Motstands-bevegelsen
Norske skiledere født med bremser på beina?
Slalåmrenn, kvinner i sporet, skøyting i langrenn, V-stil i hopp, fellesstart og økonomisk frihet for stjernene − uansett hva som kommer av forslag til å modernisere skisporten, synes svaret fra norske skiledere å være et rungende «Nei!». Motstanden mot alt nytt er blitt norsk skisports signatur.
bare ikke i Skiforbundets ledelse og hovedstadens sportsredaksjoner. Foto: Lise Åserud/NTB
Hotellsport, fnøs ledelsen i Norges Skiforbund foraktelig.
− For slappfisker uten kondisjon eller krefter, var omkvedet blant landets skipamper.
− En aktivitet for skiløpere som syntes hopp og langrenn ble for krevende, skrev hovedstadsavisenes sportsredaksjoner.
− En sport for kvinner og barn, mente skilegenden Sigmund Ruud fra Kongsberg.
Men NSB satt opp ekstratog fra Oslo til Geilo, 10. mars 1935. For interessen var stor for det som i ettertid er kjent som «Propagandarennet» i slalåm i Halstensgårdbakkene − selv om ikke Skiforbundet så med blide øyne på arrangementet.
I dag er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte over norske skipampers innsats for spenne ben for det som i moderne tid er blitt en norsk paradeøvelse med 104 medaljer i VM og OL, hvorav 37 gull. For høytstående nordmenn i det internasjonale skiforbundet FIS kjempet med alle knep for å stoppe alpinistene. Under FIS-kongressen i Oslo i 1930 måtte de gi etter da slalåm og utfor ble tillatt som offisielle konkurransegrener.
Norge reagerte med boikott av VM i nordiske grener. Men alpinsporten vokste uten å ta hensyn til norsk motvilje. Nye rennregler, stålkanter og spesialbindinger kom, skiheiser dukket opp mange steder i verden − til slutt også i Norge: Skiheis i Tryvannskleiva i Oslo ble i 1938 den første nord for Alpene.
Både Skiforbundet og Skiforeningen glimret demonstrativt med sitt fravær under åpningen.
i 1935. Foto: Grøvo
Svettende kvinner
Motstand og tapte kamper går som en rød tråd gjennom historien til Norges Skiforbund. Alpintalentet Lucas Braathens overraskende sorti fra toppidretten og den langvarige isfronten mellom langrennsstjernen Johannes Høsflot Klæbo inn i denne sesongen, blir neppe de siste eksemplene, skal man tro historien.
− Skiforbundet har hele tiden sett det som Norges oppgave å vokte langrenn- og hoppsporten, siden de ble funnet opp i Norge, mener skihistoriker Thor Gotaas.
Kreativiteten blant skilederne for å bremse utviklingen har vært omfattende:
I 1947 fant Skiforbundet opp en egen gren for kvinner som ville konkurrere på langrennsski; langrenn der stilen skulle telle like mye som tiden. Hensikten var at tilskuerne skulle slippe å se svettende kvinner. Mannlige observatører ble utplassert i løypa for å påse at kvinnene ikke gikk for fort og ble slimete og ekle.
Etter noen år forsvant grenen, da den ble sabotert av skijentene selv.
Kvinnebevegelsen på 60- og 70-tallet bidro til at «det svake kjønn» fikk rett til å delta i alle idretter på lik linje med menn. Men motstanden har vist seg seiglivet helt til vår tid. Da Jørgen Brink og Vibeke Skofterud satt nye løyperekorder i Vasaloppet i 2012, vant Brink en bil. Skofterud fikk en bukett tulipaner.
Skadelig glid og kråkeflukt
På slutten av 70-årene prøvde den amerikanske langrennsløperen Bill Koch ut en mystisk teknikk: Han sto med én ski i sporet mens han sparket fra delvis sideveis, delvis bakover med den andre, nærmest som om han gikk på skøyter. Under tremila i VM i Oslo i 1982 tok han bronse med den nye teknikken.
Skiforbundet mislikte at andre løpere kopierte den freidige amerikaneren. Under VM i nordiske grener i 1985 kom gjennombruddet for to-bens skøyting uten festesmøring. Norske ski-ledere forsøkte seg med skremsler («skøyting er skadelig for ryggen») og reguleringer gjennom forbud. Både skiskyting og kombinert droppet klassisk stil. I 1986 ble langrenn delt i klassisk og fristil, uten at det norske skiforbundet på noen måte applauderte utviklingen.
Men om Bill Koch ble møtt med skepsis, ble den svenske skihopperen Jan Boklöv møtt med hån: Selv om han hoppet lenger enn konkurrentene med sine ski i V-formasjon, ble han kalt både «ei kråke» og «hekksaks» i Norge. Her levde fortsatt idealet foredlet av typer som Toralf Engan, Bjørn Wirkola og deres lagkamerater på 1960 – 70-tallet: Parallelle ski, hendene på baklommen og «slikke tuppene» i svevet før man satt et perfekt telemarknedslag og med hevet hode svingte elegant på sletta med topplua på snei.
Torbjørn Yggeseth, den gang formann i FIS’ internasjonale hoppkomité, mente det var en skam at man kunne vinne et verdenscuprenn med «skrevende» skiføring.
Yggeseth ble berømt også for sin motstand mot kvinner i hoppbakken.
Jentene måtte lenge nøye seg med å hoppe før eller mellom herrenes omganger, til nød som prøvehoppere. Kvinnehopp betraktet som ukvinnelig og stygt. Kvinner kunne ødelegge inntrykket av at nasjonalstoltheten hopp var stor og krevende.
