Kina-Japan-konflikten
Det evige hatet
Nå slåss de om eiendomsretten til noen ubebodde mikroøyer i Øst-Kinahavet. Men den egentlige årsaken til kinesernes raseri ligger langt tilbake, til krigen i 1931–45, da Japan begikk uhyrlige forbrytelser mot den kinesiske befolkningen. Kina venter fortsatt på en uforbeholden unnskyldning. Japan nekter å gi den.
Rasende demonstrasjoner i Kina, knusing av japansk eide butikker, trusler om handelsboikott og ikke minst vannkanonduellene mellom japansk kystvakt på den ene siden og kinesisk og taiwansk kystvakt på den andre.
Kampen om rettighetene til noen ubebodde øyer og holmer i Øst-Kinahavet har unektelig skjær av overreaksjon med operettesmak.
Riktignok er farvannet rundt Senkakuøyene (Diaoyudaoøyene på kinesisk) rikt på fisk, og viktigere: Det antas at området har store gass- og oljeforekomster.
Men årsaken til de voldsomme kinesiske reaksjonene og den steile japanske holdningen handler ikke om olje eller fisk.
Det handler om sårene fra årene 1931-1945, 14 år med ufattelig terror mot den kinesiske befolkningen.
Japan har aldri formelt innrømmet de mest groteske forholdene - som massemordene i Nanjing og de grufulle medisinske eksperimentene på levende mennesker, som foregikk bl.a. i enhet 731 i Nord-Kina.
Japan har heller ikke gitt Kina annet enn ganske tamme beklagelser, mens kineserne forlanger uforbeholdne unnskyldninger og like uforbeholdne innrømmelser.
Japans samurai æreskodeks står i veien.
Les også:
Norsk politi torturerte nordmenn
Sjokkartet ydmykelse
I forsøk på å fremprovosere krig, terroriserte japanske soldater Kina i 30-årene. Japan slet med svak økonomi og eksplosiv befolkningsvekst.
Lebensraum-politikken som Hitler senere skulle forfekte i Europa, var allerede satt ut i livet. Japan anså Mandsjuria og Mongolia som sine områder.
Etter hvert utvidet de interesseområdene til å omfatte hele Kina, spesielt forretningsjuvelen Shanghai.
Sommeren 1937 maktet de endelig å få det som de ville: Kineserne lot seg provosere til å skyte tilbake, dermed var krigen erklært og Japan kunne sette inn et voldsomt angrep på Shanghai.
De trodde byen ville falle i løpet av dager. De ble møtt av uventet kraftig motstand og påført smertefulle tap. En sjokkartet ydmykelse, enda mer fordi de betraktet seg som en utvalgt superrase, kineserne overlegne i alt.
Nederlag ble ikke tolerert. Det tok flere måneder å erobre Shanghai. Hæren som i november 1937 rullet videre gjennom landsbygda for å ta hovedstaden Nanjing, var derfor rasende og hevngjerrig.
Redslenes slaktehus
I desember 1937-januar 1938 stormet 50 000 japanske soldater Nanjing i et kollektivt anfall av blodtørst.
De hogg, skjøt, stakk, voldtok, torturerte, plyndret og brente inntil byen med omegn var omgjort til et redslenes slaktehus og en avfallsdynge for hundretusener av menneskelik. For å sitere et øyenvitne, misjonæren John Gillespie Magee:
- Jeg ante ikke at så onde mennesker fantes i vår moderne verden... Jeg trodde bare et sjeldent tilfelle, som den sinnssyke Jack the Ripper, kunne gjøre noe slikt. (28. januar 1938)
Det gikk sport i halshugging. En japansk avis skrev om to offiserer som konkurrerte om hvem som nådde hundre hoder først. Tallet ble passert så hurtig at målet økte til 150.
Da artikkelen ble skrevet, var stillingen 106-105.
På selveste julaften 1937 skrev misjonæren George Finch: - Hundrevis av sivile hentes rett foran øynene våre for å skytes eller brukes til bajonettøvelser. Vi unnslipper ikke lyden av våpnene som dreper dem, mens tusen kvinner kneler foran oss. De gråter hysterisk og bønnfaller oss om å frelse dem fra beistene som snart skal hente dem.
- Døde kropper snakker ikke
- Kvinnene led mest. Uansett alder, ingen unnslapp å bli voldtatt. Vi fanget dem i gatene og i landsbyene, hentet dem i lastebiler. Hver ble gitt til grupper på 15-20 soldater som kunne misbruke dem som de ville. Egentlig hadde vi ikke lov til å voldta, derfor ble vi oppfordret av våre overordnede til å drepe dem etterpå.
