Oss gutta:
Eventyreren
Hvor langt må man reise for å kalles en eventyrer? Øyvind har svaret.
I uminnelige tider har mennesket hatt en trang til å reise, innerst inne er vi alle nomader.
Til å begynne med handlet det om å finne nye jakt- og beitemarker, men nysgjerrigheten lå alltid på lur, og eventyrlysten: Hva skjuler seg bak neste fjell, hva møter meg på den andre siden av havet?
Jeg er selv en farende fant, drevet av denne urgamle lengselen etter opplevelser og eventyr. Jeg reiser til lands, til vanns og under jorden, slik står jeg i en direkte forbindelseslinje til Marco Polo, Magellan og kaptein Nemo.
Jeg reiser ikke så langt som de gjorde, til gjengjeld reiser jeg mye oftere. Jeg reiser med buss, båt og T-bane, fra Nesodden til Nydalen, fem dager i uka. Det har jeg gjort i 32 år.
Til sammen har jeg tilbakelagt distanser som de gamle heltene bare kan drømme om. Dessuten reiser jeg, i motsetning til dem, alene. Jeg har ingen å støtte meg til, ingen å gjemme meg bak - jeg må stole på meg selv.
Hvorfor reiser du ikke sammen med noen, spør du kanskje, og jeg må svare: Fordi jeg er ensom ulv, fordi jeg er en eventyrer. Det er klart det har gitt meg et spennende liv. Men jeg har også måttet betale en høy pris.
Jeg kjenner at jeg ikke lenger har de samme kreftene, at jeg rett og slett er ganske sliten. Et liv på evig reise er i ferd med å sette sine spor. Det begynner med den elektroniske billetten på bussen.
Jeg vender meg ikke til den, trives ikke med den. Fungerer den som den skal? Er den aktivert? Det er jeg aldri helt sikker på. Og det plager meg.
Nede ved brygga, ved overgangen fra bussen til båten, opplever jeg et av reisens mest ekstreme øyeblikk. Får jeg være i fred, eller dukker det opp et taletrengt fjols som insisterer på å sitte sammen med meg over fjorden?
Selv om mitt bistre ansiktsuttrykk og mitt avvisende kroppsspråk ikke bør etterlate noen tvil om at jeg er en asosial person, er det alltid noen som ikke tar signalene.
Som klasker meg på ryggen, innleder samtaler og insisterer på å sitte ved siden av meg på båten. Jeg har ikke emner for mer enn ti minutter, maks ti minutter, og reisen varer i 25.
Halvveis over fjorden har jeg gått tom for ord. Det er traumatisk.
Jeg er en mann av få ord, akkurat som kaptein Nemo var en mann av få ord. Vi er i det hele tatt ganske like, Nemo og jeg.
Dersom Nesoddbåten skulle bli angrepet av en kjempeblekksprut, ser jeg ikke bort fra at det er jeg som griper brannøksen og hugger løs på fangarmene.
Men det er ingen kjempeblekkspruter med lange fangarmer i indre Oslofjord. Trusselen kommer fra mennesker med lange bein. Noen av dem planter knærne sine i ryggen på stolsetet mitt.
Jeg har ingen tålegrense for dette, jeg fatter ikke hva de tenker på. Skjønner de ikke at dette er ubehagelig for meg? Det er mulig jeg overreagerer, men denne grenseløse ufølsomheten gjør meg nedtrykt på menneskehetens vegne.
Min kamp handler om å unngå knær i ryggen. Derfor setter jeg meg helst foran veldig gamle damer med veldig korte bein. Alle andre er potensielle trusler. Veldig langbeinte mennesker er en trussel, og ungdom.
Men det er fryktelig vanskelig å forutsi noe. Man vet aldri når knærne kommer. Ikke helt og holdent. Man kan aldri vite. Slipper jeg knærne i ryggen, er mye gjort. Men jeg er ikke i mål.
Jeg risikerer å bli sittende ved siden av skrikerunger, skravlekjerringer, personer som spiser knekkebrød, suger seg i tennene eller hører på musikk.
Jeg vil helst bare sitte ved siden av små og mørke kvinner som leser romaner. De må gjerne ha smale, brune hender og melankolske øyne, men de kan også ha muntre øyne.
Jeg er et fleksibelt menneske. De er nesten ikke lenger å finne, disse små og mørke kvinnene. Alle er så høye nå, og så blonde.
Men du kan aldri vite, en dag dukker hun kanskje opp.
Det er det som gjør det så ulidelig spennende å reise.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 08/02 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.