I 2018 bestemte det internasjonale skiforbundet (FIS) at den formelle begrensningen på bakkestørrelse for kvinner skulle oppheves. Men fremdeles er det et stykke igjen til full likestilling, ikke minst på premie-siden.
Arvesynden
Ytterligere dypdykk i skihistorien bekrefter at det offisielle Ski-Norge holder igjen så fort det kommer noe nytt. Norske skiinteresser har gjennom årene også dratt i brekket for jaktstart, fellesstart, sprintlangrenn, preppemaskiner, Gunder-metoden, glassfiberski og skistafett. En oppførsel som har overlevd fra generasjon til generasjon i det norske skihierarkiet, selveste arvesynden.
« For slappfisker uten kondisjon eller krefter.
Skihistoriker Thor Gotaas mener det er nærliggende å sammenligne norsk eierskap til skiidretten, med for eksempel Englands eierskap til fotball og tennis eller skottene til golf.
− Skihistorien viser at Norge i noen sammenhenger har vært konservative og skeptiske til fornyelse, erkjenner skipresident Tove Moe Dyrhaug.
− Det er vanskelig å svare konkret på hvorfor det har vært slik, men mye kan kanskje forklares med at vi i vår lange historie har klare oppfatninger om hvordan man hopper og går på ski. Det samme gjelder konkurranseprogram og nyvinninger. Da kan det nye fremstå som en trussel mot det vi mener fungerer så godt fra før, skriver skipresidenten i e-post til Vi Menn.
− Så viser også historien at denne motstanden ikke alltid har vært like klok og velbegrunnet.
Moe Dyrhaug synes det er viktig å nyansere dette bildet, fordi Norge også har bidratt til utvikling av skisporten og tenkt nytt, spesielt de siste årene. Hun viser til at Norge leder an i arbeidet med å sikre kvinner de samme mulighetene som menn. Det samme gjelder tilrettelegging i paraidretten. Et annet eksempel er freeski som er egen gren i forbundet, men har beholdt sin egenart. Flere grener er verdensledende i arbeidet med teknologiutvikling og det finnes mange flere eksempler der Norge går foran, påpeker skipresidenten.
− Debatten om landslagsavtaler og markedsrettigheter er også mangesidig. Det er ulik forståelse og tolkning av lovverket, men diskusjonene de siste månedene viser uansett at det er behov for utvikling og bedre dialog med utøverne.
Retten til rikdom
En gjenganger blant kranglene i Ski-Norge er hvem som har retten til å innkassere den økonomiske gevinsten av folkets begeistring. Skiforbundet «eier» arrangementene, skirennene, landslagene og markedsrettighetene til dem. Publikum er mer opptatt av utøverne, vinnerne og stjernene. Uten dem er rennene lite verdt. Lenge hadde skiforbundet stålkontroll på inntektsstrømmene. Utøverne var offisielt amatører, og kunne ikke motta ytelser fra hverken sponsorer eller leverandører. Skiforbundets tilbud om oppfølging i landsslag var enestående.
« Skiforbundet vil ikke
kunne beholde sitt jerngrep.
Den første store utfordringen for dette regimet kom i 1982. Ansporet av sin trener Terje Bogen, meldte langrennsløperen Lars-Erik Eriksen at han ville velge utstyret han skulle gå med. Det kostet ham nesten landslagsplassen og Bogen adskillig goodwill i skikretser (se rammesak).
Fra 1990-tallet ble utøverne åpent profesjonelle og fikk inntekter fra leverandører og personlige sponsorer. Men i landslagssammenheng beholdt Skiforbundet markedsrettighetene: Utøverne stilte opp for forbundets sponsorer, og fikk gratis sportslig oppfølgning tilbake.
Men ikke alle utøvere er like hete i reklamesammenheng. Stjerner som Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang, Petter Northug og nå sist Johannes Høsflot Klæbo måtte stille opp mer kommersielt for forbundet enn andre på landslaget. Det kunne ikke gå i lengden. Utøverne etablerte sine egne kleskolleksjoner og ville ha større kontroll over avkastningen av deres egen markedsverdi.
Ledelsen i Norges Skiforbund har lenge argumentert for en dugnad der de beste er med på å finansiere et best mulig tilbud til de nest beste − som kanskje blir best senere. Det gjør begrenset inntrykk på de største stjernene.
Alpint ras
I mange år har den alpine medaljegrossisten Henrik Kristoffersen kjempet mot Skiforbundet for det han mener er sine rettigheter. I likhet med Aleksander Aamodt Kilde og Lucas Braathen, vil han ha retten til sine egne sponsorer når han ikke representerer landslaget. Braathen orket ikke mer krangling og la opp umiddelbart før første renn sist høst, 23 år gammel.
Sympatien tilfaller ofte løperne. Ski-forfatter Thor Gotaas sier det er lett å kritisere Skiforbundet for omgangen med sponsoravtaler, men påpeker at konfliktene er ofte mer komplisert enn det virker utenfra:
− Ofte er forbundet i en beklemt situasjon hvor de må forholde seg til både nasjonale og internasjonale regler. Regler som utøvere og publikum ofte ikke vet om eller er interessert i. Hovedessensen er at ulike interesser kolliderer og systemer kommer i konflikt med personlige interesser. At forbundet representeres av ulike personer gjennom tida forenkler ikke akkurat utfordringene.
Denne saken ble første gang publisert 30/01 2024.