THE BABY CYCLONE
Sørlendingen som ble boksestjerne i USA
Pete Sanstol hadde tenkt å legge opp som bokser. I stedet endte han opp som tidenes mest suksessrike norske proffbokser.
Han var liten av vekst, og ble banket opp nesten hver dag på skolen. Dette fikk han til å plukke opp boksehanskene. Slik startet karrieren til «The Baby Cyclone», en fryktet motstander i bokseringen.
Fra Moi til Kristiania
Pete Sanstol het egentlig Peter Olai Sandstøl, og ble født på Moi i Rogaland i 1905. Boksekarrieren startet i Stavanger IF høsten 1921, men neste sommer flyttet familien til Kristiania, hvor Peter begynte i Turnforeningen. Da Kristiania Turnforening sluttet med boksing i 1925, gikk Peter over til Oslo Atletklub.
Skulle legge opp, ble historisk
Året etter, i 1926, hadde Peter Sandstøl bestemt seg for å legge opp som bokser. Han avsluttet amatørkarrieren med to seire i et internasjonalt stevne arrangert av Oslo Atletklub i april, noe som ble lagt merke til. Georg Antonius Brustad, et kjent navn i norsk boksehistorie, overtalte han til å gå en proffkamp i mai samme år. Sandstøl slo ut engelskmannen Bert Gallard allerede i første runde, noe som skulle bli starten på en profesjonell karriere norsk boksing ikke har sett maken til siden.
I nummer 1-1958 startet en artikkelserie om Sandstøls unike karriere – fortalt av Peter Sandstøl selv. Du kan lese alle artiklene i vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no, i likhet med absolutt alt annet vi har publisert i løpet av vår 67 år lange levetid.
Med egne ord
I artiklene fortalte Sandstøl med egne ord om sin lysende karriere. Han skrev på en bok om livet sitt, som skulle få tittelen «Gjennom ringen». I den første artikkelen i Vi Menns føljetong fortalte han blant annet om hvordan det hele hadde startet. Med en oppvekst på Moi mellom Egersund og Flekkefjord, var det ikke bare enkelt å begynne på skole i Stavanger. Peter ble mobbet fordi han var liten av vekst og for dialekten sin, og kom hjem fra skolen med blåveis så godt som hver dag. Ikke fordi Peter ikke kunne slåss og forsvare seg, men fordi han hadde en tendens til å ryke på de som var atskillig større og sterkere enn han selv, fortalte han.
Dette var medvirkende til at Sandstøl valgte en idrett der han både lærte å forsvare seg bedre, og hvor det ble tatt hensyn til vekt og størrelse. Dermed ble han «nevekjemper», som han selv karakteriserte det.
Måtte stjele for å bokse
Peter Sandstøl vokste opp i trange kår, og noen penger til boksehansker hadde ikke familien. Men han fant en løsning på det også; han stjal et kjøkkenhåndkle fra moren, som han sydde hansker av. Stopping stjal han fra ullsekker nede på kaia – noe som førte til at han nesten ble arrestert av politiet. Men mobbingen på skolen hadde også gjort Peter rask til bens, og han greide å løpe fra politiet.
Med egensydde boksehansker begynte han å trene i kjelleren hjemme, med et klart mål for øyet: Karsten, den verste mobberen fra skolen, skulle få smake sin egen medisin. Og ikke lenge etter fikk Peter ønsket sitt oppfylt. I et frikvarter eglet Peter seg såpass innpå Karsten, at klassekameratene forlangte at de to måtte slåss. Karsten hadde hørt at hakkekyllingen Peter hadde begynt å trene boksing, og var nok litt skeptisk til å stille opp. Å trekke seg var likevel uaktuelt – da var nederlaget et faktum.
Selve kampen foregikk etter endt skoledag, og ble svært kortvarig. Etter at guttene hadde glodd olmt på hverandre en stund, begynte tilskuerne å bli utålmodig og krevde at en av de måtte ta det første skrittet. Peter lot seg ikke be to ganger, og ga Karsten en rett venstre midt i fjeset. Karsten samlet sporenstreks bøkene sine og løp av gårde. Peter hadde vunnet, selv om det ikke var mye til kamp.
Åpenhjertig
Dette var altså den fremtidige proffbokserens første «fight», slik han selv gjenfortalte den i Vi Menn i 1958. Men det er lite skryt å spore i Sandstøls erindringer. Tvert imot forteller han åpent om farens formaninger om at det ikke er en slåsskamp dersom det ikke er to som deltar – uansett om den andre slår først - en lærdom han tok med seg videre i livet. Sandstøl var også forbløffende åpenhjertig om sine vanskelige stunder i oppveksten; om hvordan han nærmest omfavnet gråten, og tidvis til og med lot vannet gå i buksene for å føle seg bedre.
Da han senere i livet oppnådde suksess og berømmelse på begge sider av Atlanteren, var det med kallenavnet «The Baby Cyclone», og som en fanbærer for fair play og gentleman-boksing – «uten noen gang å bli slått i gulvet», som det het i vår artikkel fra 1958.
Da vi i 1975 besøkte Sandstøl i hans hjem i San Pedro i California, hadde kallenavnet blitt til «Den Gylne Syklon» i artikkelen – et kallenavn som visstnok hadde utspring i Sandstøls gylne manke.
Da Sandstøl la hanskene på hyllen i 1936 var han på toppen av sin karriere, men syntes selv at ti år med proffboksing fikk være nok. Han hadde ikke lidd noen skade av boksingen, og ønsket ikke å fortsette til det «begynte å gå i nedoverbakke», som han selv sa.
Du kan lese om Peter "Pete Sanstol" Sandstøl i vårt arkiv www.vimennpluss.no. Der finner du absolutt alt vi har gitt ut siden 1951 i digitale, søkbare versjoner.
Denne saken ble første gang publisert 23/03 2018.
