En ekte «bushman»

Den ekstreme heten får lufta til å vibrere. Svetten renner og den australske ødemarkens evinnelige fluer svirrer hissige rundt ansiktet mitt. Men Bill Olive bare smiler under cowboyhatten.

- De smaker ikke så godt disse fluene, og jeg har jeg spist altfor mange.

Så fortsetter vi å kjøre gjennom Bills 171 000 hektar store eiendom her langt ute i villmarken nordøst i Australia.

- Det har vært veldig tørt de siste månedene, så jeg må sørge for at dyrene har vann nok, sier Bill.

Vi humper på dårlige veier i den slitne Toyotaen hans. Støvet fyker og varmen er bokstavelig talt drepende. Noen steder ligger kyr som har bukket under.

- Hater å se kveg lide, sukker Bill og stopper ved et myrhull. Han speider inn i den skrinne skogen før han titter ned i gjørmehullet med en oppgitt mine:

- Her siver det vann opp fra bakken og lager et bunnløst leirehull. Graver du her, vil du finne en rekke kyr. De har gått utpå for å finne vann, og så har de sunket ned og druknet i kvikksanden, forklarer han.

Han lurer på hvor langt ned de har sunket:

- Kanskje kommer de opp i Norge. Ser du noen kuer med Cliffdale Stations brennmerke «up there in Oslo», så er de mine, gliser han.

Bill Olive er en ekte bushman i den australske ødemarken, og det er litt av et liv han har levd. For selv om Bill arbeider som en 25-åring, er gubben 72 år gammel.

- Jeg har hatt nærmere 50 jobber, blant annet som fisker, gruvearbeider, lokalpolitiker, turistguide, veiarbeider, cowboy, jeger, bushbrannmann og bilmekaniker, forteller han, når vi på slutten av dagen setter oss ned i huset hans. Vel, hus og hus. I «stua» står en bil, en ATV, en TV, et bord fylt av verktøy, overlessede hyller, 30 plaststoler, en kortbølgeradio og masse skrot.

- Gikk på en smell

Det største eventyret i Bills liv startet i 1972, da han og kona Leona, samt en partner, kjøpte opp det som nå er Cliffdale Station. Opprinnelig tilhørte området Westmoreland Station, men hele den nyinnkjøpte eiendommen var ikke annet enn åpen villmark med et ukjent antall halvville kyr beitende hist og her.

- Det var da jeg røyk på mitt livs største smell, minnes Bill og fortsetter: - Jeg og noen kamerater samlet sammen det vi fant av kveg på eiendommen, 300 dyr, som vi antok ville gi oss 30 000 AUD (ca. kr 975 000). Men i løpet av de ukene det tok oss å jage flokken til nærmeste kvegauksjon, opplevde Australia den såkalte «kjøttkollapsen anno 1974». Prisen på biff sank til under kjellergulvet.

- 30 000 dollar ble 3000 dollar, sukker Bill. Deretter lot ekteparet gården ligge brakk fram til 1980. Etter å ha samlet litt kapital, var Bill og kona tilbake på Cliffdale.

- Vi satte opp 322 km med gjerde, kjøpte inn kveg som i dag teller 3000 dyr og gravde flere drikkereservoarer til dyrene, sier han stolt, før han nok en gang finner fram hatten.

- Vi har ei ku å skyte!

Etter en halvtime på ville veier med Bill bak rattet, ligger en skadet ku i veien.

- En storokse har prøvd å ri kua og dermed knekt ryggen hennes, antar Bill og drar fram geværet.

- BANG!

Bill nøler aldri. Deretter binder han dyret til bilen og feier av gårde med kua på slep - i 60 km/t.

- Legger henne på en liten høyde, mumler han og gliser når han forteller at i løpet av fire dager, kan du knapt tro det har ligget ei ku der.

- Griser, opplyser han, ville griser eter alt de kommer over.

Deretter svinger vi innom selve Cliffdale Station-bygningene.

Hells Gate

Bill minnes hvordan han og kona overlevde på minimalt med penger fra selve gårdsdriften i flere år. Så, i 1985, kom han på ideen om å bygge et Roadhouse (veikro med verksted og overnattingsmuligheter).

Ødemarksveien mellom Burketown og grensen mot Northern Territory går gjennom eiendommen til Bill, og selv om trafikken selv i dag er minimal, tenkte han at et Roadhouse kanskje kunne gi penger.

Og Hells Gate Roadhouse, hvor jeg møtte familien Olive for første gang i 2003, har vært en suksess fra dagen det sto ferdig i april 1986. Folk som trengte drivstoff, kald drikke og hjelp her ute i ødemarken, var langt flere enn Bill og Leona hadde trodd.

- Dermed flyttet vi fra selve gården og ut til Roadhouset, forteller Bill litt vemodig idet vi entrer Bill og konas gamle hjem.

- Du lever et liv, strever for å få endene til å møtes, oppturer, nedturer, dagene går¿ og plutselig sitter du der og er 72 år! Bill ser rundt seg og gamle minner velter fram.

Bill innrømmer at han var en tøffing i yngre dager, men erkjenner i samme slengen at han gjorde mye dumt og uoverveid.

- Men jeg ville gjort alt om igjen, hvis jeg fikk sjansen¿ vel, kanskje ikke all alkoholen, da.

Bygde flystripe

- Var jeg blitt bitt av en slange i mine yngre dager, hadde slangen dødd av alkoholforgiftning, gliser Bill, og innrømmer at han hadde et par tiår med litt for mye whisky. Så strekker han pekefingeren i været og advarer mot slangene i ødemarken.

- Min sønn ble bitt, men overlevde. Ikke alle gjør det.

Siden Bill bor så uveisomt til, i et område fullt av giftige slanger og store krokodiller, og hvert eneste år er isolert fra omverdenen tre til fem måneder under regntiden, bygde han like godt en flystripe på eiendommen i 1985.

- 1500 meter lang og god nok til å ta imot det meste som kan fly, skryter han og forteller at Australias flygende doktorer kun er to timer unna hvis noe skulle skje.

- Men uten flystripe kan hjelpen ta uker, påpeker han og sukker høylytt - gården skal nemlig selges. Bill er for gammel, orker ikke mer, dessuten er han lei australske myndigheter.

- Da vi startet Roadhouset, fikk vi lisens til å selge alkohol, men så kom restriksjonene, fnyser han. Australias urinnvånere har trøbbel med alkohol og australske myndigheter iverksetter stadig vekk tiltak for «å bedre helsetilstanden til landets urinnvånere».

Et av dem var å legge bånd på Hells Gate-brått fikk de ikke lov til å selge mer enn en sekspakning øl til hvert kjøretøy. Dermed gikk antall besøkende ned og i 2006, da dette skjedde, sank den månedlige omsetningen fra 130 000 AUD$ til 27 000 AUD$.

- Bushfolk liker øl, turister også, påpeker Bill og gleder seg til å bli kvitt gården.

- Kanskje noen i Norge er interessert, sju millioner dollar og du kan kalle deg bushman, reklamerer han.

Og hva skal Bill bruke pengene på, en avslappende alderdom uten strev og slit? Ikke Bill. Gubben kjøper seg en annen gård.

- Tja, ikke mer enn 250 til 300 kyr, medgir han og påpeker at han må jo ha noe å se på når han våkner om morgenen.

For meg høres dette ut som galskap, hvorfor ikke slappe av etter et langt liv i hardt arbeid?

- Du skjønner, slutter jeg å jobbe... så dør jeg, avslutter den gamle bushmannen.