Midtøstens matmekka

Trolig var det yoghurt-drikken. Vi var en relativt stor gruppe som stort sett hadde spist det samme og delt de samme sharing-menyene, men der jeg lå på senga og vred meg i smerte, var det en ting som pekte seg ut; velkomstdrikken på den lokale lunsjrestauranten Mahir Lokantasi.

– Dette er en tyrkisk spesialitet som kalles ayran, det er fortynnet yoghurt med litt litt salt, fortalte servitøren smilende.

Jeg liker å se på meg selv som en ganske eventyrlysten type, og ikke spesielt kresen, dessuten hadde de ikke alkoholservering, så jeg tok gladelig i mot.

Det smakte ikke spesielt godt, men med litt tid så tømte jeg glasset. De andre rundt bordet var ikke like veloppdragne, så da vi en stund senere hadde spist opp og betalt, så jeg at det bare var jeg som hadde drukket opp det hele. Dagen etter fikk jeg betale prisen for det.

Fredelig smeltedigel

Det er kanskje litt urettferdig å starte historien med det verste som skjedde. For dette var unntaket. En langhelg i Istanbul bød på så mye god mat og drikke at dette strengt tatt fortsatt skal være en hyllest, ikke en historie om magesjau.

Istanbul er selve definisjonen på en smeltedigel. Med sin plassering både i Asia og Europa, på grensen mellom øst og vest, og mellom nord og sør, har byen vært angrepet og beleiret av de aller fleste folkeslag med ekspansjonstrang. Vikingene var her en rekke ganger, og la blant annet igjen spor i form av rune-innskripsjoner og tegninger av vikingskip, blant annet inne i den mektige Hagia Sofia-moskeen (den gang kirke) fra 800-tallet.

Flere tusen år med krig, okkupasjon, vikingraid og korstog gjør noe med deg, og med unntak av grov undertrykkelser av kurderne øst i Tyrkia, så regnes landet som et av de mer fredelige i regionen, i hvert fall om man titter øst og sør. Ikke for det, Svartehavskameratene i nord har jo også mindre fredfulle tider. Alt i alt framstår Tyrkia som et relativt fredelig land i dag.

Vinland

Ikke er det spesielt religiøst heller. I hvert fall ikke Istanbul. Igjen sammenliknet med de landene i nærområdet. Vi var forberedt på at jenter skulle gå tilkneppet, aller helst med noe over hodet, og at mange var skeptiske til alkohol. Da vi satt på restaurant den første kvelden var det lite som tydet på det. På nabobordet satt et selskap med lokale, der damene ikke bare var uten hodeplagg, to av dem satt med bare skuldre og en gikk i skjørt. Samtlige drakk vin, og som om ikke det var nok, så var vinen til og med produsert i Tyrkia.

Tyrkia er en av verdens største drueprodusenter, og det har blitt laget vin i regionen i over 7000 år. Det produseres oppimot 70 - 80 millioner liter vin, som er småtteri sammenliknet med de store vin-nasjonene, men mye mer enn for eksempel Libanon. På grunn av strenge religiøse reguleringer, og manglende internasjonal anerkjennelse, er det imidlertid Libanon som er regionens mest kjente vineksportør.

– Det meste av tyrkisk vin går til hjemmemarkedet, forteller vinkelneren på Muutto Anatolian Tapas Bar.

Han forteller at det er stadig flere tyrkere som drikker alkohol, da spesielt i storbyene og blant de unge.

Vi forsøker både en hvit og en rød, fra produsenten Paşa Dedem. Dette er en populær vin fra Denizli-regionen, som ligger i den sørvestlige delen av Tyrkia, i nærheten av Egeerhavet. Mye tyrkisk vin er laget på lokale druevarianter, men Paşa Dedem-vinene er laget på henholdsvis Sauvignon Blanc og Cabernet Sauvignon, som også er en populær drue i Libanon. Konklusjonen er at tyrkisk vin holder i massevis.

Skepsis

Slik kommer du dit, her bor du og der spiser du

De tyrkiske flyselskapene Pegasus og Turkish Airlines tilbyr begge direkteruter til Istanbul, med priser fra 2000 og oppover tur retur. Pegasus er billigst, men det er på nivå med Ryanair og andre lavprisselskap, og du må fort legge til bagasje og andre utgifter.

Maestro er et svært hyggelig luksushotell, med utsikt over Bosporos-stredet, og sentralt beliggende mellom Galataport og Taksim, og i gangavstand fra Balat. Det finnes imidlertid mange rimeligere alternativ i samme område.

Langs hele Bosporos-stredet finnes det restauranter med fantastisk utsikt, og spennende menyer. Restauranten Ruby ligger i Besiktas-bydelen, rett ved den ikoniske bruen over Bosporos, og har anbefaling fra Michelin. Det er også en rekke taktopprestauranter, der Roof Mezze 360 kanskje er den beste.

Men vi er her for å spise mat. På Muutto får vi en rekke spennende meze-retter, som er tapas på Midtøstenvis. Men de som har spist meze på restauranter i Norge, så er dette noe helt annet. Muutto betyt migrasjon, og vi får en smaksmeny som består av en rekke crossover-varianter mellom søreuropeisk tapastradisjon, klassiske smaker fra Midtøsten, og inspirasjon fra både Øst-Asia og Nord-Afrika.

