Oss Gutta:
Min CV
Jeg er altså enestående gammel.
Det er nedbemanningstider i journalistbransjen, derfor vurderer jeg å legge CV-en min ut på nettet. For sikkerhets skyld. Om den vil være en magnet på potensielle arbeidsgivere, vet jeg ikke. Men jeg tror det.
Jeg vet ikke hvordan en CV legges ut på nettet, men kan sikkert få hjelp. Jeg vet ikke hvordan en CV skal være heller, men antar at man begynner med det året man er født. Her stiller jeg sterkt. Jeg er nemlig født i 1956, så gamle er det ikke mange som er lenger, i hvert fall ikke i arbeidslivet.
Alder og erfaring har kanskje ikke så høy status i det norske samfunnet, men jeg vet at pressen jakter på folk med unike egenskaper. Og jeg er altså enestående gammel.
Fra 1964 til 1970 gikk jeg på Heggedal skole i Asker. Her fikk jeg de beste skussmål, særlig når det gjaldt orden og flid. Dessuten var jeg snill.
Det jeg likte best, var å tegne motiver fra bibelhistorien. Det vil kanskje tale til min fordel hvis jeg søker jobb i den kristne dagsavisen Vårt Land. Til gjengjeld var jeg nokså ubehjelpelig på blokkfløyte og i sløyd, men jeg tror ikke dette vil bli tillagt vekt i dag. Jeg skal jo ikke bli snekker.
Jeg må kanskje spille blokkfløyte hvis jeg blir tigger, men da tror jeg ikke nivået er så viktig. Fra 1970 til 1973 gikk jeg på Lysaker ungdomsskole i Bærum. Der fant jeg meg ikke til rette. Skolen var full av snobber fra Snarøen, alle hadde like boblejakker og snakket på en ubehagelig, nasal måte.
Det var da jeg bestemte meg for å trekke meg inn i meg selv. Jeg har egentlig aldri kommet ut igjen. Men jeg tror ikke jeg skal si noe om det i min CV.
Arbeidsgivere er så opptatt av at de ansatte skal være blide og utadvendte for tiden. De fleste er faktisk så blide og utadvendte at de ikke får gjort en dritt.
Ettersom de gjerne sitter i åpne kontorlandskaper, får ingen andre gjort en dritt heller. Fra 1973 til 1976 gikk jeg på Valler gymnas. Her debuterte jeg som journalist i skoleavisa.
Jeg hadde vært på sommerferie i England og klinte til med et eksklusivt og svært relevant intervju med Wolverhamptons manager Sammy Chung. I 1977 avtjente jeg verneplikten. Jeg var veldig dårlig i våpenbruk og felttjeneste, men den fødte vaktpost.
Er det noe jeg kan, er det å stå. Det bør være en fordel i arbeidslivet av i dag, der det spares stadig mer på kontorrekvisita. Stolene kan være det neste som forsvinner.
I 1978 hadde jeg sommerjobb ved Emma Hjorths Hjem for psykisk utviklingshemmede. Dette er det eneste stedet der jeg virkelig har følt meg hjemme. Jeg var rett og slett en av gutta.
Samme år hadde jeg et studieopphold ved den katolske universitetet i Angers i Frankrike. Jeg fikk aldri noen eksamenspapirer, men eget diplom - tildelt «Druens konge» - for å ha doblet omsetningen på studentbaren «Sporting».
Jeg lærte dessuten navnene på alle de 24 spillerne i den franske troppen i Fotball-VM i Argentina.
1978-1982: Filologiske studier ved universitetet i Oslo. Fagkombinasjon engelsk, norsk og fransk. Fordypet meg i gammelfransk middelalderlyrikk. Matnyttig.
For øvrig er jeg ikke helt stø i fransk og engelsk. Men jeg snakker flytende norsk.
Fra 1980 og fram til i dag har jeg jobbet som journalist. Det har vært to gullaldre. Den første var fra 1984 til 1987, da jeg skrev artikler om Michel Platini, den komplette spiller, og den andre fra 1996 til 2006, da skrev jeg artikler om Zinedine Zidane, den komplette spiller.
Er det noen som har behov for en medarbeider som liker å stå og kjenner fransk middelalderlyrikk?
Er den noen som trenger artikler om Michel Platini og Zinedine Zidane, den franske VM-troppen i 1978 og den tidligere Wolves-manageren Sammy Chung?
I så fall er det bare å ta kontakt. Jeg er ikke komfortabel med sms og e-mail. Send meg et brev i stedet.
Eller ring meg. På fasttelefonen.
Les også:
Legendarisk skarpskytter skutt og drept
Denne saken ble første gang publisert 08/03 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.