Granat fra krigen i veggen enda

Ka e det du håill på me gut, e du heilt toillat?

Det er april 1940. Storebror Hågen (12) skriker forferdet til lillebroren Jon (8). Minstemann har nettopp tatt en hammer og gått løs på en granat som står i veggen på våningshuset på gården. Granaten er en blindgjenger som nylig ble skutt ut av den norske styrken som fortsatt beleirer gamle Hegra festning oppe i lia på sørsiden av dalen.

Da krigen kom

En forferdet storebror skaffet seg rakt kontroll over hammeren, og faren var over. I løpet av disse aprildagene i 1940 hadde hverdagen tatt en svært brå og dramatisk vending på den ellers så fredelige gården Avelsgård på Hegra i Nord-Trøndelag. Livet til guttungene var snudd på hodet. Bare noen uker tidligere hadde lille Jon fått høre at krigen var kommet til Norge. Han hadde spurt faren Johan Kringen om den ville komme så langt som til Hegra. - Å nei, det gjør den aldri, lød svaret. Så feil kunne man ta.

Granaten som lille Jon gjøv løs på, står i veggen på våningshuset den dag i dag. Som et minne fra krigens dager.

- Granaten er ikke rørt siden den ble skutt fra Hegra festning, sier Johan Kringen jr. (46). Han er oppkalt etter bestefaren, og driver Avelsgård i dag med kone og tre barn.

- Granaten er vel sikret?

- Hehe. Nei. Bestefar varslet Værnes etter at kamphandlingene var over. Men det skjedde ingen ting. Så lang tid etter krigen føler vi oss ganske trygge på den, sier Kringen.

Truet gårdene

Styrken som forskanset seg på den nedlagte Hegra festning i 1940, ble ledet av major Hans Reidar Holtermann. Avdelingen trakk seg tilbake dit etter at flyplassen Værnes måtte oppgis 10. april. Avdelingen besto av mange unggutter fra nærområdet, flere av dem fra gårdene rundt Hegra festning.

Festningen ble bygget med tanke på mulige angrep fra Sverige etter unionsoppløsningen i 1905. Men forholdet til søta bror stabiliserte seg, og festningen ble lagt ned i 1926.

Men i aprildagene i 1940 tok Holtermann med seg 284 befal og soldater samt en lotte, og inntok den nedlagte festningen. Med seks brukbare kanoner kunne Hegra ha bistått en eventuell alliert innmarsj mot Stjørdal nordfra. Men disse planene falt i fisk, og tyskernes kamp for å erobre festningen, ble en ren beleiringsoperasjon.

Nede i bygda fulgte Johan Kringen og de andre bøndene, nøye med på de dramatiske hendelsene. Tyskerne forsøkte å ødelegge festningen ved å slippe bomber, uten at dette gjorde nevneverdig skade. Deretter truet tyskerne med å bombe gårdene i området hvis Holtermanns avdeling ikke ga seg. Partene kommuniserte jevnlig via ordonnanser.

- Da ryktet om bometrusselen nådde Avelsgård, var ikke bestefar sen om å sende unger, eldre og alle hestene opp til Flora, en annen slektsgård som ligger lenger øst i dalen, skjermet fra krigshandlingene. Selv ble han igjen for å ta seg av de øvrige dyrene på gården sammen med tausa Hanna, sier Johan jr.

Husker det godt

Vi er på besøk på den staselige gården og blir møtte av Johan og onkelen hans, Jon (78). Han er identisk med guttungen som slo på granaten med hammer i 1940. Praten går humørfylt over kaffekoppene. Jon husker en god del fra disse dramatiske vårdagene i 1940, Johan er blitt fortalt mye opp gjennom oppveksten. De forteller hva som skjedde videre:

Kort tid etter bombetruslene skiftet tyskerne strategi. Nå ville de beskyte festningen fra kanonstillinger på bakken. For å unngå at nordmennene skulle skyte tilbake, satte de sine stillinger i eller like ved de nærmeste gårdene. Avelsgård hadde den aller best posisjonen. Kringen fikk besøk av tyskerne.

