Fjellvandring i Pyreneene
Fjellkjeden Pyrineene utgjør grensen mellom Spania og Frankrike. Et fjelleldorado som strekker seg fra Middelhavet til Atlanterhavet.
Selv om jeg er mest kjent med hjemlige fjell, føler jeg umiddelbart at jeg er i mitt rette element også i disse fremmede fjelltraktene.
Pyrineene vekker kanskje mest assosiasjoner til blodslit i Tour d´France, eller til mer bedagelige sykkelturer for sommerferieturister. Færre er kjent med hvilket frodig og vakkert eldorado disse fjellkjedene kan tilby den glade vandrer.
Spaghettiwesternlandskap
Høye fjell og dype daler bundet sammen av turstier i et spaghettiwesternlandskap hvor du nærmest venter å bli angrepet av skokrembrune liksomindianere rundt neste sving. Sirklende gribber høyt på himmelen gjør sitt til å forsterke inntrykket.
Jeg lander i Barcelona og møter mine tyske turvenner, Björn og Katarina. Sammen tar vi buss til miniputtstaten Andorra som ligger klemt inn i denne fjellkjeden, midt mellom Spania og Frankrike. Her starter vi en to uker lang vandring i Pyrineene som skal ende på fjellkjedens høyeste topp, Aneto (3404 moh).
- Du ser litt sliten ut, Björn titter på meg mens bussen humper av gårde.
LES MER HOS TV2: Tour de France-jubileum i Pyreneene neste år
Opp i fjellet
Motbakkene og varmen tvinger gjennom en lynrask akklimatisering. På tross av svetting og pesing, bekjempes høydemeterne med besluttsomhet. Landskapet er ikke helt ulik hjemlige fjelltrakter. Frisk vann renner i bekker, vegetasjonen er grønn og frodig. Fjellvannene ser kalde og innbydende ut. Underlaget er mer solsvidd. Villsvinene vi skremmer opp i skogene er ikke hva jeg ville ventet i nasjonalparkene hjemme.
De siste hundre høydemeterne før vi når dagens høyeste punkt er en viljekamp fra stikors til stikors. Så venter en bratt nedstigning før vi slår leir. Første dag unnagjort. Gribber sirkler på himmelen, kyr beiter i nærområdene og vi nyter kveldsvasken i bekken.
LES OGSÅ:
Fraflyttede landsbyer
I dagene som kommer gjør vi unna den ene fjellovergangen etter den andre. Mellom ligger grønne, innbydende daler der ruiner etter forlatte landsbyer er et vanlig syn. Tunge skyer på himmelen har bydd opp til dans og snart høljer regnet ned. Lyn og torden akkompagnerer forestillingen. Vi når ikke ruinene i dalen nedenfor oss før vi for lengst er gjennomvåte, membranklær eller ei.
Det er likevel en takknemlig opplevelse å slippe unna det piskende regnet i det vi smetter inn under tak. En mus piler mellom en glippe i golvbordene. Her og der drypper det fra huller i taket. Tørre klær blir raskt funnet frem, liggeunderlag rullet ut og teltet, vått etter forrige natts tilsvarende kaskader, henger vi til tørk under taket. Vi innlosjerer oss for natten.
Snart putrer det i kasserollen. Biff stroganoff står på menyen. Livet kunne vært mye verre.
Pic d'Aneto - målet nås
3404 moh rager Aneto, det høyeste fjellet i Pyrineene. Katarina har tatt inn på en nærliggende campingplass hvor vi skal ta bussen tilbake Barcelona. Jeg og Björn er i gang med turens siste gjøremål. Det er for lengst slutt på alt det grønne. Nå klyver vi oppover i fjell og steinur. Iskalde fjellvann passeres. Det siste høyere enn 3000 moh. Vi skal sette personlig høyderekord i fjellbad på vei ned. Noen høydemeter med usikret, men ikke ufarlig klatring, venter oss lenger oppe. Dernest står vi ved kanten av et stort snøflak. Det leder opp til eggen som må forseres for å nå toppen.
Rundt oss er det nå flere toppturister som har kommet opp fra den andre siden. De fester stegjern til skoene før de begir seg oppover. Vi har ikke stegjern.
- Hehe. Wimp-irons (pysejern). Jeg smiler til Björn, som ikke er like trygg på snøen som meg.
- Kom igjen, gjør som meg!
Jeg kjører sålekanten inn i snøen og begynner på stigningen
Vi passerer snart de som gikk ut på snøen før oss, og nærmer oss raskt eggen. Jeg kjenner et gufs i magen. Det er stupbratt ned. Flere hundre meter på den ene siden, og mer en nok på den andre også. Eggen er smal. Jeg klamrer meg fast, og tar steg for steg med ytterste forsiktighet. Nå er Björn i sitt ess. Han er klatrer og vant til at det er luftig under føttene.
Jeg ankommer skjelvene korset som er satt ned på toppen. Mens det er vanlig med varder på fjelltopper i Norge, er kors mye brukt i Pyrineene og Alpene. Målet er nådd.
Vi tar hverandre i hendene, jeg plukker med en liten stein som minne og ber om at korset ikke har noen overført betydning idet jeg begir meg tilbake ut på eggen igjen.