A jolly good fellow

John Nicholas Rede Elliot ankommer Beirut 10. januar 1963. Han sjekker inn på et billig og diskré hotell. Nick Elliot jobber for dronning Elisabeth II. Han er etterretningsoffiser i Secret Intelligence Service (MI6) og på et helt spesielt oppdrag. Han skal møte Harold Adrian Russel Philby - Kim blant venner - som alle trodde jobbet for dronning og fedreland, men som nok jobbet litt for mye på si' for Josef Stalin.

For Elliot er ikke det forestående møtet med Kim Philby bare business. Det er uendelig mye mer. Det er definitivt slutten på et 30-årig vennskap. De var så nær hverandre som to heteroseksuelle menn kan være. Elliot var simpelthen glad i Philby, beundret og dyrket ham. Elliot er skuffet og bitter, sveket at sin beste kompis. Men var de egentlig venner? Elliot må innrømme at han ikke kjente sin aller beste venn. Men det gjorde ingen andre heller.

I London sitter sir Dick Gold-smith White. Han er direktør i MI6 og Elliots sjef. Han er ikke i tvil om at det var riktig å sende Elliot av sted. Elliot er rette mannen for dette. Oppdraget er av den hyperhemmelige sorten.

Elliotts tanker løper bakover, fram og tilbake og til alle sider. Kan det virkelig være sant... Kim Philby spion for Sovjetunionen? Jepp, det er sant. Bevisene har hopet seg opp. Det ingen trodde, det ingen ville tro... er sant.

Hvor mange liv har Philby på samvittigheten. Hvor mange er drept på grunn av hans forræderi? Philby vet ikke. Ingen vet det.

Trass i dette vil ikke MI6 ha ham straffet. Britisk etterretning vil ha informasjon som bare Philby kan gi. Bare han selv vet alt om sin spionkarriere. MI6 vil ha ham hjem til Storbritannia. Få hele historien. Alle detaljer. Hvor mye skade er gjort? Hvem var hans sovjetiske kontakter? Hvilke andre jobbet han med. Og: Finnes flere ansatte i MI6/MI5 som lusker omkring og samler informasjon til fordel for Sovjetunionen?

Nick Elliot er i Beirut for å gi Philby et godt tilbud: Full immunitet og diskresjon mot alle kort på bordet - absolutt alle.

Les også:

Ubåtdramaet ved Fedje

Tør rettsstaten Norge se denne mannen i øynene?

Pappa fikser jobb

Britisk etterretning ser seg tjent med minst mulig støy og ståk omkring denne saken. Det er nok nå. Philbys medsammensvorne - Guy Burgess og Donald Maclean - flyktet til Sovjetunionen i 1951 og kom aldri hjem igjen.

MI6/MI5 har flere grunner til å holde lokk over tilfellet Philby. En av dem er: Hvordan i all verden ble han tilknyttet britisk etterretning? Svaret er pinlig. Den korte versjonen er at Kim Philby kom fra britisk overklasse, hadde pene manerer, finjustert sjarm, fine slips, dyre dresser, stram overleppe og eksamensapirer fra Cambridge University.

Men dette var ikke spesielt for Philby. På den tiden var britisk etterretning forbeholdt mennesker med det rette skoleslipset, pent snitt i dressen og med god stamtavle. Klassetilhørighet var sikkerhetsklarering god nok.

Til sammenligning: Philbys spionkollega Guy Burgess søkte jobb ved Eton College, men tilfredsstilte ikke kravene, men han fikk jobb i MI6.

I 1941 trengte MI6 en agent med lange ører og åpne øyne for hva som foregikk på den iberiske halvøya. Faktum var at tysk spionasje rettet mot Storbritannia hadde utspring fra Spania og Portugal.

Philby hadde relevant praksis, som frilansjournalist i Spania fra 1937, midt under borgerkrigen. Der opererte han som britisk agent - og sovjetisk.

MI5-offiser Tommy Harris var blitt kjent med Philby ved festlige og private tilstelninger med etterretningsfolk til stede. Om Philby ville ha jobb? Tja, hvorfor ikke.

Kim Philby søkte adri på jobben. Han ble aldri formelt tilbudt jobben. Harris gikk til sin sjef Dick Brooman-White og anbefalte Philby. Brooman-White gikk til sin boss, oberst Felix Cowgill. Som gikk til nestsjefen i MI6, oberst Valentine Vivian. Som en dag spiste lunsj i klubben med Philbys far, selveste Harry St. John Philby. Vivian har unge Philbys radiakale studietid i tankene da han spør:

- Han var litt av en kommunist ved Cambridge, var han ikke?

