Mestertyv og storsjarmør
Han var en notorisk innbruddstyv og pionér innen skapsprengning, og ble hyllet av gatesangere og revyforfattere som «Den nye Gjest Baardsen». Elias Tønnesen var mannen myndighetene ikke greide å holde bak lås og slå.
I Vi Menns tredje leveår, 1953, var det en artikkelserie basert på erindringene til forhenværende kriminaloverbetjent Olav Kvaalen. Kvaalen hadde pensjonert seg, etter en lang en karriere hvor han opparbeidet seg respekt fra mennesker på begge sider av loven. Tidlig i karrieren var han involvert i flere mye omtalte saker, og skapte seg for alvor et navn da han etter en lang og nitidig etterforskning anholdt den såkalte «Nittedalsmorderen».
I nummer 11 samme år delte kriminalbetjenten sine opplevelser med mestertyven Elias Tønnesen, som ble omtalt som «en ualminnelig slu og dristig forbryter, fantasifull og eventyrlysten og i det hele tatt særdeles vel utrustet både legemlig og åndelig.»
Senere skrev Vi Menn flere ganger om den fascinerende mestertyven, skapsprengeren og utbryterkongen Elias Tønnesen, blant annet i en omfattende artikkelserie på 60-tallet.
Alle artiklene ligger tilgjengelig i vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no, i likhet med alt annet vi har gitt ut siden starten i 1951.
Tidlig på skråplanet
Elias Tønnesen ble født i nærheten av Flekkefjord i 1888, og var opprinnelig bøkkersvenn. Han havnet imidlertid tidlig på feil side av loven, og kom for alvor i offentlighetens søkelys noen år før første verdenskrig brøt ut, i forbindelse med en serie skapsprengninger. Ikke fordi utbyttet var eksepsjonelt stort, men fordi skapsprengning var en relativt ny bransje i forbryterfaget her til lands, og Tønnesen omtales i artikkelen som en pionér.
Forbryterkarrieren startet allerede i 1903, etter at Elias og hans eldre bror Ole hadde fått smaken på fest og moro, og ikke minst oppdaget tiltrekningskraften til det fagre kjønn. Mer enn én gang brøt Elias seg inn hos gullsmeder og lignende for å stjele gaver han kunne gi til søte ungpiker.
Etter 36 innbrudd ble Elias til slutt tatt, og fikk en dom på 120 dagers ubetinget fengsel. Straffen ble ferdig sonet (noe som senere skulle vise seg å være relativt uvanlig for Elias), og da han slapp ut igjen ble det samlet inn penger for å sende han til Amerika. Tanken var nok å få unggutten bort fra miljøet han hadde havnet i, men Elias kom ikke lenger enn til Liverpool i England før han hadde brukt opp pengene. Dermed gikk turen tilbake til Norge, og det samme lugubre miljøet som før han sonet sin fengselsstraff.
Utbryterkonge
Oppholdet i fengselet skulle vise seg å være det første av mange, men han ble ofte sittende bare noen få dager før han igjen var på frifot. Tønnesen ble flere ganger arrestert og satt i varetekt, men før påtalemyndighetene greide å få en dom på han, var mannen forduftet. Tønnesen var nemlig en mester i bryte seg ut av fengsel, og rømte gang på gang. Vinteren 1913 ble han nok en gang arrestert på Østlandet, og slengt i kasjotten. Denne gang havnet han i Skien fengsel, hvor han og medfangen Otto Fjeld først hadde et mislykket rømningsforsøk. Dette førte til at de to ble flyttet til celler i hver sin ende av fengselet, og i tillegg ble kledd splitter naken hver kveld, for å hindre at de stakk av nok en gang. Men Elias hadde en avtale med en den vakre ungpiken Elvira, som han skulle møte i hovedstaden Kristiania den 17. april. Han var derfor fast bestemt på å bryte seg ut, selv om han befant seg naken bak en kraftig jerndør som var låst med to solide hengelåser. Og på utrolig vis greide han det også. Hvordan det gikk til kan du lese i en av våre artikler om Tønnesen, som du finner i vårt arkiv www.vimennpluss.no. Her ligger alle nummer vi har gitt ut siden 1951 tilgjengelig i digitale, søkbare versjoner.
Storstilt menneskejakt
Nok en gang greide altså Elias å stikke av, og denne gangen brøt han likeså godt ut Otto Fjeld også. De to la på røm sammen, med hyppig stopp innom slakterbutikker, herreekvipasjer og andre forretninger hvor de skaffet seg det de trengte av mat, klær og andre nødvendigheter. De to skurkene greide å holde seg unna lovens lange arm, til tross for at alle tilgjengelige politistyrker i de nærliggende byene og lensmannskontorene ble satt inn i jakten på rømlingene. I tillegg bidro frivillige sivile i jakten på duoen. På det meste skal hele 300 mann ha vært involvert.
