God tur, Widerøe!

En ting er å være vanlig flypassasjer i 2009. Streng innsjekking, ned i setet og stirre tomt ut av det lille vinduet mens Europa, Atlanterhavet eller noe sånt glir forbi under deg, flatt og fjernt.

Les også: Sjekk hva flyet serverer

21 mellomlandinger

Noe helt annet er det å fly Norges fenomenale kyst opp og ned i Widerøes Dash 8 propellfly. På billetten står det Sandefjord-Kirkenes-Sandefjord avgang 06.40, tilbake 16.10 neste dag. Det betyr 21 mellomlandinger som utskremt reporter, med rett til å sitte sammen med flygerne i cockpiten.

Etter noen uvelle timer i ørska på rad to er jeg temmelig lav i hatten da jeg krøker meg inn hos flyger Einar Hallaraune og styrmann Morten Husøy. Er visst i Stokmarknes, neste stopp Andøya. Flyet takser ut på den korte stripa. Husøy ramser opp en lang sjekkliste på tøff flygerengelsk. Får kjappe OK hele veien av sjefen i cockpit. Det føles trygt.

Flyet står med nesa mot stripa og fjellene bak. Turtallet kjøres opp så flyskroget rister. Full gass forover. Jeg tenker at dette har jeg aldri gjort før, at fjellet kommer bråfort mot meg og at vi må opp i lufta snart. Jeg limer ryggen mot setet, gladredd på en måte.

12 mil, 15 minutter

Sjefen drar i stikka, som det heter - flyet klatrer til værs. Jeg vet at jeg ikke er i en F16, men for et kick. Snart henger vi i lufta flere tusen meter til værs, med panoramautsikt over Vesterålens hav og snødekte fjell.

- Denne etappen er 12 mil og tar snaut 15 minutter. Alle mellomlandingene gjør jobben morsommere, sier Hallaraune og peker ut.

- Langøya på venstre side, Hinnøya på høyre. Langt der oppe ser du Andøya.

Han kunne like gjerne kalt landskapet himmerike, for sånn ser det ut i det skyfrie finværet. Så dukker en asfaltstripe opp på nordspissen av Andøya, og litt etter smeller hjulene i stripa.

Flyet har luftmotstand som en låvedør og stopper på halvmeteren omtrent. Vi står foran en øde terminalbygning mellom hav og fjell. Bare enda en forblåst flyplass i Norge, der ingen skulle tro noen bor.

Jeg er usedvanlig oppspilt. Ikke bare var flyturen enorm, jeg føler meg frisk. Så enkelt er det å bli kurert for flysyke. Sitte i cockpiten med coole flygere og panorama over Norge. Ja, jeg vil bli flyger. Godværsflyger!

Verdensmester i reisesyke?

Widerøe er legendarisk for å fly i all slags vær og vind. Omtrent opp ned og i hvert fall sidelengs, så måltider har kommet baklengs opp av likbleke folk om bord.

De dyktigste kvitterer i papirposene som ligger i seteryggen. Posene med den artige påskriften "god bedring!". Det burde stå "vi er snart fremme og da er marerittet over".

I år fyller Widerøe 75 år, og jeg, verdensmester i reisesyke, utpekes til å dekke begivenheten. Min onde sjef mener at en cand. svimmel og dr. phil. spy-og-gå-i-koma bør formidle hvor grusom en flytur langs norskekysten kan være.

Sjefen synes det er viktig å reise tidlig på året. Da er sjansen større for at nordavinder og andre turbulente uværstyper velter inn over den nordnorske kysten og tygger småfly til frokost.

Jeg gruer meg. Vi reisesyke har elefanthukommelse og vet at ingen kur hjelper.

Propell er propell, vel?

Grytidlig en torsdag morgen reiser jeg til Sandefjord og Torp Flyplass. Widerøe har tre ulike Dash 8-ere på rutene sine, og først venter størstingen Q400, 78 seter og to motorer med 5000 hestekrefter hver.

- Det er verdens raskeste sivile turbopropfly. Turboprop betyr at en jetmotor driver propellene, forklarer kapteinen André Skandsen, uten at jeg skjønner så mye. Enten er det jet, eller så er det propell.

