Romsåsens hemmeligheter
Grottedykk blant gjenferd
Jeg dykker inn i gruveganger hvor det ikke har vært folk på over 130 år. Det er nervepirrende, men den virkelige spenningen kommer med natten.
Med tau festet mellom meg og hjelpemann Ronny Arnesen på overflaten, synker jeg ned i det mørke, stille gruvevannet. Sikten er glassklar idet jeg retter lysstrålen innover en gruvegang, som strekker seg inn i det massive fjellet.
Romsås nikkelgruve nedlagt i 1876
Her har intet menneske satt sin fot siden nikkelgruva i Romsåsen i Askim ble nedlagt i oktober 1876. Ingen vet hvilke hemmeligheter som hviler her inne.
Jeg passerer en rekke stokker og planker, som ligger strødd i gruvegangen. Noen trekonstruksjoner, som ble bygget for over 130 år siden, står fortsatt. Jeg er nøye med ikke å dulte borti noe.
En kraftig stokk ligger midt i min bane på ca. syv meters dybde. Jeg passerer over hindringen, med gruvetaket i ryggen.
Litt bekymret er jeg, for det er alltid en viss rasfare i gamle gruver. Selv boblene fra pusteventilen kan utløse små skred eller i verste fall få de gamle konstruksjoner av planker og stokker til å løsne og falle ned.
Les også:
10 måter å sove ubehagelig på en benk
Mørkt og stille
En gammel stige dukker opp i mørket. Jeg prøver å la tankene gå til den gangen stigen var i bruk. Da sto gruvearbeiderne her inne og boret hull i fjellet for hånd.
En snurret boret, og en sto bak og slo med feisel. Deretter la de svartkrutt i hullet og brukte tjærelunte til å tenne på. Dynamitt var oppfunnet, men det var for dyrt.
Jeg legger meg svevende omtrent midt i orten, og slår av alle lys. Når jeg i tillegg holder pusten noen sekunder, opplever jeg den herlige følelsen av totalt mørke og fullstendig stillhet - eller?
Med all historie som omgir meg, kan jeg nærmest høre hvordan hardbarkede gruvearbeidere hugger i fjellet.
Bak meg er det nå bare en brun, gjørmet masse. Mine bevegelser og ikke minst luftbobler har grumset til det klare vannet, slik at sikten på tilbakeveien nærmest er lik null.
Men jeg følger tauet forsiktig gjennom grøten, og kort tid etter er jeg tilbake ved overflaten.
Ti års drift
Rom Nikkelverk var i drift fra 1866 til 1876. Rundt 100 mann var engasjert i gruvedriften og i løpet av disse ti årene tok de ut 16 465 tonn malm. Men på grunn av et enormt nikkelfunn i Canada, ble gruven stengt nærmest over natten i oktober 1876.
I dag brukes gruvene til omvisning og diverse arrangementer. Men kun en liten del av de underjordiske gangene er i bruk.
- Vi ønsker å benytte en større del av gruvesystemet, forteller ildsjelen Bjørnar Karlsen.
Derfor har Bjørnar og ildsjel nummer to, Unni Andresen, tatt kontakt med Norsk Teknisk Dykkekrets med spørsmål om de kan utforske de vannfylte sjaktene og ortene, som har vært stengt og ubesøkt siden 1876.
Første tre dykk ble gjennomført 12. mai i år av Stein Johnsen og Ronny Arnesen. Fjerde dykk i gruvene gjorde jeg i dag, men egentlig er det ikke dykking som står øverst på vår liste under besøk nummer to.
Georg
- På 1950-tallet bodde det en kar vi har kalt Georg like ved nikkelgruvene, forklarer Bjørnar. Han forteller om en storvokst kar med et lite tiltrekkende ytre.
- Dessuten var Georg både usosial og glad i en dram, legger Bjørnar til. En skikkelig einstøing, og hvor finner du mer ensomhet enn i ei nedlagt gruve?
Georg hadde til og med sin egen seng i gruva og her sov han rett som det var. Men i slutten av 50-åra avsluttet han livet sitt på en tragisk måte.
