NORGESFERIE
Med bobil langs verdens vakreste kystlinje
Sagnomsuste Helgelandskysten er som skapt for bobilturisme.

Er det Norges flotteste kyststrekning og vei? Ja, vil svært mange hevde. Helgelandskysten er den lengste strekningen blant Norges 18 veier som har status som Nasjonal turistvei. Strekningen er 433 km lang. Mellom Jektvik og Kilboghamn krysser du polarsirkelen på 66° nord. Du passerer tusenvis av øyer, holmer og skjær. Forbi fantastiske naturfenomener som Saltstraumen, verdens største malstrøm, og Svartisen, Norges nest største bre. Du kommer også forbi fjellet med hullet, Torghatten, og fjellrekken De syv søstre. Dette må jo bare oppleves.
Fra Nittedal kjører vi opp gjennom Østerdalen, og videre mot plassen vi skal ta første overnatting. Ved Steinvikholm slottsfestning i Stjørdal kommune er det nemlig bobilparkering mot et vederlag på hundre kroner.
Dette er en trivelig plass med en funksjonell utedo rett i nærheten. Øya med festningsruinene har små stier og brygge. Og så er jo et besøk hit en god anledning til å lese seg opp på den dramatiske historien til festningen som ble bygget på 1500-tallet.

Mot Brønnøysund
Dagen etter gjør vi noe vi angrer litt på. Vi dreier vestover allerede ved Steinkjer, i retning Brønnøysund. Muligens er det litt for tidlig, for vi møter flere mil med kulturlandskap vi egentlig ikke finner særlig spennende. Et bedre alternativ er kanskje å fortsette på E6 forbi Majavatn, og så svinge av mot kysten. Men Namsos er nå uansett et hyggelig bekjentskap.

Det er ikke før vi kjører i land etter fergestrekningen Holm-Vennesund, og starter på Kystveien, at vi føler at den virkelige reisen begynner. Den som skal ende ved Saltstraumen.
Vi kjører til Brønnøysund og ut til Torghatten Camping, som tilbyr 230 plasser, hvorav 150 med strøm. Denne augustdagen er det godt med armslag på en fin og havsnær campingplass. Og etter mange timer i bybobilen passer det perfekt med en kveldstur opp til og gjennom det 136 meter dype hullet i Torghatten. Gravd ut av is og vann under siste istid, ifølge vitenskapen. Laget av en pil fra jetten Hestmannen, ifølge sagnet.


Nasjonal turistvei
Kystriksveien langs Helgelandskysten er stort sett sammenfallende med den lengste av våre nasjonale turistveier. 433 kilometer lang kan den greit gjøres unna på et par dager, selv med 6–7 fergeturer. Fergene går hyppig, og strekningene er relativt korte.
Men er man først her, bør man bruke lengre tid, og aller helst også besøke en av øyene utenfor kysten, som for eksempel Dønna (med Dønnamannen), Træna og Vegaøyene (som står på UNESCOs verdensarvliste).
Vårt tidsbudsjett mikset med værmeldingene for et par andre viktige reisemål, gjør at vi sparer øyhoppingen til en annen gang. Men å gå glipp av en topptur til en av De syv søstre er ikke aktuelt.


De syv søstre
Pilen fra jetten Hestmannen, som lagde hullet i Torghatten, skulle egentlig ramme Sulitjelmakongens datter Lekamøya. Hun hadde syv søstre, og da solen ifølge samme sagn forsteinet dem, gikk de fra å være enorme overnaturlige skapninger til å bli populære mål for vandreglade friluftsentusiaster.
Vi parkerer ved Elvåsen kraftstasjon og legger i vei. Turen opp går stort sett på berg og kampestein, og med seks kilometer og nesten tusen høydemeter i bena er det godt å dra frem termos og brødskiver på toppen. Der er utsikten fantastisk, og inkluderer fiskeværet Træna langt ute i havgapet.
Det er blitt sent når vi er nede ved bobilen igjen. Vi velger den nærmeste campingplassen, Sandnessjøen Camping. En plass med enkle og rene fasiliteter, og mange plasser med havutsikt av guds nåde, og det inkluderer den karakteristiske fjelltoppen Dønnamannen.


Fine rasteplasser
Helgelandskysten endrer seg når man kjører nordover, fra relativt flatt landskap og skjærgård til terreng preget av fjorder og fjell. Vi skal rekke et par godværsdager i Steigen, så vi har ikke tid til flere lengre stopp. Neste natt er planlagt å skulle foregå ved Saltstraumen, nær Bodø.
Men det er sånn fatt med Helgelandskysten at bare det å kjøre der er en glede i seg selv. Et viktig bidrag til det er Statens vegvesen og Nasjonal Turistveg-organisasjonens arkitekturperler av noen stoppesteder. Som for eksempel Ureddplassen, med sitt bølgeformede blikkfang av et toalett, og minnesmerke over omkomne etter at ubåten «Uredd» gikk på en mine under krigen.

Vi pauser også på rasteplassen Hellåga, med trappesteg i betong lagt på svaberg helt ned til sjøen. Der man kan åpne termosen og ta frem en matbit, eller (som flere gjør) prøve fiskelykken.
Når dagen er slutt er også vår første tur langs Helgelandskysten slutt. Saltstraumen er både punktum og start på nye opplevelser enda lenger nord.
To døgn i Petter Dass› rike burde ha vært flere. Men vi har da i hvert fall smakt på indrefileten i verdens kanskje vakreste kystlinje.
Det eneste negative vi har å si om Helgelandskysten, handler om fergepriser. Som de fleste leserne kjenner til, koster det flesk med bobil over seks meter på våre ferger. Vi snakker om minst en fordobling i forhold til personbiler. Og merkelig nok koster det mer for en 6,36 meter lang bybobil enn for en ni meter lang ekvipasje av bil og campingvogn.

Så når man kjører en kyststrekning med seks fergeruter, merkes det på lommeboka. Men ikke nok til at vi dropper Helgelandskysten i retning Lofoten, og heller kjører strake veien på E6. I hvert fall ikke når værmeldingen forteller oss at kyststrekningen kan oppleves under blå himmel.