Å fly handler om flere forhold. Maten om bord. Alltid dårlig. Beinplass. Ha-ha. Sidepassasjer. Mann, dame, tykk, tynn, nyvasket, illeluktende, colgate-pust eller ånde som en søppelfylling.

Verste så langt: Kjempetykk svett dame i ermeløs kjole med snørrete skrikerunge på fanget. "Vær stille da, Oscar, mannen vil sove." Nei, mannen vil ikke sove, mannen vil at et digert hull skal åpne seg under dere.

Les også: Dette er kapteinen som skriker

Flyvertinne-flørt

For å få flytiden til å gå, liker jeg å flørte med flyvertinnene.

På Q400 er det hele tre vertinner, en er nemlig på opplæring, men i mine øyne er hun mer enn kvalifisert. Jeg røper at jeg tåler flyturer dårlig og trenger alt fra trøstende ord og en fast hånd å holde i til å bli strøket på kinnet. Dette er ikke et sjekketriks, det er bånn ærlighet.

Jane, Monja og Stina - jeg liker å være på fornavn - gjør ikke skam på servicenæringen. De har både sjarme og varme, og jeg kjenner at det er mer enn profesjonell innstilling.

Før jeg vet ordet av det, er jeg på Værnes, småsvimmel og susete. Kommer på at jeg har glemt å ta med reisesyketabletter, men de har jo Postafen på Narvesen. Eller Pest-og-faen, som jeg kaller det.

Hvor bliver drittværet?

Fra Værnes og nordover begynner eventyret, eller marerittet, da været slår seg vrangt. Farvel innland, velkommen kyst. Det største propellflyet bytter plass med det minste, Dash 8 100, med 39 plasser. Halvparten så stort, dobbelt så bråkete. Det står ikke i brosjyren.

Fotograf Håkon har fløyet alt fra F-16 og seilfly til å stå på vingen på en dobbeltdekker, uten å svette en angstdråpe. Nå banner han over blå himmel og slapp vindpølse.

- Det skulle ha vært ordentlig drittvær. Det hadde vært mye bedre for artikkelen, sier han og mener det. Jeg gidder ikke å svare, håper bare at han snubler i flytrappen og stuper på hodet i asfalten.

Trangt i doklubben

Vi skal fly Trondheim-Mosjøen-Mo i Rana-Bodø med ny besetning. Flykaptein Ida Torsteinsen og annenpropell Mats Sandfridson. En kvinnelig flyger, halleluja...

Flyvertinnen ser til forveksling ut som Kristin Scott Thomas, den kjølige skjønnheten i "Den engelske pasienten", hun som ble etterlatt i ørkenen for å dø i den episke filmen.

Jeg føler meg plutselig veldig som den mannlige, døende og svært pleietrengende helten i filmen, Ralph Fiennes. I virkeligheten er han ellers berømt medlem av 10 000-metersklubben, de som gjør det på flydoen.

Propellfly ligger på rundt 6000 meter, men det synes umulig å komme i den klubben. Da jeg må på do, oppdager jeg at den er så trang at småtjukke meg ikke har sjanse til å snu meg. Etter to minutter må jeg rygge ut, Kristin Scott Thomas hadde aldri fått plass der inne sammen med meg.

Spylukt i døra

I godværet lever ikke turen helt opp til forventningene, men de som bor i nord har sikkert noen skrekkhistorier. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke tør snakke med fremmede som ikke er ansatt i Widerøe på turen.

Men i Bodø treffer jeg en miljøarbeider som har jobbet i Nordland fylke i 20 år og fløyet kysten opp og ned hundrevis av ganger på jakt etter miljøsyndere. Dessuten er hun søstera mi, så jeg kjenner henne godt.

- Det var verre før. Da de legendariske Twin-Otterne ble kastet rundt i vindbygene, forteller hun og ler sånn som man gjør når noe ikke er gøy.

Vinterhalvåret var selvfølgelig verst.

