Brahmaputra:
Elven med de mange overraskelser
Brahmaputra, en av verdens største og mest forurensede elver, har overraskelser å by på.
I byen Guwahati vandrer jeg ned til Brahmaputras bredder. I det nordøstlige hjørnet av India har jeg fulgt denne mektige elven i mange dager. Og er det én ting jeg har lært om Brahmaputra, og de fleste andre elver i India, er det hvor viktig disse er for innbyggernes daglige toalettbesøk. Dette er intet unntak.
I alle retninger ser jeg folk sitte på huk langs vannkanten. Men det er kanskje ikke så rart, når en nylig undersøkelse viser at rundt 54 % av alle indere gjør sitt fornødne i friluft?
Resultatet er dessverre at Brahmaputra tidvis kan beskrives som et gedigent toalett. Det gjør et møte med Guwahatis grønnsakhandlere til en sjokkerende opplevelse.
Jeg vet jo at disse leverer sine varer til restauranter der jeg snart skal spise selv. Og her står de og vasker grønnsakene sine i Brahmaputras vann!
Søppel, møkk og skitt flyter rundt. I bakgrunnen bader både folk og fe mens andre vasker tøy og later vannet. Og her vaskes maten?
- Å, ingen ting å bekymre seg for, sier en av grønnsakhandlerne og utdyper: - Vår hellige elv Brahmaputra er kanskje ikke så magisk som Ganges, men den er magisk nok til å rense seg selv i så stor grad at du til og med kan drikke vannet.
Mannen, som står til knes i denne grå suppa, folder hendene og fyller dem med vann fra elva, som han så slurper i seg. Så ser han på meg med et stort smil: - Der kan du se, sir. Ingen fare!
Les også:
De lager maskinpistoler i bakgården
Dette er langt fra første gangen jeg har gjennomført en tur langs denne elven, men det er første gangen jeg har sett Brahmaputra så skitten.
Mulig det har med den enormt lave vannstanden å gjøre, for det er også første gang jeg har sett Brahmaputra så liten som nå. Enkelte steder må jeg gå nesten en time fra elvebredden før jeg treffer elva.
Det er som å vandre i en ørken. Bare sand og himmel i tre kilometer. Likevel hevder min kjentmann, Moon Boruah, som har levd hele livet langs elva, at Brahmaputra i regntiden vil stige helt opp til elvebredden - og det kan skje på en natt.
- Brahmaputra er faktisk mindre forurenset enn de andre store indiske elvene, men den er langt farligere på grunn av flom.
Hvert år dreper den både mennesker og dyr, ødelegger jordbruksområder og river ned hus og hele landsbyer, forteller Moon. Han kaller Brahmaputra for lunefull og katastrofal. Et godt eksempel er elveøya Majuli.
Jeg var her første gang i 2006, den gang var øya 624 km² stor. I dag er den bare 340 km². I 1950 var den hele 1256 km².
Selv om Majuli er blitt mindre på grunn av Brahmaputras evige tæring på dens sandholdige grunn, har dagens innbyggere på øya langt større grunn til bekymring enn sine forfedre.
En av landsbyene på Majuli, Venganaoti, som jeg besøkte i 2006, lå den gang hele tre kilometer fra selve Brahmaputra. I dag skvulper vannet helt opp til husene.
Årsaken er hovedsakelig to ting: Avskoging i Himalaya og at kloden blir varmere. Drivhuseffekten gjør at isbreene i Himalaya smelter hurtigere, hvilket gjør at vannføringen i Brahmaputra øker. Dessuten har nedhuggingen av skog i de høye fjellene ført til større erosjon, noe som igjen har resultert i at store mengder slam blir dratt fra fjellene med elvevannet og legger seg midt i elva.
Dermed blir Brahmaputra grunnere, vannet søker i bredden og tæringen på Majuli blir langt sterkere.
