Over Nordkalotten med nisselue, ski og pulk

Vinden er altfor kraftig. Den hissige humla kaster meg rundt som en flyfille. En snedig idé prøves ut i praksis. Å snurpe kiten på midten vil redusere det voldsomme draget og igjen la meg utnytte naturkreftene. For en brøler! På et blunk låser den spinnende jævelen alt av styreliner. Fullstendig fastlåst mellom pulk og kite suser jeg over Torneträskvannet. Helt og holdent overlatt til naturkreftene

Hva i helvete gjør jeg nå?

Nordkalotten på slump

Nordpolen hadde vært tøft. Budsjettet tvang meg i stedet til nisseland. Kursen holdes rett østover - gjennom Sverige og Finland i retning Kirkenes.

Min faste følgesvenn Ulf Pulk er ukritisk fylt til randen. Kroppen nekter for å ha dratt pulk tidligere. De forbannete skavlene. Det er overraskende vanskelig å lokalisere dem på kartet i målestokk 1:700 000. Bil - og turistkartet var det eneste jeg fant på Esso-stasjonen i Narvik.

Ulf og jeg verdsetter imidlertid den gode samtalen. Ros er viktig for motivasjonen. "Så flink du er Ulf, den skavlen sklei du jammen lett over... "

Planleggingsgeniet Roald Amundsen ville vridd seg i magekramper over mine forberedelser. Tidsklemma får ta skylden for at altfor mye har gått på slump. Et interessant eksperiment - vil det få konsekvenser? Jeg slår iallfall camp tidlig første dagen. Greit å ha litt lys for å lese bruksanvisningen på det nye teltet.

Tyr til flaska

Desperasjonen har krøpet godt innunder hårrøttene idet jeg iverksetter en høyst uordinær og risikabel operasjon. I full fart lykkes jeg å frikoble meg ved å hekte den spinnende kiten direkte på pulken. Så starter jeg å hale meg selv oppover linene. Tryner jeg forsvinner all mat, telt og livsviktig utstyr 70 kilometer østover.

Vaklevoren på tynne fjellski nærmer jeg meg den spinnville humla. Etter en kort brytekamp vinner jeg. Lettet, men fullstendig utkjørt, lover jeg å gi fornuften vetorett fremfor fikse ideer på resten av turen.

Tre dager senere ser jeg liv på isen. Finske Hanne har dratt 17 fine ørreter og ber meg inn i den mobile scotterkoia på kruttsterk kaffe. På gulvet står to tomme Absolutflasker.

- Det mår bra at resa hit på isen og supa litte, smiler han.

Etter 40 år i malmgruvene i Kiruna spytter han ikke i glasset. En hardbarket fyr som helt sikkert har fortjent en dram, tenker jeg. Han virker lykkelig som få, men finnen er bare en av altfor mange drankere lengst nord i Sverige. Alkoholmisbruket vokser i takt med arbeidsløsheten.

Iskald kjærlighet

Det er nesten teoretisk umulig at det fryser is i ukesbarten min. Men det gjør det i dag. Når snørra fryser på innpust, er det rundt tjue spekk. Når barten min fryser, er vi på vei mot tretti.

Ved Jukkasjärvi øst for Kiruna venter verdenskjente Icehotel. Hvert år bygges iskomplekset med 60 rom, kapell og bar på nytt. Isblokkene skjæres ut av Torneelven i vårløsningen og oppbevares i en gigantisk fryseboks gjennom sommeren. Isskulptører fra hele verden inviteres til å utsmykke de fineste suitene.

Et forventningsfullt brudepar fra Tyskland venter spent på presten. Jeg er gjest. Den eneste faktisk. Selv om begivenheten for brudens vedkommende er sterkt preget av gåsehud, ser det riktig så staselig ut. Etter preken og sang, og to ganger "Ich will", feirer vi med reinsdyrsteik.

Drømmen om Kiruna

Tiden skynder seg sakte i Saappavarie. Tettstedet huser 450 innbyggere. Sentrum består av en kombinert butikk, postkontor og bensinstasjon. Kvinnen bak disken har hår i ørene og gummibitene i godtehylla er harde som eikenøtter. Skrubbsulten bestiller jeg grill i brød.

Den er klar om en halvtime, smiler damen. Uten snev av forlegenhet.

To dager senere finner jeg nok en prikk på kartet. Ulf er tørst og hyler av fryd da vi eniges om å skeie ut med "V ittangi by night".

- Puben er stengt, den var oppe lørdag for 14 dager siden, forteller en neonfarget scooterhjelm. Vroom!

Fredag kveld slås i hjel med en fjortisgjeng utenfor ungdomsklubben. Bygda viser seg å være klinisk ren for aldersgruppen 18-40. Mirikka er mest frempå. Hun gleder seg til hun fyller seksten, da skal hun flytte til Kiruna og gå på skole. Der er folk mye kulere. De andre nikker, alle skal flytte så raskt de får sjansen.

