Skål! Sesongstart til terningkast 5

(flere bilder kommer)

At jeg hadde fått startnummer 184, helt der fremme blant de 200 første i Eliten, var selvsagt en gedigen tilsnikelse. Jeg hadde mailet heftig med Sara og Gloria på Marcialonga-kontoret hele høsten, og sagt at jeg skulle konkurrere med de beste damene, og dermed heller ble hjemme enn å starte i pulje 6. Hadde hørt at det var trangt i traseen, og vanskelig å passere når det ble køer. Pulje 1 eller kanskje helst 2 ville passet meg godt. Men Gloria tok meg vann over hode, og satte meg like gjerne i eliten. Hadde jeg vært en Donald-figur, ville det vel stått "Gulp" i snakkeboblen.

Får i ulveklær

Bare lesningen av programmet dagen før, på leiligheten oppe i Varenza der jeg var innkvartert med 12 andre, var nok til å få nervøse brekninger. På nummer 1 til 200 lyste de mot meg alle sammen: Jerry Ahrlin, Oskar Svärd, Thomas Alsgaard, Jørgen og Anders Aukland, Bjørn Dælie på startnummer rett foran meg, Stanislav Rezac rett bak. Og altså på nr 184: Thorkild Gundersen, Vi Menn og Seilduk Ski. Tidenes får i ulveklær.

Og slik føltes det også, da jeg entret startbåsen kl 08.15, i Moena, halvveis opp i Val di Fiemme-dalen. Det var kø inn til alle båser i startfeltet. Unntatt eliten. Der ble vi vinket frem av bryske italienere, som foretok høytidelig skimerking med tusj, mens køen fra pulje 1 og 2 stirret med lange blikk. Jeg visste ikke om jeg skulle flire eller grine. Men jeg tuslet nå inn i båsen, nikket til Auklands og fant meg en plass aller bakerst. Vil jo nødig hindre noen gjennom gatene i Molina, som kommer 500 meter etter starten. "Hvem var han turist-faen med nr 184 som bremset feltet i starten?" Den ville jeg helst slippe å høre i målområdet etterpå.

En fan på ville veier

I stedet la jeg skiene dønn bakerst, og tok frem kameraet. Hørt om det norske landslaget som skulle spille VM-kval mot England på Wembley i 1980? Spillerne gikk rundt og tok bilder av garderobene, og sikret seg autografen til motstanderlaget. Sånn var det jeg så ut i denne elite-båsen. Spaserte frem og knipset bilder av trippel Vasavinner Dan Tynell, og av Thomas Alsgaard som så avslappet og skarp ut. Og der - helt foran til høyre: Sandra Hansson. I kanonform, og altså 200 plasser foran meg allerede. Jeg stakk bort og ønsket lykke til, hun returnerte ønsket, og skottet bak seg. Der stod Jenny Hansson, tidligere Marcia-vinner, og evig toer i Vasaloppet. Startnummer 3 så jeg imidlertid ikke. Nina Linzén. Nummer 3 på Vasaloppet i fjor, og kanskje den av elitedamene jeg har størst forhåpninger om å kunne nærme meg.

Hastig smøring

Jeg jogget tilbake til skiene, mine trofaste Atomic, for anledningen påført to lag blå ekstra, og et lag VR 45 på toppen. Glidet med HF og en dæsj ceraF, etter vanlig Thork-mønser: Fort & gæli. Fikk låne smørebukk av den sjenerøse Lyn-gjengen kvelden før, men det var mange om jernet og kaldt å stå ute, så det gikk litt fort. For fort? Jeg fikk satse på skienes usedvanlige glidstyrke.

Fra starten i Molina går løypa en del oppover de første 18 kilometerne, inn til Canazei, innerst i dalen, der vi snur og kjører tilbake, hele veien de fem milene ned til Cavalese. Man er nødt til å ha feste, det er en del diagonal og små kneiker med fiskebein. Testen av sporet i går viste at kudegradene holdt sporet tørt også når sola kom frem, så det var klassisk blå ekstra-føre ved start, med minus 8 i lufta. Ingen fare for bløte spor i løpet av dagen.

