Luftkamp på grensen

Jetmotoren øker turtallet til et hylende crescendo når crew-chiefen gir tommelen opp. Jagerflygeren «Cave» på 332-skvadronen i Bodø slipper bremsene og lar flyet rulle ut av betonghangaren.

På den lange taksebanen er det snart en liten kø av F-16-fly som skal i lufta. Det er nest siste tirsdag i august, og det betyr luftkamp over Sverige. Noen ganger kommer svenskene over hit for å trene, for eksempel i havområdet utenfor Lofoten. Andre ganger er det møte mellom norske, svenske og finske jagerpiloter over Finnmarksvidda eller det nordlige Finland.

Avtalen om å drive samtrening mellom de nordiske landene kom i gang for to år siden. Tidligere var svensk og finsk luftterritorium ukrenkelig for norske jagerfly. Men avtalen har vist seg så vellykket at man nå møtes til luftkrig nesten ukentlig.

Norske «bad guys»

Én etter én tar jagerflyene av med full etterbrenner og brekker østover før de har passert midten av rullebanen. Det er bare ti minutters flytid inn til øvingsområdet på svensk side av grensen, så F-16-flyene klatrer bratt gjennom været for å komme ut på topp av skyene i svensk luftrom.

Høydemålerne viser 30.000 fot når de kontakter den svenske flykontrollen. Et sted der fremme venter dagens motstandere - seks røde trekanter som snart dukker opp på situasjonsbildet på radaren. Det er Gripen-flyene fra F21-skvadronen på Kallax ved Luleå.

Under seg har nordmennene et øvingsområde som strekker seg fra bakkenivå helt opp til 50.000 fot over ødemarken i Nord-Sverige.

På forhånd har nordmennene fått tildelt rollen som rød flight. En betegnelse som fortsatt henger igjen fra Den kalde krigen, der blå styrker er vennligsinnede mens de røde er «bad guys».

I dagens rolle som motstandere har de norske flyene fått begrensninger på fart og manøvrerbarhet for å simulere gamle østblokkfly.

Gang på gang møter de en overlegen styrke, men yrkesstoltheten som jagerpiloter gjør at de biter fra seg det de kan på langt hold med de radarstyrte missilene.

For å gi svenskene størst mulig utfordring deler de seg opp i mindre grupper på stor og lav høyde, mens de svinger hardt. Noen av F-16-flyene er også tildelt flere «liv» og dukker opp som jokere fra sidelinjen etter at de er blitt skutt ned.

«Red 10, kill, bullseye 180/10 24.000 feet», kommer det endelig fra den svenske bakkekontrollen. Ett av de norske missilskuddene har truffet blink 10 nautiske mil unna, på 24.000 fots høyde.

Først etter en times hardkjør er den svenske skvadronsjefen, øverste-løytnant Carl Fredrik «Kiji» Edstrøm, fornøyd, og nordmennene og svenskene brekker hver til sitt. De norske pilotene gir seg selv en belønning for innsatsen med en taktisk lavflyging fra svenskegrensen ut til Bodø.

Cave er svett når han endelig klatrer ut av flyet.

- I dag var jobben å få juling, sier han litt oppgitt.

- Men neste uke er det vår tur til å være blå styrke sammen med svenskene. Da blir det kickass, lover han.

Allerede under Vietnamkrigen innså US Air Force fordelen ved å trene luftkamp mot helt andre fly-typer, istedenfor å la skvadronens egne fly spille rollen som motstander.

Top Gun

I 1968 ble «Top Gun»-skolen opprettet, der lette Skyhawk jagerfly spilte rollen som russiske MiG-17. Allerede ti år før Sovjetunionens fall i 1991 hadde det amerikanske flyvåpenet lånt erobrede syriske MiG-17, MiG-21 og MiG -23 fra Israel, som ble brukt i fienderollen.

Nettopp muligheten til å trene mot jagerfly som oppfører seg annerledes enn F-16, er en av de store fordelene ved å trene jevnlig over landegrensene, ifølge sjefen for 332-skvadronen, oberstløytnant Øivind «Junior» Gunnerud.

- En annen fordel er å kunne ha mange fly i lufta samtidig. Med fire fly her hjemme kan vi bare lage luftkamp to mot to. Sammen med svenskene og finnene kan vi ofte lage scenarier med 20 fly i lufta samtidig, forteller han.

Gunnerud legger til at med mange fly i lufta, blir luftkampen en øvelse i kontrollert kaos. Jo vanskeligere å holde oversikten, jo større blir sjansen for at man ender opp i nærkamp.

- Læringskurven blir brattere. Og desto mer lærerik for en jagerpilot, legger han til.

- Dette blir jo litt som landskamper i fotball. Hvem vinner oftest?

- Både F-16, Gripen og finnenes F-18 fra Rovaniemi har sine styrker og svakheter. Alle har vel fått bank uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Dessuten legger vi mest vekt på å løse oppdrag sammen.

Akkurat den biten bød på en del praktiske utfordringer i begynnelsen. Nordmennene har nærmest fått engelsken inn med morsmelken gjennom pilottreningen i USA, mens svenskene og finnene alltid har brukt sitt eget språk.

- Da jeg første gangen fløy sammen med svensker under en øvelse i 1996, var flysvensken såpass ulik standard Nato-sjargong at jeg knapt forsto hva som ble sagt. Selv om jeg ikke er blitt bedre i finsk, er jeg blitt bedre i svensk. Og de andre har lagt om til engelsk, så det går bra, sier skvadronsjefen.

- Men hvem er egentlig best i den nordiske luftkampen?

- Det er vanskelig å avgjøre over tid. Ofte er det tilfeldighetene som avgjør. OK, la oss si det slik: Med blanke ark og fly som er likt konfigurert, svinger Gripen krappere og stiger raskere enn en F-16, det er tross alt et nyere fly. Men erfarne norske flygere har også klart å utmanøvrere Gripen.

Duell

Gruppen med de fire jagerpilotene vi møter inne på briefingrommet på skvadronbygget, er også forsiktig med å dele ut karakterer til svenske piloter.

- Egentlig handler moderne luftkamp mest om å få øye på motstanderen og skyte først på lang avstand, forteller Cave.

De radarstyrte AIM-120b-missilene som både Norge og Sverige bruker, gjør at man kan fyre på over 50 kilometers avstand, bråsnu og stikke av mens missilene selv finner veien med 90 prosents treffsikkerhet.

- Men det føles vel annerledes å slå en svenske enn å slå en skvadron-kollega?

- Dumt spørsmål. Selvfølgelig gjør det. Spesielt i duell én mot én!