Lyst øl og loco i Acapulco

Jeg havner ved siden av en søt meksikansk kvinne på flyet og får en første fornemmelse av at det er kult å være europeer i Mexico. Hun forteller at meksikanske jenter er lei av meksikanske menn. Alle er korte, har svart hår og brune øyne. Hun syns at jeg ligner på Hugh Grant. Ja vel, dette lover godt.

Pass opp!

Mexico som turistmål har fått mye juling. Krigen mellom myndighetene og narkosmuglerbander herjer og krever stadig nye menneskeliv. Nå må Mexico også ta æren for den skumle svineinfluensaen, som sprer seg over hele kloden.

Ved siden av sykdommen, engster jeg meg over narkokrigen og den beryktede sykdommen Montezumas Hevn, som i sin tid slo ut halve fotball-VM i 1986. Magesyke rett og slett, husk Immodium.

Mitt forhold til Mexico starter med en gammel Morgan Kanes turer over grensen, der han red med Pancho Villa og Zapata under revolusjonen for snart 100 år siden. Spansk herredømme kvittet de seg med enda 100 år tidligere, men spanjolene dro ikke hjem.

Historien ses i folket

I Mexico ser du hele landets historie i folket. Her er indianere, etterkommere av mayaer og azteker, mestiser, og spanjoler, 20. generasjons innvandrere. Jeg får inntrykk av at sistnevnte gruppe har klart seg best.

Mexico kan slå i bordet med å være landet i verden med størst forskjell på fattig og rik og det syns godt. 20 % er lutfattige, 50 % fattige, 30 % tilhører middelklassen, og noen hundre familier er svært rike, i følge Wikipedia.

Mexico City, på skjelvende grunn

Jeg lander i Mexico City, verdens største by med over 20 millioner innbyggere. Byen bretter seg ut under meg den siste halvtimen før hjulene treffer bakken, minst. Hus på hus over endeløse områder.

Det er ikke uten grunn at byen har spredd seg. Den ligger på verdens dårligste grunn, en gelebunn av rød leire, en inntørket innsjø som gynger under vekten av befolkningen.

Det siste store rammet byen i september 1985, målte over syv på Richters skala og tok livet over 5000 mennesker. Siden har man bestemt at det ikke skal bygges i høyden i byen, men jordskjelvfrykten har ikke akkurat skremt bort folk.

Orkester ved bordet

Jeg tenker ikke på jordskjelv hele tiden. Når mørket senker seg lar jeg meg sluke av byens atmosfære. Gatemusikanter og gategrillere fallbyr sine varer, sterke lukter river i nesen. Jeg forsvinner inn i kafé, en mariachi, etter trubadurene som underholder gjestene.

Her opptrer fire store og små orkestre samtidig ved hvert sitt bord, med ulike numre, selvfølgelig. Det er en kakofoni av gitarer, rangler, harper og gauking. Jeg døyver opplevelsen med landets stoltheter, det lyse ølet og tequilaen.

Corona

De fleste reiser til Mexico for å oppleve sol og strender, eller klatre i trapper på gamle Maya-templer. Som den ølhunden jeg er, tar jeg turen til en annen turistattraksjon, det meksikanske lyse ølet Corona.

Da det kom til Norge på 1990-tallet, ble det utskjelt av ølkjennere og kalt jenteøl. Det var jo brygget på både ris og mais, og brøt renhetsloven så det suste. Morsomt nok ble ølet en øyeblikkelig suksess.

Daglig kommer det busslass med turister til det hypermoderne bryggeriet for å se hvordan ølet lages og jeg følger køen forbi væpnede vakter som vokter inngangen. Jeg spør hvor ofte de skyter folk, men får ikke noe svar. Derimot får jeg beskjed om å ikke skyte med kameraet. Frykt for industrispionasje, tror jeg.

24 digre siloer med kapasitet på 40 tusen tonn hver slår imot meg. De brygger fem millioner flasker øl om dagen, nesten like mye Corona som nordmenn drikker på et år.

Tysk grundighet

Det hele startet i 1925 da en spansk innvandrer utvidet bakeriet sitt til ølbryggeri. Han importerte straks en tysk bryggerimester, Adolf Schnetje, til å ivareta kvaliteten på ølet, en tradisjon de siden har fulgt.

Det pinlige bruddet på renhetsloven har en enkel forklaring. Som all annen produksjon av vått og tørt på kloden, bruker man det man har. Kombinasjonen av ris og mais og bygg gir et lyst og lettdrikkelig øl, som passer ekstra godt til varme sommerdager og gir mindre fyllesjuke, lover guiden.

Moro i Acapulco

Jeg følger med ølet ut til vestkysten, til den sagnomsuste feriebyen Acapulco, udødeliggjort av de brave klippestuperne, Elvisfilmen "Fun in Acapulco" fra 1963 og låten "Loco in Acapulco" med The Four Tops i 1988.

Her venter kilometer med sandstrender foran rader av høyblokker som sluker turister i 10 000-vis. Blokkene er slitne og vitner om at Elvis for lengst har forlatt bygningen.

Det er rart å se klippestuperne på ordentlig. De har jeg hørt om så lenge jeg kan huske. Hver kveld hiver de seg ut fra 35 meter høye forrevne klipper. I tillegg må de beregne frådende bølgene, så de ikke dundrer i havbunnen.

Mette turister glaner fra terrassene rundt, mens de hiver i seg fra restaurantmenyen. De imponerende stuperne, i virkeligheten en gjeng unger, får bare smuler for innsatsen når de går rundt med koppen etterpå.

Resten av natten tilbringer jeg på et utendørs diskotek med upåklagelig stemning. Oppstemt av kvinnen i flyet sender jeg smukke blikk til de lokale pikene, men de har visst aldri sett "Fire bryllup og en begravelse".

Jeg har det moro i Acapulco likevel, morsommere enn turistene som er der en måned senere. De havner midt i et helt loco oppgjør mellom soldater og en narkobande der 18 mennesker blir drept.

REISEMÅTE:

Jeg reiste med vanlig rutefly, KLM, som ofte er blant de billigste. Star Tour er en av flere operatører som tilbyr charterturer til badebyer i Mexico. For 15 000 kroner får du et flott to ukers opphold.

Hoteller er løsningen og de fins i alle standarder. Eventuelt kan du ta inn på private pensjonat, som kan gi en bedre opplevelse av lokal kultur.

Meksikansk mat er spennende, med mye krydderbruk. Må ikke forveksles med texmex eller taco. Tequila fins i alle kvaliteter, vann må bare drikkes fra flaske.

MER INFO: Prøv nettsider som www.travelmarket.no og wikipedia

Denne saken ble første gang publisert 12/08 2009, og sist oppdatert 06/05 2017.