Farvel til Xtra Personell

Jeg proppet som sedvanlig ørene med iPod-musikk, det var Minor Majority som ønsket velkommen med "Supergirl" - kan det ha vært et tegn? Den masete italienske speakeren forsvant fra min sfære, og akkurat i det jeg var klar sa det pang. Tre grønne Xtra personell-drakter skimtes der foran i det de staket ut, selv hadde jeg pulje 1 over og rundt meg før jeg var midtveis i den første bakken. Inn i Molina, den første av 13 landsbyer vi faktisk går gjennom, fulgte jeg feltet greit, men hadde nok mistet 20 plasser i trengselen. Ca nr 220 ut, altså.

Endelig: To fletter!

Det er morsomt, men uvant å gå skirenn inne i en by. Man sneier hushjørner, det er folk overalt, og stor fare for stavbrekk. Anders brakk jo skia tidlig. Jeg unngikk uhell, og stampet meg gjennom sukkeret som lå i gatene. Vanskelig å få faste spor her, tydeligvis.

Men det gikk fint. Kroppen ga ingen krisemeldinger etter startrushet, slik den gjerne gjør om du ikke har dagen. Jeg fulgte feltet, men det kostet meg 90% av bånn gass.

Planen var enkel og grei: Gå for fulle mugger til vending ved Canazei og 18 km, for derfra blir det litt hvile i hockey. Og kondisen bør være god nok til å hente seg inn i disse små pausene.

Som tenkt, så gjort. Jeg jagde på, skia satt godt i de små motene, og der¿hva er det? To fine fletter under ei hvit lue? Startnummer 3! Nina Lintzén!

Væske-miss koster meter

Jeg dyttet bort et par ivrige italienere, og tvang meg inn på bakskia til Nina. Herlig. Her gikk altså damen som slo meg med et kvarter på Vasaloppet i fjor, og var på pallen der. Her lå lista. Klarte jeg følge henne til mål, ville jeg sannsynligvis snuse på damepallen. Nærkontakten med fysikeren fra Årsunda ga inspirasjon. Hun er i full jobb, sånn som meg, og er egentlig mer naturlig å sammenlikne seg med enn proffene Jenny og Sandra Hansson, som er fulltids skiløpere. Nina gikk fint, men kanskje litt stakkato i diagonal. Plutselig var jeg forbi henne, uten at jeg helt mente det. Ved en drikkestasjon stanset jeg for to kopper saft, hun gikk med en liten flaske i beltet og stoppet ikke. Brått var hun 20 meter foran meg.

Den vonde luka

Ved runding i Canazei var de 20 meterne blitt til 50, hun hadde en fin mannerygg, jeg en mindre fin. Og slik er taktikken i disse langløpene: Aldri dra et felt selv. Det koster så utrolig mye mer krefter enn å ligge i rygg. Og er det én ting du ikke kan sløse med her, så er det krefter. "Billig, billig, billig" er mantraet, men det er lettere sagt enn gjort, når du går som et uvær for i det hele tatt å henge på.

Da er det som utgjort når Nina Lintzén får 50 meter luke. Jeg er sjanseløs på å tette den alene. Og det kommer ikke opp hjelp bakfra. Skulle gjerne staket i hennes ryggen nedover, og beholdt lukten av jentepallen. Men det nytter ikke. I have to let you g o, ms Lintzén. I'm deeply sorry.

Albuen melder seg

Og mer sorry skal jeg bli. Nå som terrenget bikker nedover, har alle rundt meg fått blod på tann. Det stakes noe helt vanvittig! Folk hiver seg på stavene, jeg må over i ren spurt for å holde ryggene!

Og selv ikke det holder, noen kjører fra meg likevel. Hva betyr det? Dårlig glid? Au, au, en vond tanke.

