Vi Menn kjørte 440 mil på Kolyma Highway
Dette er verdens kaldeste vei
Veien til Magadan i det nordøstlige Russland der Jakutsk i Sibir går gjennom de kaldeste og mest isolerte områdene jeg noen gang har besøkt.
Etter norsk målestokk er Vadar (60) hakke gal.
Her, i de dype skogene nordøst i Russland, hvor alt er dypfryst seks måneder i året, ser de helt annerledes på det:
- Han har gått på beina fra øst til vest, gjennom hele det russiske riket, skryter kjentmannen min fra baksetet, og avslutter med:
- Denne karen er en ekte helt!
Enslig haiker
Jeg er på vei fra Magadan til Jakutsk, langs verdens kaldeste vei. Men Kolyma Highway, som denne rundt 220 mil lange stripa blir kalt, er ikke bare kald.
Den strekker seg i tillegg gjennom noen av de villeste, mest øde og mest avsidesliggende villmarksområdene på jorda. Jeg hadde heldigvis organisert alt på forhånd, det er nødvendig i disse traktene av Russland.
Her er det langtidsplanlegging og mange rubler som gjelder. Det er ikke mange - om noen - fra omverdenen som legger ut på tur til disse traktene vinterstid.
Derfor virker det som om de få som gjør det, må betale for alle andre som «burde vært her», slikmin sjåfør så fint uttrykker det. Med topplue og lang underbukse i bagasjen satte jeg ut fra Magadan for tre dager siden.
Med meg hadde jeg kjentmann, sjåfør og en bil spesialutrustet for ekstrem kulde. Men jeg må innrømme at da vi forlot Magadan, ble jeg litt skuffet. Det var jo «bare» 15 minus.
Godt innpakket i ull og dun begynte jeg å svette. Dette er jo ikke kaldere enn påsken i Trysil, tenkte jeg surt. Men du verden som kvikksølvet fikk fart på seg, straks vi kom lenger inn i landet
To dager senere våknet jeg til 30 minusgrader i byen Susuman. Så ble det plutselig 37 minus da kvelden falt på. Jeg var ikke lengre svett. Det var nok ikke mannen vi plukket opp i dag tidlig heller.
Plutselig, midt i ødemarken, mens termometret viste 35 minus, sto en enslig skikkelse i veikanten og haiket. Vår nye venn Vadar.
- Hopp inn, sa vi. Og fikk møte en fantastisk fyr.
- Stopp bilen
I september 2011 la Vadar ut på sitt eventyr. Han ville tilbakelegge 1000 mil, gjennom Sibir og Nordøst- Russland, til fots. Dette er områder hvor vinteren kan bringe temperaturen ned mot 60 minusgrader.
Og det eneste gubben hadde i lomma var en pakke røyk, en halv liter vodka og 2000 rubler (ca. 500 kr.).
- Det er først når du reiser rundt i Russland uten penger at du virkelig opplever dette landet, sier han fra baksetet i bilen. Han bare ler når jeg spør om han er kald.
- Nå er jo våren i anmarsj, sier han overrasket. Og jeg må dobbeltsjekke termometret. Fortsatt 35 minus.
- Men for fire uker sider, da var det litt kjølig, innrømmer han. Hvor kaldt det var, aner han ikke. Men det må ha vært ille.
- Det var så kaldt at deler av nesa mi ramlet av, forklarer han. Og når jeg titter nærmere på gubben, så stemmer jo det. Huden på nesa har begynt å falle av.
- Et ekte russisk eventyr har sin pris, hevder han og smiler med alle sine tre tenner, før han entusiastisk legger ut om en landsby han krysset i januar.
- Der viste termometeret 54 minus, forteller han. Jeg undres hvordan mannen kan overleve slike forhold. Alt han eier, er det han står og går i.
- Jævlig kaldt, men jeg fikk sove i byens sentralfyr. Dessuten traff jeg en fyr som bød på så mye vodka jeg kunne drikke. Det gjorde de 54 minusgradene til de varmeste kuldegradene jeg noensinne har opplevd, gliser han.
Plutselig spør han om sjåføren kan stoppe. Han vil av.
- Her, undrer jeg?
- Se rundt deg, utbryter han og peker på det storslåtte landskapet.
- Dette vil jeg se til fots, sier Vadar før han blir borte mellom trær, snø og kuldegrader.
Beinveien
I 1932 ble det oppdaget gull i Kolyma-regionen, området rundt Magadan. Det var det perfekte sted å sende straffanger. Her kunne de jobbe som slaver i gullgruvene, samtidig som de var 9000 kilometer fra Moskva.
Om vinteren var de omringet av is, snø og ekstreme minusgrader, om sommeren befant de seg midt i et nesten ufremkommelig myrlandskap. Det gjorde det nærmest umulig å rømme.
Det er antatt at Stalin sendte så mange som to millioner fanger til dette gudsforlatte stedet. Det var disse Gulag-fangene som bygget den første utgaven av veien jeg nå kjører.
Tusenvis av dem bukket under og ligger begravet langs denne veien. Derav tilnavnet «Road of Bones ». Kjentmannen min Vladimir forteller:
- Fangene, dårlig kledd og med altfor lite næring i kroppen, måtte jobbe 14 timer om dagen i temperaturer ned mot 50 og 60 grader for å rydde skog for ny vei. Tusenvis sultet i hjel, frøs i hjel eller døde av sykdom.
Men Gulag fangene bygget bare deler av veien. Først for totre år siden sto de siste 40 kilometerne mellom Jakutsk og Magadan ferdig.
I dag trafikkeres strekningen hovedsakelig av vogntog, tungt lastet med kull til og fra ødemarkbyenes kulldrevne sentralfyrer. Ja, og en og annen eventyrer da.
Spøkelsesbyer
Da jeg plana denne reisen, var jeg veldig bevisst på ekstrem kulde, lange, mørke netter og mange mil i bil. Og godt er det, for veien er lang og til tider dårlig.
Dermed blir det opptil ti timer i bil noen dager. Og allerede den første uka opplever jeg temperaturer helt ned til 47 minusgrader. Men det jeg ikke var veldig klar over, var naturen langs denne veien.
Den er rett og slett fantastisk. Enorme skogsområder, høye, hvitkledde fjell og endeløse sletter uten tegn til menneskelig inngripen. Og slik kan vi kjøre og kjøre.
Bare uberørt villmark. Men så dukker det opp små landsbyer her og der. Jeg har alltid undret meg hvordan folk lever under slike ekstreme forhold.
Det som slo meg allerede første dagen, var hvor «siviliserte» alle de små byene var. Plutselig, midt i ingenmannsland, vokser høyblok ker og fjernvarmeanlegg opp og får meg til å føle at jeg befinner meg i en forstad til Moskva.
Men det dukker også opp mange spøkelsesbyer. Store, forlatte boligblokker av mur og betong, samt tomme fabrikker - alt frosset og dødt. Her hersker det en merkelig atmosfære.
Av alt jeg høyblokopplever på denne turen, er det nettopp spøkelsesbyene som gir meg den sterke følelsen av å være langt, lang borte fra Norge.
Inn i Sibir
Etter hvert krysser vi grensen inn i Sibir. Vi ankommer landsbyen Tjuruptchia lenge etter mørkets frembrudd. Gradestokken ligger på rundt 33 minus.
Våren er på vei, blomstrer Mina, damen vi skal leie rom av. Hun har bodd i byen i 10 år. Før det bodde hun i Moskva.
- Vi lever omtrent som i hovedstaden - bortsett fra at vi kler oss bedre, sier hun. Og bekrefter mitt inntrykk av at hverdagslivet her ikke er veldig forskjellig fra i Norge, bortsett fra at det er litt kaldere.
Det er faktisk så kaldt at bileiere, som ikke har tilgang til oppvarmede garasjer, må la motoren gå mer eller mindre sammenhengende hele vinteren.
- Jeg starter bilen i november og stopper den i april, forteller Andrei. '
- Det er ikke uvanlig med både 50 og 60 kuldegrader her, sier han, men legger i samme åndedrag til at dette har vært en «mild» vinter.
- Vi har knapt vært under 55 minus i år, slår han muntert fast.
Neste morgen kler jeg på meg som vanlig for en morgentur med kamera. Frosttåka ligger tykk over landsbyen, men jeg synes de få innbyggerne jeg møter ser litt mer stressa ut i dag enn andre dager.
På en bussholdeplass står folk og småhopper - akkurat som vi nordmenn ville gjort hvis det var 20 minus hjemme.
- Men her? Jeg undrer helt til en dame, godt innpakket i pels fra topp til tå, forteller oss:
- 49 minus! Da oppdager også jeg kulda. Vel, kroppen min har merket den for lengst, men jeg har ignorert smerten i fingrene og på nesetippen. Som fotograf må jeg ta av meg vottene i ny og ne for å betjene kamera.
Og når jeg stikker øye mot kamerasøkeren, får nesetippen kontakt med metallet i kamera rett som det er. Alt dette er ok, hvis det bare er 20 minus.
Ved nærmere 50 kuldegrader får det konsekvenser. Tre fingertupper forfryst, pluss en nesetipp som kommer til å være rød i lang tid - og jeg er ikke en gang halvveis på mitt eventyr gjennom Sibir og Nordøst-Russland.
Jeg får si som Vader: - Du får ikke et ekte russisk eventyr gratis!
Denne saken ble første gang publisert 06/06 2012, og sist oppdatert 14/12 2022.