Skjøt mot sine egne

Svært motvillig måtte bonden bare godta at tyskerne satte opp sine kanoner midt inne på tunet. Her hadde de dekning bak våningshuset og god vinkel mot festningen. Det ble noen vonde uker for gårdsfolket.

- Vi mått skråvvå over tyskera i fjøset om mårrån!

Slik skal tausa har uttrykt seg. Tyskerne brukte fjøs og låve som forlegning for soldatene. Johan og tausa Hanna holdt til i et sommerfjøs et stykke unna. Morgen og kveld drog de ned til gården for å ta seg av buskapen.

- Far var svært uvillig overfor tyskerne. En gang ble han beordret til å kjøre et lass ammunisjon for dem, men nektet. Da kom børsa i ryggen på ham, og han ble tvunget til å gjøre det, forteller Jon.

Det var nervepirrende dager for alle. Ungguttene på festningen visste at de kunne drepe sine egne hvis de skjøt på de tyske stillingene. Og bygdefolket visste at det var deres egne som skjøt på dem fra festningen. Det sies at major Holtermann viste stor forståelse for dette, og sørget for at det ble skutt lite mot gårdene. Han kunne enkelt ha satt gårdene i brann.

Men Avelsgård måtte tåle flere beskytninger. Gårdsfolket forsto ikke alltid alvoret.

- En dag satt de på kjøkkenet og spiste. Plutselig kom det ei kule fra mitraljøsen oppe på festningen. Den gikk gjennom ytterveggen og en innervegg, og stoppet i bakre yttervegg. Da flyttet de seg bare bak pipa og trodde alt var trygt, forteller Jon.

Berget livet

Gården ble truffet av minst tre granater. Oppe på festningen sto det blant annet to 7,5 cm kanoner med en rekkevidde på 10 000 meter. Akkurat for lite til å kunne beskyte de tyske stillingene på Værnes. Disse ble brukt til å besvare tyskernes ild fra bygda.

- I tillegg til blindgjengeren i husveggen, gikk det en blindgjenger gjennom taket. En tredje granat gikk gjennom uthusveggen og eksploderte i en murvegg inne i uthuset.

Johan senior var på vei inn i uthuset, men berget livet ved at han ble stanset av en tysker som skulle spørre om noe. Granaten unngikk så vidt ammunisjonskassene og høyetlageret. I begge tilfeller ville gården ha brent ned. Utrolig nok var ei høne det eneste som fikk stryk. Hullet i ytterveggen i uthuset finnes den dag i dag.

Holtermanns styrke overga seg den 5. mai, etter å ha holdt festningen i 23 døgn. Seks mann falt i kampen om festningen. En av dem var Johan juniors onkel, Peder Hofstad.

Etter at kampene var over, flyttet Jon og de andre ungene tilbake til Avelsgård. Tyskerne hadde for lengst trukket seg tilbake fra gården, som fikk være i fred resten av krigen. Jon oppdaget umiddelbart granaten i veggen.

Mange granatkratere på gården

- Jeg husker episoden med hammeren godt. Jeg ville bare sjekke om den sto fast eller ikke, humrer Jon i dag.

Ungene oppdaget de mange kraterene rundt gården. De samlet på blindgjengere, som de gjemte mellom steinene i låvebrua.

- Da foreldrene våre oppdaget det, ble de sinte, og vi måtte slutte. Men vi har mange granater den dag i dag. Noen ligger fortsatt innerst under låvebrua, ler Jon, som er nærmeste nabo til Johan og Avelsgård. Storebror Hågen gikk bort 70 år gammel, og Johan jr. tok da over slektsgården med den dramatiske krigshistorien.

Denne saken ble første gang publisert 15/05 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.