Og her kommer en til: Det begynner å verke i albuen og triceps på høyre arm. Betennelsen jeg har vært behandlet for siste to uker har allerede våknet. Etter to mil. Dette er ikke bra nyheter. Negative tanker melder seg. Hvis det blir verre, må jeg stå av. Som er en helt forjævlig tanke. Etter alle forberedelser, og en god start¿. Det må ikke skje.

The Uprising

Og heldigvis: Det skjer ikke: Armen er verst i diagonal, og det er det ikke mye av nå. Ved å rette ut armene under staking, stikk motsatt av Odd-Bjørns teknikktips, får jeg mindre vondt i armen. Og jeg jobber. Og jobber. Det er mindre hvile nedover enn jeg hadde håpet. Jeg må pigge to tak mer enn de andre før hver nedoverbakke, og starte litt før. Er det topplaget med VR45 som bremser? Gliden er ikke dårlig, men den føles ørlite grann dårligere enn de rett rundt meg. Og det merkes, når det går så fort som det gjør nå.

Vi suser ned gjennom dalen, inn av byer, ut av byer, langs elva, over elva, og tilbake igjen. Det er variert og spennende, og overalt en haug med folk som heier. Jeg hører dem ikke, men merker dem i ytterkanten av synsfeltet. På ørene dundrer Muse, Springsteen og Green Day, og blikket mitt er stort sett fiksert på skistøvlene til han foran. Pluss en radius på to meter. Der lever jeg nå, i en ganske så lukket verden. Det er pent i Val di Fiemme, men naturopplevelsen får jeg ta en annen gang.

Flickorna drar fra

Dette går fint. Det kommer en og annen kar opp og går forbi, men ingen store grupper. De har startnummer under 500, det betyr at de startet på samme skuddet som meg. Da vi kommer til Predazzo, etter 45 km, er det målgang for de som går "Marcialonga Light". Tallene skal senere vise at jeg passerte på 212 plass oppe ved vending i Canazei, og 217 her i Predazzo. Altså omtrent akkurat der jeg gikk ut. Igjen en oppstemt følelse. Dette går bra. Hvor langt foran er Nina, tro?

Det skulle vise seg at hun var snaue to minutter foran i Predazzo, mens det var syv minutter frem til Jenny og Sandra Hansson. De er bedre til å stake, og de har kanskje litt bedre glid. Jeg noterer meg mentalt at jeg må ringe Odd-Bjørn eller Petter etter OL og tigge et superpar til Vasaloppet. Atomic'en er bra, men i dette selskapet duger bare det aller, aller beste.

Ødeland kvartal

Puh. Er'e langt igjen, tro? Psyken skifter fra korte glimt av lykke og pågangsmot, til tyngre tanker om slitenhet, vondt, vondt, vont, og "hvorfor gidder jeg egentlig dette?" Jeg rekker å tenke at det er 13 dager til jeg skal i kjeller'n igjen, på HK marsjen. Tanken skyves bestemt unna, for nå nærmer vi oss mål. 10 km igjen, og de siste tre er rett opp.

Jeg staker mellom sporene, hvor det er ørlitegrann bedre slipp. Henter en rød skidress, han skled fra meg for en halvtime siden, men nå er det helt flatt og armene hans er helt ferdige. Det er mine også, men jeg skyver litt bedre enn ham. De siste slettene heller ikke lenger svakt nedover, jeg har ingen rygger lenger, jeg ligger alene siste milen og slettene er eeeeeendeløst lange. Men så: Over en bro, og der er monsterbakken. Jeg har fortsatt bra feste, men når jeg ser hvor bratt bakken er, bråbestemmer jeg meg for å få litt mer. Det er ingen kø. Jeg bare løfter skia, og en kar fra Toko legger på et tjukt lag klissen voks. Minst tilsvarende VR60, vil jeg tro. Det hele tar 20-25 sekunder. Smertefritt. Det lugger litt, men jeg har spikerfeste, og sporene i bakken er ennå ikke blanke eller løse.