Tornedalen byr på stadig nye spennende bekjentskaper. Møkkalei av dyp løssnø banker jeg på et lite hus for å spørre om busstider. En krokete bestemor med revmatiske forknytninger og spisesmekke vinker meg inn i stua. Hun svarer på alt annet enn det jeg spør om, men innehar en helt spesiell evne til å spise og prate samtidig. Med det resultat at halve fiskegratengen kommer flygende over bordet i store klaser.

Engelen Pirka

Vel fremme i Masugnsbyn slår jeg av en prat med tre mannfolk på butikken. Hunden Pax er ikke sett siden i morges. Nils har fått bra pris for veden. Veras løse tann medførte at hun beit seg stygt i tungen. Blant andre fete overskrifter får jeg vite at bussen til Pajala - tettstedet som ble verdenskjent fra Mikael Niemis bestselger "P opulærmusikk fra Vittula", og som direkte oversatt betyr "fittemyra" - har gått.

To dagsmarsjer senere rekker jeg ut tommelen. Å få haik med pulk er omtrent like sannsynlig som å møte en solariumsbrun finne. Men sent på kvelden stanser en kassebil. Det er Pirka. Engelen Pirka.

- Hva faen holder du på med? Det er mørkt for faen? Banner han på sin finske aksent.

Så gliser han. Pirka er en langhåret, lokal rockehelt på jakt etter spillejobber. Jeg lurer på om han har hørt om Intrigue, verdens beste heavyjoikband fra Finnmark, men det har han ikke. Så sovner jeg. Helt til fittemyra.

Himmelkunst

- Harry, kom ut! It's incredible!

En britisk dame kommer styrtende inn i spiselokalet. Hun har for lengst passert glansdagene og har smurt på et tykt lag med maling. Forskrekket roper hun på gubben.

Harriniva ligger en times marsj sør for Muonio i Finland. Villmarks- og turistsenteret er et utmerket eksempel på suksessrik opplevelsesturisme i ødemarken. Her kan turister fra hele verden få en smakebit arktisk villmark.

Jeg griper dunjakken og går ut. Et dusin briter og italienere i utlånte termodresser måper høylytt.

Over nattehimmelen danser den største attraksjonen av dem alle. Det intense nordlyset ruller rundt og maler blå, rød og lilla nyanser inn i verdens største kunstverk.

Neste dag arrangeres trugesafari. På rad og rekke går vi langs elven, til stor stas for de langveisfarende. Høydepunktet er da vi våger oss ut av stien og vasser i dypsnøen.

Livsvarig læring

Tankene går på en halv sylinder mens kroppen går av seg selv. Liv Arnesen beskrev det som meditasjon da hun gikk solo til Sydpolen som første kvinne i 1995. Uten sammenligning for øvrig, men jeg forstår hva hun mener. Den monotone takten, lyden av vinden og de gjentatte bevegelsene virker suggererende.

Jubelen slippes høylytt hver gang jeg ser sivilisasjon. Men de villfarne blikkene forsvinner raskt bak gjentrukne gardiner. Ser jeg virkelig så jævlig ut?

Man lærer alltid noe nytt på slike turer. Ikke alt er livsviktig, men mye kommer godt med. Som for eksempel at tiden fra fjertens unnfangelse til den kravler opp av kragen er omvendt proporsjonal med innstrammingen på magebeltet.

At Saariselkä ikke har det mest yrende nattelivet, er også empirisk bevist. Med kompasset siktet inn mot en tappekran entrer jeg et utested fylt med bleike poltergeister, finskepolka og høreapparat. På neste forsøk lokaliserer jeg et par kreppa dameskinn på dansegulvet, men nattklubben er desinfisert for all hygge. På nachspielet prater alle finsk. Eller samisk. Takke meg til Ulf og ødemarka.

Dommedag ved norskegrensen

Dagene telles raskt fram til datoen trykket på flybilletten fra Kirkenes. Et par lange dager og Neiden er innenfor rekkevidde. Ulf og jeg følger veien mens halvmånens sigd står østvendt på nattehimmelen. Plutselig angripes vi av en glupsk stålkjeft med enorme gule rovdyrøyne. Uhyret lykkes å spytte ti tonn snø over oss. Ulf harker og banner, og viser fingeren.

Resten av kvelden forløper i en makaber dommedagskrig mellom grusomme maskinmonstre og oss to - de siste gjenlevende mennesker. Idet Ulf lykkes å ta makten over all verdens kjernekraftverk, skimter jeg grenseskiltene. Endelig.

Utmattet synker jeg ned i sofaen på tollstasjonen med en kaffekopp i hånda. Det vanker noen brødskiver også. Jeg prøver å styre meg, men forgjeves.

- Ta de siste også du, sier betjenten som reiste hit på fisketur for 25 år siden. En storfangst med lyse lokker sørget for at han aldri reiste hjem igjen.

Snart sklir jeg over målstreken i Neiden. Bruset fra den hengivne folkemengden varmer hjertet. Jeg vinker vekk alle journalister, autografjegere og TV-kameraer og entrer en stengt kafeteria. En sjenerøs tante varmer likevel opp en svær tallerken laksesuppe som serveres med enda større morsfølelse for den illeluktende andungen.

Endelig hjemme.

Denne saken ble første gang publisert 12/03 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.