Det er nok ikke tilfeldig at Muutto ligger i Istanbuls nyeste bydel, Galataport. Dette er en kombinasjon av cruise- og fergeterminal, restauranter, barer, hotell og museer, som ble åpnet i 2021. Væpnede vakter og metalldetektorer ved alle innganger gjør at det føles veldig trygt her inne, men minner oss også om at vi tross alt er i en region som har opplevd, og stadig vekk opplever, mye uro og stridighet.

På Muutto føles det imidlertid som om vi sitter på en restaurant i en hvilken som helst europeisk storby, og den eneste gangen vi føler på en viss skepsis mot vestlig dekadanse, er når vi spør om et nytt glass med vin, etter å ha drukket to eller tre glass.

– Enda et glass? spør kelneren skeptisk, og rynker lett på pannen når vi bekrefter bestillingen. Dette var for øvrig en holdning som vi opplevde på de fleste måltidene. Et par glass vin er greit, men der går også streken.

Ukens høydepunkt

Den neste dagen starter vi i Balat, Istanbuls eldste bydel. Kjent for sine trange brosteinsgater og fargerike hus, er dette en bydel som blant annet er hjemsted for byens greske, armenske og jødiske befolkning. Her ligger det tett i tett med koselige kafeer, og vi skal spise tradisjonell tyrkisk frokost på brunsj-restauranten Velvet Cafe. Hvor tyrkisk den egentlige er, skal vise seg å bli et definisjonsspørsmål. Eieren Yuksel Kukul forteller at han åpnet restauranten for å minnes sin bestemor.

– Hun har røtter i Sudan. Min tippoldefar kom derfra og jobbet i det ottomanske palasset som sjef for kaffemakerne. Jeg vokste opp med storslåtte søndagsfrokoster, som var ukens høydepunkt, forteller han.

Bordet fylles med nybakte brød og børek, oster, oliven, salater, marmelader, tapenader, honning, hummus og tyrkisk pølse. Jeg er egentlig ikke noe frokostmenneske, så brunsj er i utgangspunktet perfekt. Og denne brunsjen overgår det meste jeg har vært borte i.

Ølsmaking

Noen timer senere er vi i bydelen Bomonti, oppkalt etter et gammelt bryggeri som lå i området på 1800-tallet. I det gamle brygghuset er det i dag blant annet et fotogalleri og mikrobryggeri, og vi smaker oss gjennom seks lokale varianter fra tysk hveteøl og irsk red ale, til en spennende honningpeppervariant. Tyrkerne kan jaggu lage øl også. Riktignok holder alle ølene lavt alkoholinnhold, men variasjonen er det ingenting å si på.

Deretter er det klart for lunsj, og nevnte yoghurt-opplevelse. Maten er det imidlertid ingenting å si på, vi spiser pide, som er en tyrkisk pizzavariant, og aner fred og ingen fare mens jeg tømmer glasset med iskald yoghurtdrikke.

Etter lunsj går turen til sentrum av byen, i bydelen Taksim. Her lager vi godteri på Hacı Baba Local Candy Store, vi smaker på den tradisjonelle snacken simit - en slags bagel, og vi spiser baklava, en kjempegod og søt kake av lag på lag med filodeig, pistasjnøtter og honning. Blant annet. Den finnes på menyen i Hellas og Tyrkia, og de fleste landene i Nord-Afrika.

Michelinstjerne

Middagen spiser vi på Arkestra, en av sju restauranter med Michelinstjerne i byen. Kokken Cenk Debensason har jobbet seg gjennom Frankrike og USA, og har laget et crossoverkonsept som plukker inspirasjon fra både Europa, Asia og Nord-Amerika.

– Istanbul har fått en stadig bedre restaurantkultur. Det er nå sju restauranter med Michelinstjerner, og nylig fikk den ene av dem sin andre stjerne, forteller kokken.

Han forteller at han aldri hadde noe uttalt mål om få en stjerne, men at lidenskapen hans var å lage god mat.

– Så har vi en bar i andre etasje, med DJ og spennende drinker, pluss en egen meze-avdeling, forteller han.

Igjen er matopplevelse av den virkelig gode sorten, men et eller annet sted mellom forrett og hovedrett begynner det å rumle foruroligende i magen, og før desserten kommer på bordet, så har jeg allerede måttet unnskylde meg to ganger for å ta stedets toalettfasiliteter i nærmere øyensyn.

Den påfølgende dagen tilbringer jeg på hotellet. Nærmere bestemt toalettet. Det legger en liten demper på opplevelsen, men konklusjonen er uansett at Istanbul er en by full av kulinariske opplevelser. Med både positivt og negativt fortegn.

Istanbul

Istanbul er Tyrkias største by, med en stor del som ligger i Asia og en liten del i Europa, skilt av Bosporosstredet som forbinder Middelhavet og Svartehavet. Med en befolkning på over 15 millioner mennesker er byen en pulserende smeltedigel av historie, kultur og moderne liv.

Istanbul har vært hovedstad for både det bysantinske og det osmanske riket, og er kjent for sine ikoniske landemerker som Hagia Sofia, Den blå moské og Topkapi-palasset. Byen har også et rikt markedsliv, der Grand Bazaar og kryddermarkedet byr på alt fra håndverk til eksotiske krydder.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr