Heltehunden Balto
Robert Sørlie er ikke eneste norske helt i Iditarod. I New Yorks Central Park står nemlig statuen av den norske trekkhunden Balto.
Januar 1925 er rekordkald i gullgraverbyen Nome ved Beringstredet på Alaskas vestkyst. Havnen er frosset igjen, samfunnet isolert av snø og is. Den avsidesliggende gruvebyen med europeiske gullgravere og lokale inuitter er totalt avsperret fra omverdenen.
Difteriepidemi
Så går alarmen. En difteriepidemi bryter ut. Den lokale legen, Curtis Welch, vet at han ikke har medisiner til å redde de rundt 10 000 menneskene som bor i byen og området rundt. Nærmeste sivilisasjon hvor det er mulig å få tak i medisiner er Anchorage, 1500 forfrosne kilometer unna. Verken fly eller båt kan komme fram til Nome.
Legen er spesielt bekymret for inuittbarna, som ikke har noe godt immunforsvar mot denne europeiske sykdommen. Han telegraferer derfor ut en nødmelding hvor han forteller at en epidemi er nærmest uunngåelig om han ikke får tilsendt en million enheter difterimotgift. Meldingen vekker voldsom oppsikt i amerikanske aviser.
Tidenes stafett
Og døden lar ikke vente lenge på seg. Den første som blir rammet, er en norsk-eskimoisk jente på fem år. I tiden som følger dør flere barn. Dr. Welch regner dødeligheten som 100 prosent uten motgift. Hele Nome kan bli utslettet.
Det haster. Snart har 20 personer fått diagnosen difteri mens enda 50 er i faresonen. Alaskas guvernør beslutter å sende en ni kilo tung medisinsylinder med tog fra byen Seward i sør til Nenana.
Mens resten av USA følger med i spenning, blir det organisert en stafett av hundekjørere fra Nenana til Nome over den tradisjonelle Iditarodruten, som går over massive fjellpass, farlige sund og enorme, snødekte sletter.
Dette er eneste mulighet til å få fram motgiften - eller serumet - som kan berge folket i Nome, byen som ble grunnlagt av norske Jafet Lindeberg fra Kvænangen og andre gullgravere i 1898.
I mørket og kulden rett før midnatt 27. januar ankommer serumet med toget til Nenana. 20 hundekjørere og 150 hunder står klare langs ruten for å kjøre hver sine etapper. Svikter et ledd i stafetten, er det over og ut for 10 000 mennesker.
Forholdene langs ruten er mildt sagt krevende, med en temperatur på rundt 50 minusgrader og snøstormer som kommer tett som hagl. Og da er det jo helt naturlig at to nord-norske hundekjørere og deres norske hundespann står sentralt i den heroiske redningsdåden.
Seppala og Togo
En er Leonhard Seppala (1877-1967), allerede lokalkjendis for sine utallige seirer i hundeløp og av mange regnet som tidenes hundekjører. Han kjører ut av Nome med spannet sitt anført av lederhunden Togo for å komme medisintransporten i møte.
Etter rundt 300 kilometer møter han hundesleden med serumet. Han lemper medisinsylinderen opp i sin slede, snur og setter kursen mot Nome samtidig som vinden blåser kvikksølvet ned i 65 minusgrader.
Seppala styrer spannet rett mot stormen, forserer det 1500 meter høye fjellet Little McKinley Mountain og begynner å krysse Nortonsundet. Men der går isen opp. Plutselig befinner den djerve nordlendingen seg på et isflak som driver med strømmen mot åpent hav.
Det er da Togo viser det Seppala senere har kalt menneskelig intelligens. Førerhunden blir spent fast i et langt tau, sendt ut i det iskalde vannet og kommer seg opp på fast is. Men da ryker tauet.
Togo hopper nok en gang i det kalde vannet. Han får tak i tauet med kjeften og kommer seg opp på den landfaste isen igjen, hvorpå han trekker hele isflaket med Seppala og resten av spannet over til seg.
I et oppjaget tempo og aldri annet enn uvær legger han 535 kilometer bak seg tur-retur før han utmattet overleverer stafettpinnen til en annen nordmann, Gunnar Kaasen fra Nord-Troms.
Balto og Kaasen
1. februar overtar Gunnar Kaasen (1882-1964) og lederhunden hans, den nå så berømte Balto, stafettpinnen. De kjører gjennom natten i så dårlig sikt at Kaasen ikke ser hundespannet sitt. Sleden blir fylt med snø og han er nær ved å miste sylinderen med medisin da den faller av sleden.
Kaasen får frostskader på hendene da han må grave den fram fra snøen. Så rekker han så vidt å jage spannet sitt videre før han blir snøblind. Fra da av er både hans skjebne og skjebnen til 10 000 ventende mennesker i Nome avhengig av retningssansen til Balto.
Da den siste hundekjøreren som skulle ta over frakten har sovnet, kjører Kaasen like godt forbi vekslingspunktet og tilbakelegger resten av strekningen til Nome. Med Balto foran ankommer Kaasen Nome klokken halv seks om morgenen 2. februar og overleverer medisinen til dr. Curtis Welch. Serumet er frosset til is, men det lar seg likevel bruke etter at det er tint opp.
"Serum run" - 1000 km på fem døgn
Til sammen gjør hundekjørerne, som redder den vestlige verden fra en av tidenes epidemier, unna de drøyt 1000 kilometerne på cirka fem og ett halvt døgn.
I ettertid er stafetten blitt kalt "Serum run" etter medisinen som skulle fram. Den er også en av inspirasjonskildene til dagens Iditarodløp, hvor Robert Sørlie både er den første og eneste ikke-amerikaner som har vunnet.
Denne saken ble første gang publisert 02/11 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.