Johnny Haglunds mest ubehagelige øyeblikk

Jeg er blitt ranet, skutt etter, nesten kidnappet, slått ned, lurt og bedratt. Her er noen av mine verste opplevelser i løpet av 21 år på reisefot.

SKUTT PÅ: Etter skyteepisoden i Kargil, står jeg her i Srinagar, Kashmir, og holder opp den ødelagte kamerabagen min.

Johnny Haglund

Thor Olav Moen

Publisert 18.08.2009 - 13:47 Sist oppdatert 25.06.2017 - 03:09

VOKTER FJELLENE: Han sa han var politimann, men da jeg spurte om han kunne vise fram en eller annen form for identifikasjon, nektet han. Traff karen på vei inn i Kashmir i 2002. Kanskje var han banditt, kanskje var han politi¿ eller kanskje var han begge deler? I denne delen av verden er det ikke alltid godt å vite.

Johnny Haglund

Johnny Haglund er Vi Menns eventyrer par excellence. Har har vært på reisefot rundt i verden mellom seks til fire måneder hvert eneste år de siste 21 årene. De aller fleste reisene mine foregår i Den tredje verden.

Han har brakt med seg en lang rekke glitrende reportasjer til Vi Menn, og har gitt ut fem bøker.

Johnny er ikke redd for å tråkke stier langt utenfor allfarvei for våre lesere.

Dette har selvsagt ført med seg ubehagelige, farlige og dramatiske opplevelser.

Jemen, januar 2009: Sammen med tolken min, Nesuan, rusler jeg i utkanten av byen Seiyun da en splitter ny Toyota Lancruiser dukker opp.

- Kan jeg kjøpe de solbrillene av deg? En velkledd kar med rød turban og Kalasjnikov ved sin side stikker hodet ut av vinduet og smiler mot meg. Engelsken hans er glimrende og jeg oppfatter ham som en velutdannet kar.

- Nei, de trenger jeg, svarer jeg og peker mot sola. Mannen ler lavt, og nå stikker også kameraten hodet fram. - Vi kan gi deg et par hundre dollar for de brillene, hevder han med hånda hvilende på sitt kraftige automatvåpen.

Verdt sin vekt i gull

Jeg smiler tilbake mens jeg forteller at disse brillene kostet meg knapt 10 dollar, så det blir feil å selge dem for en slik pris. - Dessuten trenger jeg dem!

- Vi bor i en liten landsby i ørkenen og vi har stor rikdom, frister gutta, og hevder at selv om solbrillene er billige i min verden, så er de verdt sin vekt i gull her. Og nettopp gull er hva de lover meg.

- Jeg tilbyr deg en gullklump pluss et par hundre dollar for de brillene, skryter mannen med turban. Men begge innrømmer at de verken har gull eller penger på seg i øyeblikket.

Les mer av Johnny Haglund: De elendige i India

- Men i landsbyen vår, der har vi plenty. Han du ikke bli med oss?, undrer de, mens en av dem åpner bakdøra slik at jeg kan gå inn.

Jeg må innrømme at jeg blir litt fristet. En gullklump hadde gjort seg bra på hylla hjemme. Men heldigvis stopper jeg og tenker: - Dette er for godt til å være sant!

Kidnappere?

Men det er jo ingen vits i å fornærme de to bevæpnede karene, så jeg tar av meg brillene og sier: - Dere kan få dem, det er en gave.

Karene rister surt på hodet, setter bilen i gir og kjører. Jeg snur meg og der står tolken min gjemt bak en kasse appelsiner. Han er blek om nebbet og ser livredd ut.

- Det er disse karene, og deres like, som kidnapper utlendinger i Jemen, hevder han og forklarer:

- De fleste kidnappinger de siste årene er det ørkenfolket som står bak. De kidnapper utlendingene og kommer deretter med et krav til myndighetene.

- Det kan være krav som vei inn til landsbyen deres eller strøm i husene, forteller Nesuan. - Straks myndighetene har vedtatt og bevilget penger til kidnappernes ønsker, blir utlendingene som regel blitt satt fri.

Les mer av Johnny Haglund: Blant pirater i Jemen

Men ikke alltid

Etter at jeg dro hjem noen uker senere, har et titall personer blitt kidnappet i Jemen. Ni av de bortførte er funnet døde. Skutt.

- Myndighetene har bestemt seg for å reagere kraftigere ovenfor kidnappere enn hva de har gjort tidligere, forteller Nesuan meg på telefon fra Jemen.

- Bra på en måte¿ men på den annen side kan dette føre til at kidnapperne blir mer voldelige.

- Så du skal være glad du ikke lot deg friste av gullet til ørkenkarene vi møtte i Seiyun. Da hadde du neppe vært i Norge nå, avslutter Nesuan.

- Ikke farlig!

