Naturens egne kunstverk

40 varmegrader i skyggen. I sola kan jeg steke egg på steinene og det er like før skosålene mine smelter. Utahs ørkenområder kan virkelig hoste opp ekstreme temperaturer i sommermånedene, men noen ganger er det er faktisk verdt å trosse varmen.

For denne herlige staten kan også skilte med noen av de mest fantastiske naturformasjonene vi har på vår klode. Sandstein statuene i Monument Valley er kjent verden over fra bøker, magasiner og ikke minst en rekke Hollywood filmer. Og kanskje er det nettopp de gamle filmene, som bidrar til at det hviler en historisk atmosfære over de rustrøde monumentene, som stikker sine spir opp av det flate ørkenlandskapet?

Her har navaho indianerne regjert i generasjoner, og med en smule fantasi kan jeg lett forestille meg indianere som feier over de hete slettene limt fast til sine halvville hester, før de legger seg i bakhold mellom de berømte skulpturen, klare til å ta skalpen på noen villfarne blekansikter. Området er fortsatt på navahoenes territorier, men indianerne har for lengst byttet ut hestene med biler og ingen blekansikter behøver lenger å frykte for sitt liv i disse traktene -eller...?

Pressefotografer?

Ute på de enorme slettene, med god utsikt mot Monument Valleys berømtheter, finner jeg en egnet teltplass. Sola blir borte og kveldens lys fyller den stille ørkenlufta. Men i det fjerne kan jeg skimte skyer og de er sortere enn en norsk vinternatt.

To timer senere våkner jeg av at et kobbel med pressefotografer tar bilde av meg med full styrke på blitsene..? Litt søvndrukken titter jeg rundt meg, men før jeg klarer å lure på om jeg fortsatt sover, blir jeg vekket av et tordenskrall på linje med lyden av en atombombe.

Sikksakk lyn regner ned fra oven og jeg lurer på om jeg har brutt en eller annen gammel indianer lov og nå kommer straffen. Jeg vet sjansen for å bli rammet av lyn er svært liten. Men når jeg nå sitter med tusener av volt som stadig vekk flerrer opp nattemørket rundt meg, så faller tankene snarer mot de rundt 300 menneskene som årlig blir skadet av lyn i USA... for ikke å snakke om de rundt 100 som blir drept av lyn.

Men uværet sklir over like raskt som det kom. Jeg benytter sjansen til å finne frem kamera. Like etter er det Monument Valley sine ørkenstatuer, som får gjennomgå. Lynet lyser opp hele stasen i korte, hektiske glimt og jeg takker navahoenes guder, for et slikt syn er få blekansikter forunt.

Mye å skryte av

USA kan by på noe av det underligste, vakreste og villeste som finnes av natur på vår klode. Selvsagt går ikke amerikanerne av veien for å skryte sine nasjonalparker og vernede naturområder opp i skyene, men enkelte ganger kan jeg faktisk forstå dem veldig godt.

Bare se på steder som Grand Canyon med sine tidløse, dype fjellkløfter; Yellowstone med sine enorme villmarksområder og varme kilder fylt av sterke farger; White Sands i New Mexico med sin kritt hvite ørken; Bryce Canyon med sine underlige hoodoos - steinpillarer skapt av is, snø, frost og regn; de gigantiske steinbroene i Natural Bridges National Monument; Death Valleys underlige ørkenlandskap i myke pastellfarger; Sequoia National Park med sine gigantiske trær - som selvsagt er verdens største og ikke minst de enorme skulpturene i Monument Valley. Det finnes flere, mange flere. Men de kanskje mest underlige og vakreste kunstverk USAs natur kan by på, i alle fall slik jeg ser det, ligger i et ganske så ukjent område på grensen mellom Arizona og Utah¿

Øverst på lista

Det karrige landskapet står godt i stil til den uttørkede elva jeg følger. Dette er et terreng man virkelig skal ha respekt for. Her finnes ikke særlig annet drikkevann enn det du selv bringer med deg. Og sommersola kjenner ingen barmhjertighet. Men snart får jeg skygge.

