I grensevann

Mannen med glassøyet stirrer på oss. Han må ha rundet 70, klærne er gamle, men velstelte. De to kjøterne hans hyler fra buret ved siden av det slitte huset.

Fremskritt?

Vi har padlet oss vill på den slovakiske landsbygda. Det er kveld. "Fortschritt" står det på en anleggsmaskin, men det er lite som tyder på at det har vært særlige fremskritt her siden reformen i Tsjekkoslovakia på sekstitallet. En kunstnersjel har malt det eneste hagetreet sitt grønt.

- Illegale Immigranten, sier mannen på rustent tysk og peker på det norske passet mitt som jeg holder fram. Glassøyet ligger mørkt og dødt i øyesokkelen.

- Ich rufe Polizei. Nicht bewegen!, sier han.

Hvor i helvete tror han vi kommer fra? sier Embrik. Odelsgutten fra Hallingdal er solbrent og skjeggete. Stillongsen henger slapt ned under ei opprevet dongeribukse.

På rømmen

Vi hadde padlet Donau ut av Tyskland og Østerrike, og var på full fart mot mer spennende balkantakter. Vi ville vekk fra pertentlig brostein og vinranker, åkre breddfulle av biodrivstoff og lettkledde, eldre menn på vannski.

Til slutt skulle vi skli ut i Svartehavet. Det var planen. 1100 kilometer etter starten i Tyskland skulle serbisk politi sette en resolutt stopper for Donaucruiset vårt.

Trøbbel med autoritetene

Autoritetene begynte altså å lage trøbbel allerede noen kilometer etter Bratislava. En beruset slusegeneral nektet oss innpass. Og for å slippe å bære kanoen staket vi ut en kurs inn i et kaos av inntørkede sideelver. De endte ikke opp i Donau.

Den enøyde gamlingen forsvinner rundt hushjørnet, etter lyden å dømme i retning buret med bikkjene. Vi fester kanoen mellom oss i en 20 meter lang tørkesnor, og legger på sprang på hver vår side av den gjengrodde elva.

Etter én time, uten å ha blitt fanget av verken politi eller sinnsforvirra gamle menn med blodtørstige kjøtere slår vi opp teltet bak et høyt gjerde. Noen biler fiser forbi. Én stopper.

Embrik skrur av hodelykten. Tunfisken surrer på stormkjøkkenet. Så blir vi badet i fjernlys. Vi ser trolig skyldig ut, i alle mulige forbrytelser. Til og med i illegal innvandring.

Så kjører bilen.

Stopp en hal!

Vi har igjen vann under oss. Rustne fabrikker og prammer står ensomme langs bredden mens vi flyter fra Komerno. Lada og traktor. Den bildeskjønne slott- og vinrankefasaden er sprukket, men det er i neste land, Ungarn, at den virkelig sjarmerende, skal man si menneskelige Donau dukker fram.

Elven utvider seg og følger tidvis sitt naturlige leie. Her går ikke alltid kloakken omveien gjennom tyske rensesystemer. Cruiseskipene blir erstattet av enorme ukrainske frakteskip, og fiskerne er fiskere og ikke friluftstyskere med fancy utstyr. De vinker, og roper ut om siste tabellutvikling i Premier League.

Med grensevakta i hælene

Politiet får ikke fatt i oss før vi er på full fart ut av Ungarn. Grensevakta lurer seg innpå mens vi padler ut av den siste byen før Serbia og Kroatia. De må ha fulgt etter oss en kilometer før de slår på sirenene.

- Hvor tror dere at dere er på vei? spør en av betjentene. Han gransker kanoen, posene fulle av hermetikk og pasta, de slitte sekkene, to solbrente nordmenn. Den kvinnelige kollegaen fniser bak i politibåten.

- Kontroll!

- Dere skal tilbake til byen for kontroll, sier betjenten. Vi er tydeligvis ikke etterlyste etter episoden i Slovakia. Konstablene i de forskjellige byggene vi går inn i ler og spiser gulasj. Vi får med oss såpass at det handler om passkontroll, ut av Schengen og så videre.

- På veggene henger store plansjer om faunaen som man finner på og ved Donau; villsvin, hjort, bever, langbente fugler i forskjellige vektklasser, stygge fisk, og karper. En av tollbetjentene forteller at Donau fryser til hvert 20. år.

Ingen adgang

Fra de få kilometerne Donau danner grensen til Kroatia flyter vi inn i Serbia og forbi noen ensomme brupilarer ved storbyen Novi Sad. Vi går i land i Beograd. Hotellet vi forsøker å sjekke inn på kaster oss ut. Et eller annet vesentlig stempel mangler i passene våre. Det bærer av sted til Beograd "downtown" politistasjon.

Etter et utall timer kalles vi inn til forhør i utlendingsseksjonen. Hver for oss.

- Si at vi kom inn i landet den 17. og har vært i Serbia i 11 dager, sier Embrik kjapt. Han ser like utslitt ut som dongeribuksa og islenderen han har hatt på seg de siste to månedene.

- Stille! Nestemann inn nå! roper den kvinnelige politibetjenten.

Jeg lukker døra til kontoret og setter meg bak pulten foran de to offiserene. Rommet er kjølig blått, det ene lysstoffrøret i taket blinker. De trekker pusten.

- Vi kom inn den 17. og har vært her i 11 dager, sier jeg, før de får stilt noen spørsmål.

Reisen over

Flerfoldige timer senere sitter vi i en minirettssal. Vi takker nei til advokatbistand og innrømmer på stedet at vi aldri fant noen grensepasseringsbu ved elvebredden.

- Jeg beklager egentlig dette, men jeg må følge loven, sier dommeren. Immigrasjonslovverket i Serbia tar ikke høyde for at folk kommer flytende inn i landet ulovlig, uten vilje. Han idømmer oss bot på 10 000 dinarer hver og ber oss forlate landet innen tre dager. Vi blir utestengt fra Serbia i seks måneder.

Tolken smiler og spøker hele veien til banken; boten på rundt 1200 norske kroner må betales på stedet. Han mener vi var heldige til tross for at ferden vår ble stanset, dommeren hadde nemlig aldri gitt minimumsstraff før.

- Dere kunne fått tre års fengsel. Hadde dere vært sigøynere fra Romania, ja da¿ Jeg ble forresten også tatt av grensepolitiet en gang, mellom Nederland og Tyskland på sekstitallet. Jeg fikk ikke akkurat spesialbehandling fordi jeg var fra Serbia, for å si det sånn, sier tolken.

Denne saken ble første gang publisert 12/05 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.