- Å... det var bare skoleguttstreker. Han er tørr bak øra nå, svarer Philby.

Og det var det. To gentlemen på klubb. Sikkerhetsklareringen er i orden. «Kim is a jolly good fellow.» Ferdig snakka.

Naiv super

Alle likte unge Kim Philby. Hans sjarm var henimot berusende, og den virket på alle... menn og kvinner, unge og gamle, fattige og rike. Han var den første til å by på en drink, han spurte hvordan det gikk med ens syke mor, han lyttet og så på deg med vennlige, blå øyne under guttaktig, uregjerlig pannelugg. Han hadde overtalelseskunstens nådegave. Kim Philby var ikke bare godt likt, han var beundret og dyrket - hvorhen han viste seg. Få i verdenshistorien har flytt mer på sjarmen enn Kim Philby.

Han var den perfekte spion og dobbeltagent, et kupp for britisk etterretning - tilsynelatende. Alt er ikke slik det ser ut til. Og pappa St. John var nok ikke oppdatert på sønnens politiske tanker. Unge Philby hadde ikke vokst av seg marxismen fra de glade studiedagene ved Trinity College, University of Cambridge.

For det var dette ærverdige lærestedet som i 30-årene fungerte som utklekkingsanstalt for spionene som senere rystet hele Storbritannia og resten av den vestlige verden. Denne gjengen ble senere kjent som Cambridge Five, hvorav femtemanns identitet aldri er bekreftet: Anthony Blunt, Donald Duart Maclean, Guy Burgess og Kim Philby.

Alle var unge, intelligente og privilegerte menn fra godt møblerte hjem. De ville bekjempe fascisme og nazisme. Som så mange andre idealister på den tiden, var de i overkant naive, de kjøpte ideen om proletariatets diktatur og mente at Sovjetunionen - under Stalin - hadde utviklet en bærekraftig samfunnsorden.

Noen trodde lenge at Anthony Blunt rekrutterte Philby som spion for Sovjetunionen, men det var dr. Arnold Deutsch, kommunist og Moskva-spion med uklart livsløp avsluttet ved uklare omstendigheter i 1942.

Den britisk-australske fotografen Edith Tudor-Hart, også hun kommunist og spion, introduserte de to herrene for hverandre i Regent's Park, London, i 1934.

Hverken MI5 eller MI6 overvåket møtet. I motsatt fall ville de færreste ha hørt om Kim Philby.

Fire, fæle fyrer

Anthony Blunt, Guy Burgess, Donald Maclean og Kim Philby... fire Moskva-tro kommunister, alle spioner som undergravde sitt eget lands sikkerhetstjeneste og forsynte Sovjetunionen med alt de kom over av statshemmeligheter og toppgradert materiale i tiden 1934 til 1949.

Hvordan kunne det skje? Hvordan fikk de alle jobb i britisk etterretning og utenrikstjeneste? Svaret er absurd: De var «jolly good fellows» fra overklassen, med press i buksa og slipset knyttet i dobbel windsor.

Donald Maclean (1913-83) var sønn av den liberale politikeren sir Donald Maclean og lot seg verve til sovjetspion i studietiden av Anthony Blunt. Han fikk jobb i Foreign Office (Utenriksdepartementet) rett etter studiene. Det tok ikke lang tid før han var vervet av sovjetisk etterretning.

Guy Francis de Moncy Burgess (1911-63) var sønn av en marineoffiser og hadde for dårlig syn til å følge i fars fotspor. Indiskré homofil, promiskuøs og kjent for klysete oppførsel. Men han fikk jobb i MI5 i 1939 og senere i utenrikstjenesten.

Antony Frederick Blunt (1907-83) var prestesønn og i slekt med Elizabeth I (dronningmoren). Han var diskre homofil, sjarmerende og arrogant. Han besøkte Sovjetunionen i 1933 og ble rekruttert til sovjetspion enten i nevnte år eller året etter.

Kim Philby gikk - som nevnt - inn i Regent's Park i 1934 og forlot den som sovjetspion - uten nevneverdig betenkning.

Disse fire karene var mestere i løgn og bedrag og «gefundenes fressen» for sovjetisk etterretning som på slutten av 20-tallet utarbeidet planer for hvorledes infiltrere og ødelegge de hemmelige tjenestene i Storbritannia.

Sovjeternes strategi og taktikk lyktes til overmål, i tillegg anrettet de fire spionene stor skade på CIA.

Miles Copeland, amerikansk CIA-agent fra begynnelsen av 50-tallet til innpå 80-tallet sa det slik:

«Hele den vestlige verdens etterretningsinnsats i perioden 1944-1951 - den var ganske stor - gikk i minus. Sagt på en annen måte: Vi hadde vært bedre stilt om vi hadde sittet stille og ikke gjort noe som helst.»

Verdensreporteren

I 1951 var haugene av bevis og indisier så drøye at Maclean og Burgess fant det best å fordufte. Hvor? Til deres ideologiske fedreland, Sovjetunionen. Hvem advarte dem om etterforskningen? Jo, det var mesterspionen Kim Philby, alias «Stanley».

Philby vurderte å stikke han også. Jakten på «The third man» var i gang. Han var under mistanke. Han benektet enhver illegitim befatning med sovjetisk etterretning. Etterforskningen kan umulig ha vært grundig; han ble frikjent og hans gode venn og kollega Nick Elliot trodde bare godt om ham. Det gjorde også utenriksminister Harold Macmillan, som i 1955 ytret i Underhuset:

- Jeg har ingen grunn til å tro at mr. Philby ved noen anledning har forrådt sitt land, eller at han er den tredje mann - hvis en slik finnes.

Men Philbys dager i MI6 var over. Ved hjelp av gode venner, deriblant Nick Elliot, fikk han i 1956 jobb som Midtøsten-korrespondent for The Observer og The Economist, med Beirut som base.

Philby er glad i børst, han drikker jevnt og trutt, men han er glad i damer også. I Beirut treffer han Eleanor Brewer, som er gift. Ekteskap ingen hindring. Philby skiller seg fra Aileen, som han har fem barn med. Eleanor skiller seg også og blir Philbys tredje kone - som han også snart skal svike.

I 1961 hopper KGB-agent Anatolij Golytsin av til USA og gjør seg tilgjengelig for CIA og MI6/MI5. Han har et og annet å fortelle om Kim Philby. Nettet snurper seg. Det nærmer seg Beirut 1963.

12. januar 1963 møtes Nick Elliot og Kim Philby i en avlyttet leilighet i Beirut. Elliots oppgave er enkel: Tilståelse av landssvik og så mye informasjon som mulig om Philbys spionkarriere... navn, steder, årstall, møter, overlevert informasjon... og finnes det flere muldvarper i vestlig etterretning?

Det blir en dragkamp, men etter flere møter har Elliot tilståelse og utfyllende opplysninger, både muntlige og skriftlige. Og han har navn, deriblant: Anthony Blunt og John Cairncross, fjerde- og femtemann i kommunistrørsla fra Cambridge og senere spioner for Sovjetunionen.

Heller Moskva enn middag

Men aller helst vil Elliot ha Philby med tilbake til Storbritannia, for videre avhør. Eller vil han det? Vil britiske myndigheter, herunder MI5/MI6, ha Philby hjem, med tilhørende implikasjoner: Pressens skarpe fokus og pinlige avsløringer om britisk etterretnings uendelige klossethet.

Elliot sier til Philby at kollega Peter Lunn skal overta debriefingen og at han selv skal videre til Afrika. Avskjeden er fra Elliots side uten følelser. Han gir blaffen i Philby, som har sveket både et helt land og mange vennskap.

Det underlige er at Lunn drar på skitur, sier han i hvert fall... og ingen står oppstilt på gaten utenfor og «leser» i en avis. Ingen bryr seg. Døren til Moskva står vid åpen.

23. januar skal Eleanor og Kim Philby i selskap, hos førstesekretæren i den britiske ambassaden, Glen Balfour-Paul, og hans kone. Philby er ute og ringer hjem. Hans 13 år gamle sønn Harry løfter røret, hører på pappa og roper videre til Eleanor: «Pappa er forsinket, han møter deg i selskapet hos Balfour-Pauls klokka åtte.»

Mens Eleanor Philby spiser dessert og lurer på hvor mannen hennes blir av, ruller en diplomatregistrert bil mot havna i Beirut. Ingen stopper den. I bilens bakside sitter Philby med KGBs Beirut-sjef, Pavel Nedosekin, i passasjersetet. Foran sitter KGB-agent Mikhail Petukhjov. Det blåser og høljregnet treffer bakken med 45 grader .

En port åpner seg, og lukker seg. Bilen svinger inntil skutesiden til «Dolmatova», et lasteskip som skal til Odessa. Kapteinen fører Kim Philby til en lugar, hvori et bord med en uåpnet flaske konjakk og en seng med nye og varme klær. Det er kaldt i Moskva. Kim Philby vendte aldri hjem til England.

Les også:

Spøkelsesflyet

Blodsporet gjennom Sibir

Ville holde Norge nøytralt