Helt konge

På den annen side passer jeg ikke inn i noe annet miljø heller. Derfor kan jeg like gjerne drikke akevitten min her. De andre som stikker innom i formiddagstimene, jobber helst i meglerbransjen og drikker farris.

De snakker med høye, entusiastiske stemmer og har et fint snitt i dressen. Det er tydeligvis innbringende å flytte på andres penger. Jeg kjenner på meg at de irriterer meg. Ikke fordi jeg er misunnelig på dem, jeg har nemlig aldri hatt noen målsetting om å bli rik.

Den målsettingen har jeg greid å innfri også, det føles godt. Det er nemlig den eneste målsettingen jeg har greid å innfri.

Når jeg sitter slik over formiddagsakevitten, og lytter til entusiastiske menneskers intetsigende pengesnakk, hender det jeg blir litt gretten. Jeg begynner å telle mine tapte slag. Det tar tid, krever noen flere glass. Dermed stiger humøret litt, det er rart med det. Plutselig er jeg Napoleon.

Begynner å tenke på hvor talentfull jeg egentlig er.

Jeg kunne ha blitt en stor skuespiller, for eksempel. Husker godt hvordan jeg regisserte storslåtte skuespill på skolen, med meg selv i hovedrollen. Synd jeg aldri fikk levd ut den egenskapen.

Ikke nok med at jeg hadde talent og god diksjon, jeg har også de ytre forutsetningene som skal til - høyden til Dustin Hoffman og ansiktet til Woody Allen.

Jeg kunne nok blitt en stor kunstner også, var jo kjempebra til å tegne da jeg var liten. Husker mine tegninger fra bibelhistorien. Jomfru Maria og barnet, Jesus på korset. En gang tegnet jeg to hester.

Kunne sikkert blitt en stor fotballspiller også, om jeg ikke hadde havnet på benken. En stor syklist, hadde jeg bare hatt en sykkel, eller en stor Formel 1-sjåfør, hadde jeg bare hatt lappen.

På et visst stadium av dagen, som etter hvert blir ettermiddag og kveld, blir overmotet erstattet av melankoli. Livet mitt handler bare om forspilte muligheter, tenker jeg. Nå er jeg snart på oppløpssiden, det er ikke noe mer å hente.

Hva fikk jeg egentlig ut av det, hva er det jeg kan? Jeg kan jo ingenting, tenker jeg og sturer. Men så kommer jeg på det. Det er faktisk noe jeg kan. Jeg er en meget kompetent passasjer på T-banen.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Jeg har mye erfaring, særlig på strekningen fra Nasjonalteateret til Nydalen. Jeg vet for eksempel eksakt hvor stor avstand det er mellom stasjonene og på hvilken side av trikken det er utgang.

Dette er særlig nyttig på den siste strekningen fra Ullevaal stadion til Nydalen. Denne strekningen, som foregår i tunnel, er nemlig vesentlig lengre enn strekningene mellom de andre stasjonene.

Samtidig er det utgang på motsatt side av det som er vanlig, det vil si til venstre, ikke til høyre. Nå skal man ikke hovere over egen kunnskap og glede seg over andres uvitenhet, men når jeg ser folk reise seg straks trikken har forlatt Ullevaal stadion, selv om det er fem minutter til trikken når Nydalen, hender det jeg knegger litt for meg selv.

Og når de i tillegg stiller seg opp på feil side, mot høyre, og står der gjennom hele den eviglange tunnelen, ser jeg på dem med en mellomting av overbærenhet og medlidenhet.

Selv sitter jeg rolig på plassen min og reiser meg i eksakt riktig øyeblikk, akkurat idet trikken omsider siger inn på stasjonen. Så setter jeg resolutt kursen til venstre med en litt verdensvant mine, en egen knekk i knærne, og forlater trikken med det selvbevisste ganglaget til en mann som har full kontroll.

Det er godt, tenker jeg, å kunne noe. Godt å ha et sted der du virkelig er konge. Helt konge

Denne saken ble første gang publisert 04/06 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.