Fra arkivet
Kidnappingen av ølkongen
Alfred Heineken var verdens største ølbrygger, milliardær og playboy, men ønsket ikke å leve omgitt av livvakter. Det kostet han tre uker i fangenskap hos kidnappere. Men bandens egentlige mål var enda mer oppsiktsvekkende.
Heineken er fortsatt et av de mest kjente ølmerkene i verden, og selskapet bak er et av de største i bransjen.
I 1983 tronet Heineken alene på toppen, og eieren Alfred Heineken kunne dermed kalle seg verdens største ølbrygger. Han hadde 21 000 ansatte, og selskapets øl ble solgt i 145 land.
Ølkonsernet han arvet hadde gjort han til milliardær, og en av Nederlands rikeste menn. Dermed endte han også opp i søkelyset til samfunnets lyssky elementer.
Sikkerhetstiltak
«Freddie» var imidlertid forberedt, og hadde innført strenge sikkerhetstiltak både hjemme og på kontoret. Og det med god grunn: I 1977 ble en annen nederlandsk milliardær, Maup Caransa, kidnappet og måtte kjøpes fri for 7 millioner gylden. Og i 1982 ble Antonia van der Valk, kona til sjefen for Nederlands største hotellkjede, kidnappet av en italiensk bande. Hun måtte kjøpes fri for 12 millioner gylden, skrev vi i en artikkel om Alfred Heinekens liv i Vi Menn nr. 12-1984.
Artikkelen kan leses i sin helhet via vårt digitale arkiv, www.vimennpluss.no, hvor alt vi har gitt ut siden 1951 ligger tilgjengelig.
Etter bortføringen av Maup Caransa lot Heineken husene og kontoret sitt sikre med alarmanlegg, høye gjerder, videokameraer og vakthunder. Han skjønte at andre kunne la seg inspirere, og at han ville være et naturlig mål. Men livvakter ønsket han ikke å omgi seg med.
Folkelig fyr
Alfred Heineken hadde riktignok en rekke villaer i flere forskjellige land, luksusyachter og en imponerende bilpark, men var ikke noen typisk milliardær som kun omga seg med «likesinnede». Han trivdes bedre på vanlige kneiper i nabolaget, enn på eksklusive medlemsklubber. Etter arbeidstid sto han i kø ved baren som alle andre, for å få kjøpe seg en øl. Andre ganger spiste han middag på relativt nøkterne restauranter i nabolaget.
Alfred Heineken var også et velkjent innslag i byens natteliv, og spanderte gjerne på vennene (eller rettere sagt venninnene) han hadde med seg. Men storkar-fakter som å kjøpe runder på hele lokalet, var det ikke snakk om. Alfred Heineken selv hadde det samme folkelige imaget som hadde gjort Heineken til et av de største ølmerkene i Nederland og resten av verden.
Den eneste «livvakten» Alfred Heineken brukte, var hans trofaste sjåfør Ab Doderer. Men Doderer var nettopp det, en sjåfør. Han var aldri bevæpnet. Dette var det noen som bet seg merke i.
Pansret bil
Blant sikkerhetstiltakene Heineken hadde innført, var en pansret Cadillac. Ikke bare var den skuddsikker, den kunne også gjøres lufttett for å motstå gassangrep. Med Ab bak rattet reiste Alfred Heineken trygt til og fra kontoret, og til puber og restauranter. Inne på kneipene, som en av mange gjester, følte han seg trygg.
Den 9. november 1983 kom han imidlertid aldri så langt som å sette seg i bilen. Da han forlot kontoret etter endt arbeidsdag stirret han rett i munningen på en pistol. To menn tvang han inn i en varebil, mens Heineken desperat ropte på hjelp fra sin sjåfør. Ab forsøkte å komme til unnsetning, men ble slått ned og selv kastet inn i varebilen.
Alfred Heinekens venninne og sekretær, som hadde slått følge ut på gaten, ble sprayet i ansiktet med tåregass, før kidnapperne kjørte bort i høy hastighet.
Tilsynelatende profesjonelle
Kidnappingen virket å være profesjonelt utført. Varebilen ble forfulgt av en taxisjåfør, som tilfeldigvis kom forbi akkurat idet kidnapperne slengte Heineken og Ab i bilen og spant av gårde. Taxien hang lenge på, men holdt på å miste varebilen da den vrengte inn under en gangbro. Her hadde kidnapperne på forhånd fjernet to sperrepilarer slik at det akkurat var plass til varebilen, og kjørte nesten uten luft i dekkene for å unngå å skrape i undersiden av gangbroen.
Kidnapperne flyttet deretter de to ofrene over i en ny bil, mens en av dem truet taxisjåføren som hadde forfulgt dem med pistol. Så forduftet de.
Inntrykket av profesjonelle gjerningsmenn ble forsterket da kravet om løsepenger kom kun tre timer etter at Heineken ble bortført utenfor sitt kontor. Kidnapperne krevde om lag 84 millioner kroner – mye penger i dag, men atskillig mer i 1983 – og understreket at saken ikke skulle omtales i media. Hos kriminalpolitiets spesialkommisjon ble saken etterforsket under stort hemmelighold, og «selv ikke damene som serverte kaffe» (vi minner om at dette var i 1983) fikk komme inn i rommet hvor spesialkommisjonen arbeidet. Kidnapperne sendte jevnlig polaroidfoto av Alfred Heineken og Ab Doderer med dagsferske aviser i hendene, for å bevise at gislene fortsatt var i live. I tillegg kommuniserte kidnapperne utelukkende ved hjelp av lydbånd som var spilt inn på forhånd, slik at man ikke hadde håp om å lure ut av dem detaljer som kunne avsløre hvor de holdt gislene fanget.
Det rakner for kidnapperne
Etter hvert begynte det imidlertid å dukke opp tegn på at kidnapperne langt ifra var så profesjonelle som man først hadde trodd. Tvert imot kunne det virke som man hadde med amatører å gjøre, og litt etter litt begynte politiet å jobbe seg nærmere en løsning.
Etter hvert fikk man lokalisert hvor gislene ble holdt, og fikk identifisert noen av kidnapperne. Politiet tok likevel sin tid med å rykke inn for å frigjøre Alfred Heineken og Ab Doderer, fordi man ikke ville risikere at gisseltakerne skulle få panikk og gjøre noe drastisk.
Da politiet slo til, hadde det gått tre lange uker siden Alfred Heineken og hans sjåfør ble kidnappet. De to hadde sittet lenket fast i hvert sitt rom i et lagerskur i Amsterdams havneområde. Under opprullingen av saken ble det klart at ølkongen langt ifra hadde vært førstevalget som kidnappingsoffer – banden hadde hatt et helt annet, og enda mer kongelig mål i siktet.
Du kan lese mer om kidnappernes utrolige plan i artikkelen fra 1984. Der kan du også lese mer om den fantastiske karakteren Alfred Heineken, som var særdeles interessant utover det å være et kidnappingsoffer.
Vi Menn nummer 12-1984 finner du, i likhet med alle andre nummer av Vi Menn fra 1951 frem til i dag, i vårt arkiv www.vimennpluss.no.
Denne saken ble første gang publisert 03/08 2017, og sist oppdatert 03/08 2017.