«Døde kropper snakker ikke.» (Japansk soldat)
- Under selve voldtekten så vi på henne som en kvinne. Men når vi drepte henne, tenkte vi bare på henne som en gris. (Japansk soldat)
Fra øyenvitnene vet vi om voldtektene - og om tilfeller da soldater spiddet spedbarn på bajonettene og slengte dem, fortsatt levende, oppi kjeler med kokende vann.
Dødens laboratorium
Ved siden av Nanjing massakren er enhet 731 i Mandsjuria det mest kjente eksemplet på japanernes systematiske grusomheter. Stedet var i navnet en forskningsstasjon med epidemiforebygging og vannforsyning som spesialfelt.
I virkeligheten var det et forskningslaboratorium for biologisk krigføring ledet av kirurgen og offiseren Shiro Ishii, med 3000 ansatte. De utførte eksperimenter av ufattelig grusomhet på fanger og internerte sivile.
De ble infisert med dødelige sykdommer og observert mens sykdommen gikk sin gang, for etter hvert å bli skåret opp levende og uten bedøvelse, så man kunne observere hvordan sykdommen åt seg innover i kroppen og de indre organene.
Man utsatte ofrene for ekstrem kulde, man fremdyrket koldbrann og amputerte lemmer (uten bedøvelse) inntil bare torsoen og hodet var igjen. Fortsatt i live ble offeret så utsatt for nye forsøk inntil vedkommende omkom under store smerter.
Uforklarlige epidemier
Det anslås at 14 000 mennesker ble myrdet i enhet 731 og tilsvarende enheter i årene 1936-1945. Ingen forsøkspersoner overlevde.
Aktivitetene i enhet 731 ble akselerert fra 1939, da Ishii mente han satt med tilstrekkelig kunnskap til å utføre eksperimentene i stor målestokk.
En sinnrik kombinasjon av bomber sluppet fra fly, infiserte lopper, fugler og rotter, og direkte infisering av drikkevann og avlinger rammet i de neste årene en rekke områder i Kina.
Det brøt ut uforklarlige epidemier av miltbrann, glanders, tyfus, paratyfus og dysenteri. Enkelte landsbyer ble nesten lagt øde. Det finnes ingen dokumentasjon på hvor mange mennesker som omkom, anslagene ligger godt over 500 000.
Dette gjør Kina til det eneste land i verden som er blitt utsatt for systematisk biologisk krigføring. En av de få ansatte fra enhet 731 som våget å stå fram etter krigen, Yoshi Shinozuka, har uttalt: - Jeg var ansatt i enhet 731, og jeg har gjort ting som intet menneske noen gang burde gjort.
- 731 har aldri eksistert
Japanske myndigheter benekter ikke at det foregikk grusomheter i Nanjing. De er bare ikke villig til å akseptere omfanget. De mener at øyenvitner og historier fra angivelige ofre ikke duger som dokumentasjon.
Enhet 731 er det verre med. Det lille som finnes av fotografiske materiale, blir avfeid som manipulert kinesisk propaganda. Det finnes ikke overlevende som kan snakke, alle ble jo myrdet.
At enkelte av enhet 731s ansatte senere har ytret seg, godtas ikke som tilstrekkelig dokumentasjon. Ergo har det aldri eksistert noe forskningslaboratorium for biologisk krigføring.
USA medansvarlig
Det hører med til historien at USA i samme øyeblikk som Japan kapitulerte, sørget for å gi keiseren og hele hans familie immunitet.
Det var viktigere å sikre seg en alliert mot den kommunistiske fremmarsj i Asia enn å straffe dem som bl.a. hadde forårsaket 18 millioner sivile kineseres død.
Likeledes slapp alle de ansvarlige i enhet 731 unna mot at forsøksresultatene ble overlatt til amerikanerne. Man kan forstå japanernes forvirring.
Hvorfor forlanges ymykhet og uforbeholdne unnskyldninger når nasjonens øverste ledere slapp unna alle anklager?
Japan har aldri tatt et oppgjør med sin krigsfortid slik tyskerne har gjort.
Amerikanernes egeninteresser og notoriske kommunistfrykt er altså en indirekte årsak til konflikten som nå utspiller seg i Øst-Kina havet.
Les også:
Et tilbakeblikk på pokeråret 2012
Denne saken ble første gang publisert 23/01 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.