Men om forurensing, flomfare, overbefolkning, avskoging og global oppvarming har ødelagt mye av denne rundt 290 mil lange elven, er ikke alt tapt. Brahmaputra har fortsatt mye av den eksotiske magien igjen.
Bare det å vandre langs elva idet sola står opp, ta en liten ferge over til andre siden og møte familier som lever i små hus langs elvebredden, er akkurat så eksotisk som det høres ut. Men når jeg søker litt lenger ut fra elvas bredder, dukker andre eventyr opp...
Hodeskallejegeren
Den dårlige veien blir ukjørbar. Vi parkerer bilen og tar beina fatt. Vi passerer klynger av viltvoksende bambus, små skoger av palmer og fattigslige hytter av pinner og blader.
- Der, sier brått en ung gutt, som har meldt seg frivillig til å guide Moon og meg. Han peker mot en klynge basthytter. En eldre kvinne og mann møter oss, men jeg blir litt skuffet.
- Skulle det ikke bo en gammel hodeskallejeger her? Moon forhører seg forsiktig, og jeg kan se den eldre mannen smile før han vinker oss inn i en av de mørke hyttene.
Jeg bøyer meg inn den trange og mørke inngangen, og der, så vidt opplyst av et bål, sitter selveste syvende far i huset. Han er gammel som Metusalem selv, rynkete, litt sammenkrøpet og nesten splitter naken.
Men det hviler en helt egen atmosfære rundt den gamle kroken. Diring Timon forlanger respekt - og får det. Uten å si et kløyva ord.
Jeg setter meg ned foran ham. Diring nikker og fyrer opp en hjemmelaget røyk, roter litt i asken fra bålet og sier et par ord til de andre i hytta. Plutselig er det bare Moon, den gamle mannen og jeg igjen.
Tidligere var områder sør for Brahmaputra her i Nordøst-India beryktet for sine hodeskallejegere. Men tiden har tatt livet av mang en skikk og - trodde jeg - alle gjenlevende hodeskallejegere. Likevel, her sitter det en lys levende en foran meg.
Med lav, men usedvanlig klar stemme, forteller Diring hvordan han blant annet solgte bastmatter til britene under 2. verdenskrig. Jeg behøver ikke spørre så mye, for Diring liker å snakke. Men straks jeg penser inn på hodeskallejakt, blir han tyst.
- Da jeg var ung, jaktet kanskje noen på hoder, ja, innrømmer han, men hevder han selv er «uskyldig».
- Vi er ikke politi, påpeker Moon, som forstår Dirings bekymring. Den gamle mannen titter undrende på oss. Så åpner han munnen og en foss av ord ramler ut.
- I en annen tid, da jeg kunne snike meg innpå en tiger, jakte rådyr med spyd og bevege meg som en leopard i regnskogen, var det bare en måte å fortelle fienden hvem som var den sterkeste.
Diring viser med hendene hvordan et hode ble kappet av, og hvor viktig det var for ham og stammen å «fange» sjelen til motstanderen.
- Du må aldri gjøre deg til fiende med en garo-mann - for i jungelens dyp er ikke gamle tradisjoner døde, advarer Diring, før han legger seg ned i fosterstilling med et smil om munnen.
Jeg vil gjerne ha den sist setningen utdypet, men forgjeves. Han har sovnet.
Det er veldig lett å la seg forlede til å tro at India med alle sine mennesker, som befolker nesten hver eneste krok og krik av dette landet, for lengst har lagt av seg slike gamle tradisjoner.
Men, heldigvis, India kan fortsatt overraske ¿ og kanskje skjuler disse skogene fortsatt hemmeligheter omverdenen ikke vet om? Min siste reise langs Brahmaputra er med andre ord langt fra over.
Jeg kommer tilbake.
Les også:
Mafiaboss tatt etter 16 års gjemsel
Kampen mellom de fantastiske fire
Denne saken ble første gang publisert 11/04 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.