Kalklabyrinten i dypet
Vi er 300 meter under Eidangerfjordens havflate – i en 20 mil lang labyrint med bekmørke gruveganger. Her hentes kalkstein til nesten all sementproduksjon i landet.
Bortsett fra billysene er det mørkt som i graven utenfor, og det føles allerede som om vi har vært underveis nedover en liten evighet i den lille pickupen til driftsingeniør Even Godejord.
På det dypeste går nettverket av tunneler nesten 300 meter ned under havflaten. Tanken på hvor langt det er opp til overflaten, dagslys og frisk luft er ikke noe særlig å tenke på her nede, spesielt ikke hvis vi skulle få motorstopp eller kjøre oss vill i de 220 kilometer lange gruvegangene.
Stadig vekk deler tunnelen seg i nye gruveganger på ferden nedover i dypet. Hvordan Godejord finner fram er en gåte, for skiltingen er sparsom. Heldigvis er han lommekjent nede på dypet, i likhet med de 14 som jobber på hvert skift her nede.
Vi følger kalkbenken nedover. Den er 36 meter tykk, og har et fall på mellom 13-25 grader østover under fjorden.
450 mill. år gammel
Endelig, på 138 meter, møter vi veggen, bokstavelig talt, eller "stuffen" som det heter på tunnelspråket. Alle stuffene som er i drift, er oppkalt etter hvor dypt de ligger under vannspeilet. Her har vi bare 113 meter gråstein og 25 meter sjøvann over oss.
Selv om vi befinner oss 150 meter ut fra kystlinjen er det relativt tørt her nede. Temperaturen er heller ikke så verst sammenlignet med den gufne snøslapsdagen vi forlot ovenpå.
Ved hjelp av kompass og laser overvåker Brede Kristiansen de to borene som durer og går og laver sprengningshull innover i den 450 millioner år gamle kalksteinen.
Heldigvis har han aldri opplevd å få sjøvann i hodet i de 19 årene han har kjørt rigg.
Borehullene fylles opp med en halvt tonn sprengstoff, og hver salve gjør gruvegangen i snitt fem meter lengre. I løpet av ett år produserer riggen 280 000 meter med borehull på to skift.
Hver kveld klokken 21 sprenges det på fire forskjellige stuffer. I løpet av natten blir sprengingsgassene ventilert ut, og neste morgen starter arbeidet med å renske hvelvingene for løs stein og kjøre alt opp til knuseren med enorme 62 tonns dumpertrucker. I fjor ble det satt produksjonsrekord med en million tonn kalkstein. Tallet blir det samme også i år.
Kjører 30 000 km i året
Vi setter oss i pickupen og fortsetter videre nedover til "266" (meter under havflaten). Underveis ser vi et annet par med billys i mørket for første gang. Det er skiftleder Geir Engan som kjører runden sin i mørket. Det sier sitt om avstandene i kalklabyrinten at han tilbakelegger oppimot 30 000 km i året med å kjøre bil under jorda.
Nede på 266 bråker det noe aldeles forferdelig. Leif Bratein håndterer spakene på en 35 tonns piggemaskin som hakker løs på tunneltaket. Av og til braker det ekstra når løse steinblokker faller ned.
Det sies at dette er den verste jobben i gruva. Hytta på gravemaskinen er beskyttet av stålgittere så den minner om en fengselscelle. Men det avgjørende for å unngå å få steinblokker i hodet er en god fingerspissfølelse.
Når bankelyden er hul, kalles det en "bom", og da er det bare å flytte seg til siden for da er det løst bak.
- I fjor løsnet jeg uforvarende en 50-tonns steinblokk som datt ned og knuste motsatt side av der jeg satt på maskinen. Det er vel ikke min skyld at jeg lever, for å si det sånn, forteller Leif Bratein.
Kjører 30 000 km i året
Sementproduksjon
Norcem har to sementfabrikker. En i Brevik og en i Kjøpsvik i Nordland. Begge er eid av det tyske konsernet Heidelberg Cement og produserer til sammen over 80 % av sementen som brukes i Norge. Enten du ser på betongunderstellet til en oljeplattform eller på din egen hagemur, er det stor sjanse for at råmaterialet stammer fra dypet under Eidangerfjorden.
Les mer i Vi Menn nr. 47
Denne saken ble første gang publisert 19/11 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.