O målsnøre. O lykke

Selv om bena stort sett er spart de siste timene, er det syreeksplosjon så fort jeg begynner å jage på i diagonal. Turboneger-Hank brøler i øret mitt: "Get it on, Get it on!" Men dette går ikke fort. Det er sinnsykt bratt. Jeg tenker at her er det da helt umulig å stake opp? Ikke for Jørgen. Ikke for Svärd. Men dem om det. Jeg har nok med å flytte beina. Kikker for første gang på klokka. 3.34. Jeg hadde et slags mål om 3.40, men skjønner det ikke går. Nå vil jeg bare opp. I mål. Falle om. Hvile. Sove.

Det heies og hoies rundt meg, jeg gir alt men kommer nesten ikke av flekken. Det gjør ingen andre heller, for det er helt stille foran og bak meg. Ingen tar meg, jeg tar ingen. Det er en ensom marsj. Marcia ensomma. Og nå blir det flatere. Men først rundt et gatehjørne. Og ett til. Og ett til. Helvete. Ett til. Men der: Oppløpet: En løpsk italiensk speaker brøler "Thorki Gundersen fråm Nårrrge", jeg hører ham på tross av iPod'en. Klokka passerer 3.45. Derrr. I mål. Så deilig. Jeg seiler om på en benk, rett ved siden av en mutt XtraPersonell-sjef Nils Marius Otterstad. Her har visstnok Bjørn Dælie sittet og hvilt et kvarter, helt utslitt. Han har nettopp gått, for Bjørn var 16 minutter før meg i mål.

Men jeg orker ikke bry meg, om verken Bjørn, damer eller andre konkurrenter. For første gang i mitt skiløperliv har jeg følelsen av å ha gått så fort jeg kan, absolutt hele veien, og da er det ikke stort mer å få gjort. Marcialonga 2010 er i mål.

Jeg er sliten, glad og, skal det vise seg - grisebanket av damene. Det vil si, de svenske damene. Beste norske slo jeg med tre minutter, Ellen Sandbakken fra Kjelsås.

Kanskje jeg må omdøpe prosjektet: Slå flickorna 2010.

EPILOG:

Når bag er hentet, kjeks er tygget og man står med den første ølen i hånda, sier følelsene at dette var bra. Særlig totalplasseringen, nr 210 av drøye 6000, og altså helt på høyde med der jeg startet: Bakerst i eliten. Jeg ser av resulatatlistene at jeg er foran mange løpere som slo meg i Birken i fjor, men likevel: Det er langt opp til the Hanssons: 13 minutter til Jenny, 12 til Sandra. Jeg skulle gjerne gått 5 minutter fortere, rett under 3.40, da hadde jeg kortet ned beviselig på jentenes forsprang fra i fjor, og jeg hadde fulgt Nina Lintzén til mål (3.39).

Men, det er mitt første renn for sesongen, forhåpentligvis er jeg enda litt skarpere til Vasaloppet 7 mars. Da må jeg prøve å henge på Lintzén til mål.

Så får vi heller ta the Hanssons i bakkene opp mot Midtfjellet.

Dream on.

Utvalgte resultater, Marcialonga 2010:

1. Oskar Svärd3.02.28

2. Jerry Ahrlin3.02.29

3. Jørgen Aukland3.02.41

4. Stanislav Rezac3.02.57

5. Marco Catteano3.02.58

8. Anders Aukland3.03.43

9.Thomas Alsgaard3.04.00

16. Simen Østensen3.05.56

90. Bjørn Dæhlie3.29.07

95. Espen H. Bjerke3.29.38

105. Jenny Hansson3.32.07

115. Sandra Hansson3.33.43

119. Susanne Nyström3.34.01

159. Nina Lintzén3.39.42

210. Thorkild Gundersen3.45.06

241. Ellen Sandbakken3.48.01

251. Marte Monrad Hansen3.49.00

408. Jostein Mjønerud3.59.57

Ca 6000 deltakere, hvorav ca 2000 nordmenn. 408 løpere under fire timer i mål, hvorav 8 kvinner.

Fin film fra rennet:

Marcialonga 2010

Denne saken ble første gang publisert 02/02 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.