En time senere er jeg omringet av hva jeg vil karakterisere som det mest underlige landskapet jeg noensinne har opplevd. Det er tredje gang jeg er her, i verdens lengste steinkorridor - Buckskin Gulch.

Hver gang jeg kommer hit, innser jeg at fargene på fjellveggene er langt mer intense enn hva jeg husker, formene på fjellet er mykere og rundere enn hva jeg minnes og ikke minst er atmosfæren dypt inne i denne halvt underjordiske verdenen her nede alltid uendelig mer eventyrlig enn hva jeg erindrer.

En oransjefarge, som ser ut til å komme fra jordens indre, nærmest omfavner meg og lyser opp den mørke gangen jeg beveger meg i. Disse såkalte steinkorridorene (slot canyon på engelsk) på grensen mellom Utah og Arizona, har blitt formet av vann som periodevis har flommet gjennom canyonen i tusener av år.

Sandsteinen, som fjellet består av, har måttet vike og med sin slipende effekt har vannet skapt elveleier gjennom fjellet, og gravd seg dypere og dypere ned ettersom århundrene har passert. På det dypeste er det 150 meter fra bunn til topp i Buckskin Gulch. Og noen steder er det så smalt at hadde jeg vært like slepphendt med kostholdet som veldig mange amerikanere er, så hadde jeg aldri i verden kommet gjennom.

Dette er en underlig og herlig verden, men den er på ingen måter ufarlig¿

Satt fast

Høsten 1996 dro en fotograf ved navn John Ey inn i en steinkorridor ved navn Brimstone Gulch ikke så langt fra der jeg nå befinner meg. I kledd kun en T-skjorte og shorts, slapp han seg ned en tre meter høy klippe og inn i en lomme av Brimstone Gulch.

Det tok ikke mange minuttene før han oppdaget at dette lille kammeret, som er i underkant av to meter langt, en meter bredt og nesten tjue meter høyt, ikke hadde andre utganger enn den han kom inn. Men den godeste John hadde jo ikke brukt tau da han hoppet inn og dermed ble det umulig for han å ta samme vei tilbake. Og hjelp hadde ikke John - han var alene.

Det eneste han hadde til selskap var en halv sandwich og en liten slurk med vann. Dessuten skjedde dette på en tirsdag, og John var ikke ventet hjem før søndag.

Etter åtte dager ble John funnet. Han overlevde - så vidt. Dette området blir kaldt under vintermånedene og dagen etter at John ble funnet, falt det snø i området.

- Verst var nettene, forteller han i et intervju. Han minnes hvordan han satt på huk og skalv gjennom hele natten. - Det hendte jeg duppet av, og da jeg våknet ba jeg til Gud om at det var morgen. - Men hver gang hadde jeg bare sovet i 10 - 15 minutter.

John tvang seg selv til å gråte, slik at han kunne slikke tårene av hendene sine.

- Om dagen var tørsten verst, om nettene var kulda verst, forteller han. Men John overlevde, ikke alle har gjort det¿

Tok liv

12 august 1997 dro en gruppe turister med en guide inn i Antelope Canyon rett sørøst for Buckskin Gulch. Et skybrudd som oppsto to og en halv mil unna, skapte stor vannføring i elva som leder gjennom Antelope Canyon.

Da vannet traff steinkorridoren og ble presset inn i dette trange gjelet, fikk vannet et enormt press. Elva rakk hele 26 meter opp i på steinkorridorens vegger, og på dette tidspunktet var det mer en masse av gjørme, kvister og slam enn rent vann som buldret gjennom den smale canyonen.

Den eneste som overlevde av 13 personer var guiden og en av turistene. De 11 andre, for det meste unge, europeiske turister, døde.

Men slike ulykker kan jeg selvsagt ikke tenke på når jeg vandrer her eller i en av de andre naturherlighetene i USA. For årlig så besøkes USAs naturparker av millioner av mennesker fra hele verden. Og de aller fleste kommer trygt hjem igjen.

LES OGSÅ:

Top Gears vanvittige opplevelser i Norge

Full nakenhet i Pirelli-kalenderen

Tidenes 10 mest sette You Tube-videoer

Denne saken ble første gang publisert 19/09 2009, og sist oppdatert 25/06 2017.