- Flere ganger hadde jeg ikke lyst til å gå om bord i det hele tatt. Det var mørkt, det var vinter, det var kaldt. Vinden var så sterk at flyet måtte festes til rullebanen med lodd og stropper. Spylukta sto imot meg fra døråpningen på flyet. Velkommen om bord, liksom, forteller hun.

Tåler en trøkk...

Flygerne forsikrer meg om at samme hvor mye det rister og slår, er det ingen grunn til å bekymre seg. Flyet tåler nemlig mye dårligere vær enn hva det tillates å fly i.

Bodø-Stokmarknes-Andøya-Tromsø glir unna, og flyvertinnen Beate tar seg av meg med sånn moderlighet at jeg får lyst til å ligge i fanget hennes og bli vugget i søvn. Men det får jeg ikke lov til.

Nordlysene danser

Dagens siste etappe er Tromsø-Hammerfest-Honningsvåg-Mehamn-Vadsø-Kirkenes. Kanskje den mest spektakulære delen av Kyst-Norge, med bøtter av uvær på merittlisten.

Jeg har vært oppe i 16-17 timer og for lengst sprengt flygernes reglementer for arbeidstid. Nå sliter jeg faktisk på det fjerde mannskapet for dagen, men jeg holder ut. Jeg er bare så oppesen i godværet.

I kabinen ønsker flyvertinne Solveig folk velkommen om bord. Hver mann og kvinne blir hilst på og neiet for med en slik trøkk at jeg blir slått ut. Dessuten er hun sånn flyvertinnepen.

I cockpit

Men jeg skal sitte i cockpiten sammen med kaptein Eskild Bothner og styrmann Christian Langvatn.

- Det er fantastisk å oppleve årstidene her i cockpiten. Fra mørketid til midnattssol. Samtidig er det mye vær. Hammerfest kan by på ekstreme forhold. Honningsvåg er også turbulent på dårlige dager.

Vi flyr inn i natten, og en skinnende fullmåne tar over for sola. Da vi nærmer oss Kirkenes og klokka nærmer seg midnatt, danser nordlyset over himmelen. Vakkert.

Jeg er også så trøtt at jeg holder på å svime av. Jeg tror at jeg lander for fjortende og siste gang, men oppdager at jeg har drømt og at vi fortsatt er i lufta.

Godt at det ikke er jeg som flyr, tenker jeg, idet flyet virkelig tar stripa på flyplassen i Kirkenes.

Hjem igjen

Vår ekspedisjon med Widerøe kommer sikkert ikke i noen rekordbøker, men jeg er sikker på at aldri har noen fløyet så langt og så mye for å komme til Kirkenes og være der så lite.

Seks timer etter at vi landet, sitter vi på nytt i en Dash 8, på vei vestover og sørover igjen. Det er nesten så vi lurer på om vi virkelig var der.

I cockpiten har jeg det skøy med kaptein Gunnar Meisingseth og styrmann Per Inge Hammeud. Gunnar har som hobby å bestige alle fjell han har fløyet over og er så lommekjent i terrenget at Drillo hadde spist en gummistøvel for å få en flytur med fjellvandreren.

- Der var jeg for noen dager siden, ser du sporene mine i snøen? sier han entusiastisk og peker på en snødekt topp.

- Jeg ser noe dasspapir, hadde du problemer? repliserer co-piloten.

I kabinen smelter flyvertinnen Malin meg med sitt fortryllende vesen. Det er en egen atmosfære mellom himmel og jord. Jeg glemmer nesten at jeg har familie og er nær ved å fri mellom seteradene.

For siste gang lander vi i den eksotiske delen av Norge. Jeg spenner meg fast i setet ved siden av fotograf Håkon og ser enda et stykke Eventyr-Norge brette seg ut foran oss.

- Det er virkelig flott her i Kjøssfjord, utbryter jeg ør og henrykt.

- Stedet heter Sørkjosen, retter Håkon.

Den siste strekningen tilbringer jeg i Ørska.

Les også:

Jeg har nødlandet med fly

Her er flått-vaksinen

Denne saken ble første gang publisert 27/04 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.