjør at landet fortsatt er et av verdens mest fattige, traumatiserte og dårligst fungerende land.

Alle offentlige instanser er så gjennomsyret av korrupsjon og udugelighet at det nesten ikke er til å tro for en sindig nordmann. I og med at jeg på min reise skal bevege meg inn i områder hvor hvite svært sjelden reiser, er jeg avhengig av diverse tillatelser.

Alle disse koster litt penger. Likevel ender jeg opp med å betale flere tusen kroner for å få dem.

- Bestikkelser, forteller kjentmannen min, Jacques, og forklarer hvordan de øverste sjefene i systemet forlanger en bunke dollar for i det hele tatt å vurdere om jeg skal få de nødvendige tillatelsene.

- Dessuten er det noen som undrer hva en nordmann har å gjøre i så avsidesliggende områder, forteller acques. For da han søkte om mine tillatelser før jeg ankom Kongo, dukket navnene til Moland og French opp.

Korrupsjon

- Sikkerhetstjenesten kom med beskyldning om at du kanskje er spion eller står i ledtog med avdøde Moland og den fengslede French, forteller Jacques med en flau mine. For han vet sannheten:

- De brukte dette som en brekkstang til å få mer penger, ikke annet, forteller han og påpeker at mange steder i Kongo kan du få en mann drept for 100 $.

- Hadde du fortalt at du skal inn i jungelen for å rane og spionere, var du neppe blitt nektet innreise¿ du hadde bare måttet betale mye mer, tror Jacques.

Bare for å sette ting i perspektiv: General Gabriel Amisi i den kongolesiske hæren var beordret til å kjempe mot snikskyttere og rebeller i regnskogen, men Amisi gjorde mer:

- I Kongo råder «grabb til deg så mye du kan uten å tenke på andre »- filosofien, forteller Jacques, så ved siden av å kjempe mot bevæpnede grupper, solgte generalen regjeringshærens egne våpen til de samme militsene han «kjempet » mot - kun for å berike seg selv.

- For en sjelden gangs skyld ble dette oppdaget og landets president avsatte generalen, men dette er bare toppen av isfjellet, hevder Jacques.

Øl og avhør

Skal jeg oppnå hva jeg har kommet til Kongo for, har jeg intet valg - de obligatoriske bestikkelsene må betales selv om jeg hater å bidra til denne ukulturen. Og verre blir det¿

I byen Mbuji Mayi, midt i diamantland, blir et av mine kameraer stjålet. Siden jeg allerede har bestukket byens sikkerhetssjef og en av hans agenter, tar jeg kontakt med disse.

- Vi har en mistenkt, får jeg høre kort tid senere.

Stefan, agenten, forteller videre at den mistenkte er kjørt til stasjonen hvor de nå skal avhøre ham. Men han trenger 12 000 franc (ca. 78 kroner).

- Til hva, undrer jeg.

- Øl, svarer Stefan.

Jeg undrer om de skal se fotballkamp eller avhøre en mistenkt, men la gå, jeg gir gubben penger. Så hører jeg ikke mer før dagen derpå. Da står en sliten Stefan utenfor hotellrommet mitt og ønsker mer penger:

- 100$, forlanger han. Nok er nok, så jeg sier nei.

- Nei vel, da avslutter vi etterforskningen for vi kan ikke gjennomføre avhør uten å drikke øl, svarer Stefan, som om det skulle være verdens mest naturlige sak.

Jeg minner gubben på at å etterforske tyveri faktisk er en del av jobben hans. Men dårlig samvittighet er ikke noe Stefan plages av. Det samme gjelder en høytstående immigrasjonsoffiser på flyplassen.

En bløff

Jeg har vært i Mbuji Mayi i en uke i forbindelse med en reportasje om diamanter. Og det har vært en labyrint av tillatelser, bestikkelser og overtalelser for å få lov til dette.

Nå som reportasjen er i boks, er jeg lei og sliten. Men mellom meg og flyet står nok en korrupt mann og truer med å holde meg igjen hvis jeg ikke kan vise fram noen papirer han nylig har funnet på. Eller betale en bunke dollar. Brått koker det for Haglund.

Jeg drar fram telefonen og immigrasjonsmannen, som kan litt engelsk, lurer på hva jeg gjør. - Jeg ringer min kontakt i Kinshasa, som kjenner immigrasjonsmyndighetenes overhode i hele Kongo, og jeg skal tilby sjefen din 1000 dollar for å sparke deg hvis jeg ikke kommer med flyet mitt, nærmest freser jeg.

En bløff¿ men jammen virker det.

- Bon voyage, monsieur, avslutter den korrupte mannen med en blanding av frykt og nederlag i stemmen. Men om bestikkelser og uærlige embetsmenn er svært irriterende, er de sjelden farlige om jeg spiller kortene mine riktig.

Langt verre er landets bevæpnede grupper. I 2011 besøkte jeg Okapi- reservatet nordøst i landet. Her, ved okapisenteret, levde det 14 okapier (for øvrig et dyr Moland og French ble beskyldt for å ville stjele).

Men parken og dens voktere har i alle år kjempet mot snikskyttere,og 24. juni 2012 endte denne konflikten i et blodbad. Bevæpnede snikskyttere fra den såkalte Mai Mai Simba-militsen, ledet av den tidligere regjeringssoldaten Paul «Morgan » Sadala, angrep senteret tidlig om morgenen.

De drepte 13 okapier og seks mennesker, voldtok et ukjent antall kvinner samt ødela alle bygningene ved senteret bare for å si: - Hold dere unna oss!

- Vi merket det på fuglene, forteller Mumbi. Han er en av mbutipygmeene som jobbet med okapiene. Jeg møter ham og stammefrendene hans i regnskogens dyp. - Vi kom oss vekk før angrepet, forklarer Mumbi og viser meg rundt i «landsbyen » av midlertidige hytter. Min opprinnelige plan var å besøke okapisenteret også på denne reisen.

Men den lille mannen advarer meg: - Morgan og hans menn er fortsatt i området, og de er livsfarlige. Mumbi inviterer meg i stedet til å tilbringe mine siste dager i Kongo her i Ituri-jungelen med pygmeene. Og her finner eg fred og fordragelighet.

Ironisk, for disse jungelområdene er langt på vei de farligste jeg besøker på min reise i Kongo denne gang. Men de lavmælte jungelmenneskene er verken korrupte, bevæpnede eller fylt av hat. Slikt smitter også over på en svett og sliten nordmann.