Jeg har reist rundt i verden mellom seks til fire måneder hvert eneste år de siste 21 årene. Og de aller fleste reisene mine foregår i Den tredje verden. Mange jeg snakker med spør derfor: Er det ikke farlig? Svaret er faktisk NEI! Langt ifra. De aller fleste mennesker er hyggelige. Vi er selvsagt forskjellige på mange plan, men min erfaring er at hvis jeg behandler folk med respekt og ydmykhet, så får jeg samme behandlingen tilbake.

TYNN SOM EN STREK: En av de mest ubehagelige episodene jeg har opplevd på reise, stammer faktisk ikke fra møte med bevæpnede menn eller korrupte karer i myndighetenes tjeneste¿ Pakistan helt tilbake i 1995. Jeg har vært på tur i et par måneder, og er på vei opp til et sted ved navn Hon, ca. 4600 m.o.h. i den berømte Hunza dalen. Å klatre opp hit er ikke all verden av anstrengelser, men tre dager tidligere spiste jeg noe som ikke akkurat gjorde meg tykkere. Jeg lider derfor av akutt diaré. Og det første jeg gjorde da jeg begynte å gå, var å miste min eneste toalettrull i elva. Ikke akkurat noe å rope HURRA for, men verst var det at ettersom dagene gikk ble jeg bare dårligere og dårligere. I løpet av tre uker gikk jeg ned nesten 15 kilo. Vel hjemme en måned senere, fikk jeg diagnosen Giardia ¿ amøbe dysenteri.

Men selvsagt, det finnes unntak. Som da jeg var på vei inn i Kashmir i 2002. Den gang ble området av mange betegnet som "verdens farligste sted". Jeg var - og er fortsatt - uenig i denne beskrivelsen. Men jeg kan jo ikke akkurat påstå at det var trygt å reise inn dit.

TØFFING: Johnny Haglund har i 21 år reist verden rundt og kommet hjem med reportasjer til Vi Menn.

Les mer av Johnny Haglund: Verdens tøffeste veiarbeid

Unngår helst krig

Som vanlig er jeg oppe med sola. Uansett hvor jeg befinner meg på kloden, gjør morgenlyset verden vakrere. Den lille byen Kargil, som ligger mellom Kashmir og Ladakh, nord i India, er intet unntak.

I hovedgaten møter jeg noen få gatefeiere og et par menn på vei fra moskeen. Rett ved taxiområdet, som alltid er et naturlig samlingspunkt, observerer jeg en gruppe menn i høylytt diskusjon. Nysgjerrig plasserer jeg meg bak en lyktestolpe, på trygg avstand. Brått dukker noen uniformskledde og bevæpnede menn opp.

Politikk og krig er ikke hva jeg liker best som journalist og fotograf. Jeg møter heller giftige slanger og sultne kannibaler enn menn med gevær. Krig overlater jeg til de som har spesialisert seg på denne typen journalistikk. Men, jeg bestemmer meg for å vente og se. Kanskje kan jeg nærme meg og ta noen bilder etter hvert?

Temperaturen stiger i den lille forsamlingen. Folk og soldater begynner å dytte på hverandre, og noen drar pistolen ut av hylsteret. Mennene sprer seg brått i alle retninger. Ting virker kaotisk - men jeg står et stykke unna, mer eller mindre dekket bak denne lyktestolpen, og regner med at ingen legger merke til meg.

Skuddveksling

KIDNAPPER? Ikke godt å si, men dette er en av de beryktede ørkenkarene, som min tolk hevder står for de aller fleste kidnappingene i Jemen. Jeg møtte han i byen Maghreb, tok et par bilder av ham, ga ham et par postkort fra Norge, så forsvant han tilbake til sin ørkenlandsby igjen. Hvorvidt det er ørkenfolket, som står bak bortføringen og drapet av ni utlendinger i juni i år, strides det litt om. Området de drepte ble funnet i, like ved byen el-Nashour, nordvest i landet, skal være brukt som skjulested for Al-Qaida. En lokal stammeleder sier ifølge AP at det var Al-Qaida sto bak drapene.

Plutselig oppstår skuddveksling. Jeg ser folk som beveger seg mellom biler og hushjørner, men det er umulig å få med hvem som skyter, eller nøyaktig hvor skuddene kommer fra. Med kamerasekken inntil venstre ben speider jeg i alle retninger. Et par skudd til blir avfyrt, og en svak hvesende lyd oppstår i det kamerasekken min blir dratt bakover.

FULLE POLITIFOLK MED VÅPEN: Nei, jeg er ikke så glad i det. Under mitt besøk på Madagaskar i 1997 ble jeg stoppet på en øde landevei av disse to fulle betjentene. Når de begynte å dra fram pistolen og fyre av noen skudd i lufta, var jeg ikke særlig høy i hatten. Heldigvis ville de bare kjekke seg. Jeg tok et par bilder og kom meg unna.

