Johnny Haglund dykker på restene etter "Donau"
Med filmen om Max Manus friskt i minne, og ikke minst sekvensen hvor vi ser ”Donau” ligge akkurat her jeg nå svømmer, med baugen i været og sure nazistkommandanter på stranda, er det umulig ikke å bli litt andektig nede i det stille dypet¿
Sammen med dykkerkamerat Ronny Arnesen følger jeg havbunnen ned i det mørke, stille dypet utenfor Skiphelle ved Drøbak. 15 meter¿ 20 meter¿ 24 meter. Ronny stopper nedstigningen.
Hemmeligheten i dypet
- Til venstre, bobler han uforståelig og skifter retning. Han har vært her før og vet hvor han skal. Jeg følger etter. Sammen sklir vi over en grå og livløs havbunn, omringet av et grumsete og grønt hav. Det er triste forhold, men i dypet her nede ligger en hemmelighet og venter på oss.
Plutselig forandres strukturen på den ensformige havbunnen. Konturer av noe som ikke er skapt av naturen dukker opp. Bilhjul, understellet på et par lastebiler. Pipa på et feltkjøkken. Tingene er ikke av nyere dato. Mye er oppspist og fortært av tidens tann og havets appetitt på metall.
Rett i gasskammeret
26. november 1942 la det tyske lasteskipet D/S "Donau" ut fra utstikker 1 i Oslo. Lastet med 532 norske jøder, som var stuet sammen i to lasterom, satte skipet kursen mot Stettin i Tyskland. Der ble de 302 mennene, 188 kvinnene og 42 barna fraktet videre med tog til Auschwitz samme dag.
Av de 532 jødene ble hele 346 sendt rett i gasskammeret. Da krigen var over, kom kun ni mennesker fra denne lasten tilbake til Norge.
Selv om andre skip også deltok i deportasjonene, er "Donau" blitt stående som et symbol på nazistenes forsøk på å tilintetgjøre de norske jødene. Mange norske politiske fanger ble også fraktet til tyske konsentrasjonsleire med "D onau", og tusener av utsultede russiske krigsfanger ble fraktet til Norge for å bygge ut tyske festningsverk.
Siste reis
Men i januar 1945 dro D/S "Donau" ut på sitt siste seilas. Ti tidsinstilte sprengladninger var anbrakt under skipets vannlinje mens det lå i Oslo. Ansvarlig var den legendariske sabotøren Max Manus fra Kompani Linge, samt Roy Nilsen fra Milorg. "Slaveskipet", som det ble kalt på folkemunne, gikk ned rett utenfor Drøbak.
Uvirkelig
For meg, som er vokst opp lenge etter krigens dager, er tanken på krig i Norge og min hjemby Oslo helt uvirkelig. Jeg prøver å sette meg inn i hvordan det må ha vært, men det er selvsagt nærmest umulig.
Likevel er ikke 2. verdenskrig lenger unna enn at jeg fortsatt har familie som opplevde krigen. Min farfar satt til og med på fangeleiren Grini, og farmor har fortalt hvordan hverdagen var i Oslo på den tiden.
Og her, på havbunnen rett ved Oslo, i et mørkt og grønt dyp omgitt av stillhet og grumsete havvann, ligger flere minner fra krigen.
Svever vektløs over dyster historie
Den skjebnesvangre dagen da "Donau" ble senket, hadde skipet den største last som noen gang hadde forlatt Oslo på en kjøl.
- Et par hundre biler, kanoner og ikke minst 1250 mann som skulle til Vestfronten, forteller Max Manus i sin bok Det blir alvor.
Det er noen av disse bilene jeg ser på nå. Men det er ikke mange igjen. Etter krigen, på begynnelsen av 1950-tallet, ble D/S "Donau" hevet og fraktet til Bremerhaven hvor det ble hugget opp.
Men selv om det ikke er mye igjen av D/S "Donau", svever jeg likevel vektløs over et stykke norsk krigshistorie - og jeg blir med ett litt stolt. Stolt av å være nordmann, stolt av å vite at dette skipet og flere andre ble sprengt av tøffe landsmenn som aldri ga opp kampen for frihet.
LES OGSÅ:
Top Gears vanvittige opplevelser i Norge
Full nakenhet i Pirelli-kalenderen
Tidenes 10 mest sette You Tube-videoer
Denne saken ble første gang publisert 21/04 2009, og sist oppdatert 24/06 2017.