De to dro så på en skapsprengningsturné på Østlandet, og gjennomførte en rekke brekk i løpet av de neste to månedene. Avisene rapporterte med stor iver om aktivitetene deres, med overskrifter som «Tønnesen og Fjeld på ferde igjen». Til slutt hanket lovens lange arm dem inn igjen, og denne gang var myndighetene fast bestemt på at Tønnesen ikke skulle greie å stikke av. Han ble derfor fraktet til Kristiania Kretsfengsel i Møllergata 19, som ble regnet som det sikreste fengselet. Ingen fange hadde noen gang greid å bryte ut herfra, og for sikkerhets skyld ble Tønnesen plassert i en celle midt i fengselet, rett ved vaktrommet. Man følte seg sikre på at Tønnesen endelig var bak lås og slå for godt, og en god stund virket det også som om han selv hadde slått seg til ro med sin nye tilværelse bak lås og slå. Det skulle imidlertid vise seg at Elias Tønnesen hadde vært travelt opptatt med en plan om å bryte seg ut – nok en gang.
Ufattelig viljestyrke
Da fangevokterne kom på jobb om morgenen for å avløse nattskiftet, oppdaget de nemlig et gapende hull i veggen på fengselet. Ut av hullet hang et slags rep laget av opprevne laken, som noen hadde brukt til å klatre ned på gaten. Denne «noen» viste seg selvfølgelig å være Elias Tønnesen, og da vokterne undersøkte cellen hans, ble det tydelig hvordan han greide å bryte seg ut igjen. Ved hjelp av en enslig spiker hadde Tønnesen greide å bryte seg gjennom gulvet, og lage et hull i veggen ut mot gaten. Hver kveld hadde han tygget brødskalker, og smurt den klissete blandingen over såret i treplankene i gulvet for å dekke over hva han var i ferd med å gjøre. Under gulvet lå det vann- og kloakkrør, og det var akkurat nok plass til at en voksen mann greide å presse seg frem til ytterveggen på cellen. Der hadde Tønnesen, ved hjelp av den samme enslige spikeren, pirket og pirket på mursteinene helt til de var løse. Det hele måtte ha tatt ufattelig lang tid, og viser hvilken ufattelig viljestyrke Elias Tønnesen var i besittelse av. En viljestyrke som gjorde at han nok en gang var en fri mann – i hvert fall for en stakket stund.
Flukten hadde imidlertid ikke foregått uten vitner, snarere tvert imot. Den morgenen var det samlet en stor folkemengde utenfor Folkets Hus ved Youngstorget, i påvente av å høre resultatet av kommunevalget. Plutselig sto det en mann iført bare bukse og undertrøye på toppen av fengselsmuren - Elias Tønnesen. Han skal deretter ha hoppet ned i fengselsgården, for deretter å spasere gjennom politivakten og ut til friheten. I nærheten ventet en av hans erobringer med en bil og klær til han. Visstnok var antrekket standsmessig: Flosshatt, sjakett, stripete benklær og lakksko. Hvis noen fikk et glimt av mannen i bilen, er det svært lite sannsynlig at de skjønte at det var mestertyven Elias Tønnesen.
Trist slutt
Historien om Elias Tønnesen er en fantastisk og fargerik fortelling, med ingredienser man vanligvis finner i filmer fra Hollywood. Vi har bare så vidt skrapet i overflaten på materialet som finnes i artiklene fra vårt arkiv, og kunne skrevet atskillig mer om Tønnesens evne til å sjarmere kvinner i senk (i den grad at de hjalp han å rømme), hans overbevisning som anarkist, og hans utrolige evne til å unnslippe fangenskap. Men disse artiklene er altså tilgjengelig for alle som vil lese, i vårt arkiv www.vimennpluss.no.
Det er ikke overraskende at historien dessverre ikke fikk noen lykkelig slutt. Den ville livsstilen slet til slutt ut Elias Tønnesen, som mot slutten av sitt liv hadde mentale problemer og var sterkt angrepet av tuberkulose. Han havnet på kriminalasylet i Trondheim, hvor de til slutt skrev han ut fordi han ikke lenger ble regnet som en trussel mot samfunnet. Deretter tilbrakte han sine siste dager i Stavangerområdet, hvor han gjorde lite ut av seg inntil han døde på Dale Asyl i 1950.
Hans gamle kunster var likevel nødvendig nå og da – historien forteller at Elias ble tilkalt dersom låsesmeden ikke greide å åpne pengeskap som hadde gått i vranglås…
Denne saken ble første gang publisert 25/04 2017, og sist oppdatert 17/03 2021.