- I 1964, bare noen år etter Georgs selvmord, opplevde en journalist fra Østfold-Posten en rekke overnaturlige aktiviteter i de tomme gruvegangene, forteller Bjørnar.
- Og på begynnelsen av 1990-tallet gikk et filmteam fra lokal-TV inn i gruvene. Til sin stor overraskelse oppdaget de at noen hadde gruvene som et tilholdssted.
En campingseng, et bord, ryggesekk og klær ble funnet. Noen uker senere ble tingene fjernet og hullet inn i gruvegangen muret igjen av Askim kommune.
Dagen etter var hullet åpnet og gjenstandene tilbake.
- Dette gjentok seg flere ganger, forteller Bjørnar og innrømmer at han aldri har trodd på spøkelser og gjenferd, men det var før jeg ble kjent med disse gruvegangene, medgir han.
Spøkelsesjakt
- For to år siden kom jeg gående her, minnes Bjørnar og trekker Ronny og meg gjennom opplyste gruveganger en sen oktoberkveld.
- Akkurat her sto Georg og han sa klart og tydelig "hei" til meg, hevder han og peker på et hjørne. Bjørnar så gjenferdet i brøkdelen av et sekund, deretter gikk det kaldt gjennom kroppen hans.
Fotspor der det ikke har vært mennesker på flere år, verktøykasser som plutselig blir løftet opp og lys som slås av uten grunn.
- En rekke historier fra både voksne og barn førte til at vi fikk hentet inn en person som kan se eller føle hva som foregår av overnaturlige ting rundt oss, forteller Bjørnar.
Den klarsynte kvinnen så gjenferdet av Georg straks hun entret gruven, og måten hun beskrev spøkelset på, passer perfekt til Unni Andresens beskrivelse av Georg.
- Men vi ville ikke at hun skulle gjøre noe med Georg, for han har jo aldri gjort oss noe vondt, betror Bjørnar og legger til: - Det betyr at Georg fortsatt vandrer i disse gangene.
Glimrende oppladning for Ronny og mitt sitt siste oppdrag i disse gruvegangene - spøkelsesjakt!
Rundt midnatt fyrer vi primusen og legger ut soveposene i de øde og tomme (?) gruvegangene. Vi er begge godt voksne karer og har jo vært med på litt av hvert i løpet av livet. Og vi tror vel egentlig ikke på spøkelser?
Men når vi til slutt kryper ned i soveposene, legger hodet på puta og stillheten faller rundt oss, skjer det noe med Ronny og Johnny.
Jeg dupper av, men brått våker jeg av - at noen plystrer? Eller var det inne i hodet mitt?
Jeg titter på Ronny. Han sover. Jeg lytter intenst ut i de fuktige gruvegangene og før denne natten hadde jeg aldri trodd jeg skulle innrømme det, men ja, jeg føler brått frykt.
Frykt for hva? Et gjenferd?
Uforglemmelig natt
Jeg slipper minnene jeg har fra alle skrekkfilmer og overnaturlige historier og tillater meg et lite, falskt glis.
- Her er bare gammel historie og ikke noe mer, prøver jeg å overtale meg selv til å tro og sovner faktisk inn igjen.
Men det varer ikke lenge.
- Hørte du det? Klokka er blitt to på natten og Ronny er plutselig våken. Jeg hørte ingenting, men Ronnys stemme og toneleie gjør meg brått litt engstelig.
Og slik fortsetter natten
For Romsåsens hemmeligheter kan faktisk gjøre menn til mus. Men heldigvis, dagen etter er det over.
Straks vi ser dagslyset og kjenner frisk luft igjen, ja, så er vi brått kjekke og tøffe karer nok en gang. Men så lenge vi lever, kommer vi aldri til å glemme natten i Rom Nikkelverk.
Les også:
Bøddelfamilien drepte 757 mennesker
Denne saken ble første gang publisert 07/12 2009, og sist oppdatert 06/05 2017.