The Zebra Killings
Drepte hvite for å komme til himmelen
En lang rekke bestialske drap og angrep på hvite innbyggere rystet San Francisco i 1973 og 1974. En rasistisk og muslimsk sekt av fargede skulle vise seg å stå bak. Drapene er kjent som «The Zebra Killings».
De hvite er en underlegen rase. Ved å drepe disse «blåøyde djevlene » eller «podede slangene» ville man sikre seg en plass i himmelen. Det var overbevisningen til denne Black Muslim-sekten.
San Francisco, 19 oktober 1973: Et ektepar tidlig i 40-årene kjører gjennom en av industribydelene.
Plutselig vakler en skikkelse ut av skyggene mot dem.
Det er mørkt og disig, bare de gule gatelysene gir et lysskjær.
Professoren og hans kone tror derfor det bare er en fyllik. Men så registrerer de at mannen er bakbundet.
Les også:
Overfalt på spasertur
Professoren går ut av bilen og nærmer seg den fremmede. Han roper mot ham. Mannen snur seg, og professoren gisper. Mannen er nemlig motbydelig lemlestet.
Hudfliker henger ned fra hodet hans som om noen har hakket ham i hodet med en machete. Det er akkurat det som har skjedd. Noen timer tidligere hadde ekteparet Quita (28) og Richard (30) Hague tatt en ettermiddagstur i nabolaget.
De hadde registrert to afroamerikanske menn på hver sin side av fortauet. Da de passerte mennene, tok den ene plutselig tak i armen til Richard. Quita begynte å løpe nedover gata.
Den ene angriperen dro fram en pistol, pekte på Richards bryst og sa han kom til å drepe ham hvis Quita ikke kom tilbake. Richard tryglet henne om å gjøre som mannen sa. Det skulle bli ekteparets store tabbe.
Hvis Quita ikke hadde returnert, hadde mennene neppe gjort noe mer med ektemannen. Hun hadde jo sett dem og kunne gi politiet en god beskrivelse. Men hun gikk tilbake.
Mennene kommanderte paret inn i en hvit varebil. Der ble de tvunget til å ligge på magen på noen puter. Overfallsmennene kjørte varebilen til industriområdet og misbrukte Quita på det groveste.
Så dro de henne til en jernbanelinje, der de slo henne så hardt i nakken med macheten at hodet nesten falt av. Deretter angrep de Richard. Da han sluttet å røre seg, antok de at han var død. Det var han ikke.
Det var han som vaklet ut i veien da ekteparet i 40-årene kom kjørende.
Panikk i San Francisco
I perioden fram til 22. desember blir ytterligere 11 hvite mennesker angrepet på lignende måter. De fleste av dem dør. Deretter følger en fem ukers pause i de bestialske angrepene.
Men 28. januar 1974 blir ikke mindre enn fem nye hvite innbyggere angrepet. Bare én av dem overlever, men må bruke rullestol resten av livet.
Drapene skaper panikk i San Francisco. Store politistyrker blir satt inn. Folk tør ikke gå ut i gatene om kvelden. Politiet er rystet over brutaliteten og lamslått over manglende motiv for ugjerningene.
Det var noen fellestrekk. Drapsmennene gikk bort til offeret, skjøt dem med en rekke skudd fra kloss hold og flyktet til fots. Politiet opprettet en egen etterforskningsgruppe, ledet av Gus Coreris og John Foinos.
Politiet reserverte Z-frekvensen på politisambandet til denne gruppa. Ordet zebra brukes ved omtale av bokstaven Z. Derfor ble etterforskningsgruppa kalt The Zebra Task Force og drapene ble omtalt som The Zebra Killings.
Eneste fellestrekk: Hvite
Etter drapene i januar fulgte en lengre pause. Men 1. april braket det løs igjen. I løpet av de følgende 16 dagene ble ytterligere fem hvite angrepet. De fleste døde. Ofrene syntes helt tilfeldige.
Alderen varierte fra 15 til 84 år, og de drepte kom fra alle samfunnslag. Selv to frelsesarméoffiserer og en hvit, nordafrikansk muslim ble drept. Eneste fellesnevner var at alle var hvite.
Innbyggerne i San Francisco ble nok en gang vettskremte, og turistene begynte å utebli. For politiet var saken selvsagt delikat, men de som hadde overlevd, kunne alle bevitne at angriperne hadde vært mørkhudede.
Til sist uttalte borgermester Joseph Alioto og politimester Donald Scott at politiet nå ville stoppe enhver farget innbygger som kunne stemme med beskrivelsen av overfallsmennene.
Trodde ikke det de hørte
Men det var et annet grep som til sist skulle oppklare saken. Politiet utlovet en dusør på 30 000 dollar til den som kunne komme med opplysninger som bidro til oppklaring av saken.
For en ansatt ved et selvhjelpssenter for fargede, Anthony Harris, ble denne summen for fristende. Han slet med å fø kone og unger. Han ringte politiet og sa at han var en av mennene på fantomtegningen som politiet hadde offentliggjort.
Han sa at han hadde vært til stede ved flere av angrepene, men at han ikke hadde drept noen. Harris beskrev sekten for politiet. Den gikk under benevnelsen Death Angels, Dødsenglene, og hadde et poengsystem knyttet til drap av hvite.
Hvis man tok livet av hvite, var man garantert en plass i himmelen. Politiet trodde først ikke sine egne ører. Men Harris fortalte så mange detaljer som ikke var offentlig kjent, at de snart måtte innse at dette nok var sannheten.
Dødsenglene vingeklippet
Harris ga politiet navn, adresser og andre detaljer som førte til at politiet kunne utstede arrestordrer.
Natt til 1. mai 1974 ble det gjennomført en gigantisk og samordnet aksjon mot en rekke adresser. Over 100 politifolk deltok. I alt ble sju mistenkte arrestert. Tre ble senere løslatt på grunn av manglende bevis.
De fire som til sist ble tiltalt, var: Larry Green, J.C.X. Simon, Manuel Moore og Jessie Lee Cooks.
Arrestasjonene ble etterfulgt av en rekke kontroverser knyttet til andre Black Muslim-organisasjoner, som benektet enhver form for sammensvergelse mot hvite.
Det skulle også vise seg at denne lille sekten sto ganske så alene om denne høyst makabre ideologien. Den til da lengste rettssaken i Californias historie startet 3. mars 1975. 108 vitner, deriblant Harris, ble ført.
Sakspapirene besto av 8000 sider dokumenter inneholdende 3,5 millioner ord. Da juryen trakk seg tilbake, var det blitt 1976.
Etter et 18 timer langt jurymøte var avgjørelsen klar: Alle fire ble dømt for drap og sammensvergelse, og straffen var fengsel på livstid. Dødsenglene fløy ikke lengre.
Kilder: crimelibrary/trutv.com, Wikipedia
Les også: