24 henrettet i Nordland

Gerhard Flesch er en ganske ung mann... 33 år, men ikke helt alminnelig; han er SS Obersturmbannführer og har de siste årene opparbeidet seg en ganske motbydelig CV, blant annet som leder av en Einsatzgruppe (dødsskvadron) i Polen.

Håret er blondt, øynene er gulbrune... bakenfor hans glatte panne tikker en lystmorderhjerne.

8. oktober 1942: Flesch står i gymnastikksalen på Falstad leir, i Skogn, ved Levanger. Den halvstuderte juskandidaten har satt standrett. Han er både aktor og dommer. Han har ikke innkalt vitner, og den tyske "forsvareren" åpner ikke munnen.

Atten fanger fra Vefsn, Grane og Vevelstad blir ført inn til forhør, en etter en. De er mistenkt for motstandsarbeid, heri inkludert frakt av våpen og utstyr fra kysten og inn i landet.

Etterpå tar retten to timers lunsjpause. Dernest blir de atten kalt inn og får høre aktors påstand. Flesch innstiller til dødsdom for alle. Men dommeren har ikke sagt sitt. Dommer Flesch er sulten igjen. Tid for middag.

Mellom 19.00 og 20.00 er han klar for domsavsigelse. Smilende leser han opp dommen: Dødsdom for femten, to får 15 års tukthus og en frifinnes.

Grytidlig morgenen etter: De dødsdømte blir ført bort i en lastebil. De er bakbundet. Bilen kjører omlag en kilometer avsted, ut i Falstadskogen. Her blir fangene bundet sammen to og to.

Kommandorop. Ladegrep. Sikte. Pekefingre krummer seg. Skarpe smell. Femten nordmenn faller. De døde legges i fellesgrav.

Tre timer senere: Flesch administrerer standrett påny. Fjorten tiltalte. Samme skuespill. Ti dødsdommer, hvorav en omgjøres til 15 års tukthus.

På lastebil. Ut i skogen. Våpengny. Ni nordmenn faller. De blir lagt i jorden og påstrødd klorkalk.

24 gode nordmenn har betalt den høyeste prisen.

Les også:

- Som en skrekkfilm

- Pell deg tilbake til skipet ditt, for helvete!

Jupiter

Etterpå hevdet rikskommisar Josef Terboven at det ikke er så farlig om alle var skyldige i anklagene om motstandsarbeid. Det viktigste var å tydeliggjøre at de nye makthaverne i landet ikke fant seg i nordmenn som forsøkte å forpurre Adolf Hitlers ambisjon om et storgermansk og jødefritt tusenårsrike. I dette tilfellet gjaldt det gode nordmenn som forberedte og la til rette for alliert landgang og invasjon via Helgelandskysten.

22. juni året før krenket den tyske krigmaskinen Sovjetunionens vestgrense og dundrer østover. Stalin ble urolig og ville at de allierte skulle åpne en ny front i vest, med hensikt å distrahere tyskerne og gi dem andre ting å tenke på enn å drepe russere hele tiden.

I et møte mellom Stalin og Churchill i 1942 beklaget Churchill at hans plan om landgang på Helgelandskysten og frigjøring av Nord-Norge ennå ikke var igangsatt. Planen hadde kodeordet Operasjon Jupiter. Den ble aldri realisert.

Men det visste man ikke i 1942, hvertfall ikke kaptein Birger Sjøberg, som fra sin overordnede, kaptein Martin Linge, hadde fått oppdraget med å organisere og utruste slagkraftige militære styrker som etter planen skulle slå seg sammen med invasjonsstyrkene og banke gørra ut av tyskerne, ta over Nord-Norge og i samme slengen sørge for at ishavskonvoiene til Murmansk kunne forløpe i farvann uten tyske ubåter.

Kaptein Linge hadde fått sine ordre fra SOE (Special Operations Executive) som samarbeidet med Milorg i Norge.

Dugnad

Det startet med ekspedisjon Archer: 13. desember 1941 glir fiskebåten Erkna ut fra Shetland, lastet med våpen, ammunisjon og utstyr. Fire norske soldater om bord: Bjarne Mathisen, Johan Lynghaug, Inge Fosseide og Reidar Årkvisla.

Erkna ankommer Selvær 17. desember. Oppdraget: Ødelegge så mye som mulig av flyplassen i Hattfjelldal, sprenge Elsfjordfergen og jernbanebrua ved Mosjøen... og lagre medbrakt våpen av ulike slag, ammunisjon og utstyr. Archer lyktes ikke med oppdraget. Årsakene var flere, deriblant dårlig kjemi blant deltagerne, dårlig vær og ingen radiokontakt med England. Men gruppen starter rekruttering til våpentransport innover i landet og opplæring i våpenbruk . Involvert er den allerede eksisterende motstandsgruppen i Vefsn, Nordgårdgruppen.

Ekspedisjon Heron 1 ankommer Auna i Vistenfjorden 14. mars 1942. Fem mann ombord. De losser åtte tonn våpen, ammunisjon og proviant.

De tar kontakt med Archer, har radioforbindelse med England og etablerer hovedkvarter i Sørvassdalen.

Heron 2 består av seks menn, deriblant sjefen sjøl - kaptein Sjøberg. De ankommer Auna 15. april og losser 14 tonn våpen, ammo og proviant.

Mange meldte seg til tjeneste - fiskere, bønder, arbeidere, næringsdrivende... og noen kvinner. Våpen og utstyr ble båret over lange avstander i stedvis umulig terreng.

26. april var drøyt et dusin karer samlet i en liten hytte i Sørvassdalen, en av flere tilholdsteder. Stemningen var god og optimismen stor. Men invasjon? Når? Det visste ingen. Hva visste tyskerne? Var de på sporet?

Tommyguns gny

Norske angivere samarbeidet tett med Gestapo, blant dem var flere fra banden til Henry Rinnan. Det begynte å svi under føttene på de femten Archer/Heron-gutta som hadde spredt seg rundt på et område like stort som summen av Øst- og Vestfold.

5. september 1942 ble Reidar Årkvisla arrestert av SD (sicherheitsdienst), ved hjelp av norske kollaboratører. Dagen etter blir han tvunget med til Tangen gård ved Majavatn, for å påvise et våpenlager. Her bodde familien Grannes.

Erling Grannes sitter på en benk med utsikt til vannet da han ser en båt nærme seg. Klokken er henimot 15.00. Han vet at han har våpen nedgravd på gården, men han beslutter å bli på stedet og late som ingenting.

Tolv menn går i land, deriblant den tilfangetatte Årkvisla med håndjern på. SS-Hauptsturmführer Walter Hollack har kommandoen. Han beordrer Grannes og Årkvisla til graving ved øvre ende av fjøset. Snart støter de på en kasse håndgranater, ammunisjon, ti Enfield-rifler og ryggsekker. Husundersøkelse avslører kart, falske grenseboerbevis, svenske penger og en Colt 45.

Grannes blir arrestert og ført sammen med Årkvisla ned mot båten. De to vet at fire norske soldater er i skogsområdet like ved, men det vet ikke tyskerne - ikke før de fire Linge-karene fra bakold fyrer av sine tommyguns på ganske kloss hold.

Tyskerne blir overrasket og Grannes kaster seg over en tysker, brekker armen hans og river til seg en maskinpistol. Årkvisla stikker til skogs. De gjenlevende tyskerne tar dekning bak et båthus. Linge-gutta skyter til de er ganske sikre på at tyskerne er satt ut av spill. Dernest tar de med seg kvinnene på gården - i sommerkjoler og tynne sko. Alle flykter til skogs. Bak dem ligger ni døde tyskere.

En tøff tur. Kraftig regn og storm. Dårlige klær og lite mat. Men de kom seg over fjellet til Tosenfjorden - til mer dramatikk. Det er 13. september 1942.

En ugrei lensmann

Morgen etter drar Harald Bugge og Bjarne Mathisen ned til en gård i nærheten - Urvolden gård. De spør etter mat og en båt. Folkene på Urvolden virker greie. Bugge og Mathisen blir bedt om å komme tilbake igjen samme kveld- når bonden er hjemme.

Bugge og Mathisen vendte tilbake om kvelden. Men denne gangen var lensmann i Binndalen, Arnold Fossem, på pletten - sammen med sin assistent, Alf Skogmo. Det ble ikke noe hjertelig møte mellom Linge-gutta og ordensmakten. Lensmannen ville ha ID-papirer. Bugge viste et pass, men Mathisen hadde ikke noe papir på seg.

Lensmannen blir litt muggen og ramser opp noen dekknavn, og spør Mathisen om han er en av disse. Mathisen foreslår å gå på utsiden og snakke videre der. Det nekter lensmannen hvoretter Mathisen trekker sin revolver. Basketak og tumulter. Mathisen greier å komme seg fri og skyter to skudd mot lensmannen. Bugge skyter assistenten. Begge fra ordensmakten slutter å puste.

I ettertid vet man at lensmann Fossem ikke var nazist, men han var en litt lite smidig fyr med et vesen som kunne innby til uoverensstemmleser. Men hvorfor måtte absolutt Urvolden-folket invitere lensmannen?

Nåvel, Bugge og Mathisen kom seg avsted. Hele gjengen dro til Sverige - dernest England.

Nå var tyskerne gretne. De ville at noen skulle betale for disse skyteepisodene. Gestapo satte igang massearrestasjoner, trålet hus og hytter i svære områder. Til slutt hadde tyskerne omlag 60 fanger.

Den 8. oktober 1942 står SS Obersturmbannführer Gerhard Flesch i gymnastikksalen i Falstad leir. Han er både aktor og dommer. Dagen etter møter blir 24 mann kjørt ut i Falstadskogen. De kommer ikke tilbake.

Les også:

Hårsbredd fra døden i bølgehelvete

De første fotomodellene

Skrekkregime i Russland

Denne saken ble første gang publisert 12/06 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.