Min umiddelbare reaksjon er at noen forsøker å stjele den. Jeg kaster meg rundt, men der er ingen. Hva skjedde? Jeg tar opp kamerabagen og ser det lille hullet inn i siden på sekken, og det større hullet på motsatt side. Da går det opp for meg hva som har skjedd. Noen har skutt etter meg!

Jeg plukker opp bagen og går rolig vekk. Først når jeg kommer tilbake til hotellet, hvor kjentmannen min befinner seg, slipper jeg redselen løs. Kula traff bare noen centimeter fra venstrebenet mitt.

Prøvde noen å skyte meg, var det et sleivskudd, eller en kule som rikosjetterte? Det vil jeg aldri få vite. Men pulsen min slår som et stempel. Jeg har vært i skuddveksling før, men aldri blitt skutt etter.

Les mer av Johnny Haglund: Kugalskap i India; hellige og farlige

Ranet av politiet

Det er likevel ikke banditter, kjeltringer og terrorister som har plaget meg mest. Politi, soldater og immigrasjonsmyndigheter derimot...

LANDCRUISER: Toyota Landcruisere har Johnny Haglund kjørt mange mil i...

Året er 2003 og jeg befinner meg i Tsjad like ved grensen til Sudan sammen med en tolk, en sjåfør og en bil. Ut av intet dukker to morske karer med store solbriller, pjuskete barter og kraftige våpen opp. Politi!

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

FØRST RAN, SÅ HAIK: Denne bilen, med sjåfør og en bevæpnet vakt (han til høyre, bak i bildet, på taket med gul turban) leide jeg under mitt månedslange opphold i Tsjad. Men i dette landet er politi og militære de verste kjeltringene. Karen til venstre på biltaket er en politimann som ¿haiket¿ med oss. Først stoppet han og hans kollega meg, så nærmest tvang de meg til å betale rundt 500 kroner i bot. Deretter forlangte den ene politimannen å ¿haike¿ med oss, som takk for ranet.

- Pass, forlanger en av betjentene. Jeg tar passet, og blir beskyldt for ikke å ha gyldig visum til Tsjad. Han stapper passet i baklomma og sier at boten er på 50 000 CFA (ca. 600 kr.) Jeg blir selvsagt provosert, fordi jeg vet at alt er i skjønneste orden. Derfor prøver jeg å forhandle. Da svarer den ene med å dra fram pistolen. Han truer meg ikke direkte, men begynner å sikte opp i luften, pusse litt på løpet og sjekke om våpenet er ladet. Så titter han smilende på meg og sier:

- Du vil ikke betale, nei. Hva skal vi gjøre med det? Sjåføren min nærmest trygler meg om å hoste opp pengene.

- Bestikkelser er vanlig i Tsjad, hevder han nervøst. Bestikkelse? - Nei, dette er ran, hevder jeg. Men betaler.

I løpet av 24 dager i Tsjad blir jeg ranet ti ganger av politiet. Alt i alt bruker jeg mange tusen kroner, utelukkende på bestikkelser og ran av politi og militæret.

I ettertid humrer jeg litt når jeg tenker på disse politimennene, som gjorde hva de kunne for å ligne på Dirty Harry. Men da det pågikk, var jeg ikke særlig høy i hatten, for de kunne tatt både kamerautstyr, penger og pass. Og hva skulle jeg gjort da? Anmeldt dem til politiet?

Les mer av Johnny Haglund: Afrikas farligste turistattrasjon

- Bombe!

Også tollere kan være en pest og plage for folk på reise. Særlig opplevde jeg en litt spesiell "custom check" på vei hjem fra Vladivostok helt øst i Russland i desember 2007:

Innsjekking av bagasjen går greit, flyet er i rute og alt går på skinner helt til jeg skal gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen. Med meg i håndbagasjen har jeg kamerautstyret mitt.

- Utstyr til å spionere på det russiske folk, hevder en streng sikkerhetsvakt på gebrokkent engelsk. Så grabber hun til seg kamera og et par objektiver før hun med en streng mine kommanderer meg inn på et lite rom. Her trekker hun opp én og én ting fra kamerabagen. Særlig stopper hun ved kamerabatteriene mine. Der står det: "Warning: do not open - high voltage".

BLOODY VOSTOK: Vladivostok en kald vinterdag er ikke akkurat noen perle i reisesammenheng. Særlig ikke da jeg på vei hjem ble truet med både fengsel og konfiskering av alt kamerautstyr.

- Bombe, hyler hun nærmest og truer med å hente politiet, kaste meg i fengsel og konfiskere alt utstyret mitt. Jeg fisker opp 20 dollar. Damen napper sedlene til seg, smiler og sier: - God tur videre!

Les mer av Johnny Haglund: Bloddy Vostok