Manndomsprøve i myra

En tre timers rulleskiøkt ville jeg normalt levd godt på resten av uka, men her er det ingen bønn: Økt 2 er skogsløping, oppmøte på Sognsvann 16.30. Jeg er egentlig for sliten, har egentlig for dårlige knær til å løpe, og skulle egentlig hente datter'n min på skolen idag, men faen heller. Jeg har en billett til å trene med dem som ligger absolutt først i Vasa-sporet, og da skal ikke et eneste minutt få gå fra meg. Ikke sålenge jeg står oppreist.

Taktikken er derfor klar: Jeg løper til jeg stuper! Anders har annonsert en "morsom " runde, med "endel myrer og greier", men jeg hører ikke på det øret. Jeg tar ett steg av gangen.

Tar plass bakerst

Og konstaterer at allerede etter to steg har jeg slått to av gutta fra i morges. Jens Arne var sliten etter tre-timer'n med pigging, og dessuten skulle han hente i barnehagen. Og Dario fikk streng beskjed av trener-Fredrik om å slappe av på sofaen. En liten forkjølelse var ikke forenlig med Aukland-runden i Nordmarka, mente han.

Bare Jørgen og Anders gliser like bredt som vanlig. De leder an ut langs vannet, duggfriske og opplagte. Fredrik tar Darios plass, og stiller i et par joggesko like hvite som mine. Curdin og jeg legger oss som vanlig sist i feltet. Spare på krefter, nå. Under rulleskiøkta pratet jeg mye med gutta underveis, men da hadde jeg fordelen av lettere hjul. Nå stiller vi på lik linje, utstyrsmessig, og da gjelder det kort sagt å holde kjeft. Spare pust. Være økonomisk.

Det går fint bortover Hammer'n-stien, men så svinger Anders opp til venstre, over på en sti full av røtter og stein. Og oppoverbakker. Auda. I min pure ungdom, for 15-20 år siden, elsket jeg å løpe på sånne stier. Nå har jeg ikke gjort det på ti år, etter at et par maratonløp ødela knærne med tanke på løping. Skog og mykt underlag er bra, men kronglete stier, med varierte steg og ureine tråkk, har vært drepen for knærne. Så jeg har forlengst sluttet med denne type løping, eller sagt på en annen måte: Med løping i det hele tatt. Men denne vinteren og våren har hasene vært litt bedre igjen, så idag er jeg villig til å putte alt inn i potten. Kvitt eller dobbelt. Det får gå så lenge det går.

And then they were three

Og det går! På Ullevålseter henger jeg fint med, ingen plager, men det samme gjelder ikke min venn Curdin, som også har slitt med knærne (Også i hans alder, da gitt. han er født i 1084, da jeg gikk ut av ungdomsskolen!). Fredrik bestemmer at han og eleven skal snu, og jeg får et blikk fra trener'n. Det blikket kan ikke tolkes som annet enn "det bør du også, Thorkild".

Men jeg hører ikke på det øret, ikke det heller, og sier jeg prøver å henge med Jørgen og Anders videre. Curdin smiler og rister på hodet, Fredrik trekker på skuldrene, og setter kursen mot dusjen.

Vi skal videre inn i marka, og nå blir det alvor. Mange er nok kjent med skiløypa ned fra Ullevålseter, langs en kraftlinje, og så langs et lite vann. Nedover og flatt om vinteren, bratt ulendt og vått nå om sommeren. Vi er allerede søkkvåte da vi tar til høyre mot Lørenseter. Og i bakkene opp forbi setra er det så bratt at pulsen min begynner å galloppere.

Trøsten får være at av oss 6 som startet med rulleski i morges, er det nå bare tre igjen. I mitt syke, skrudde hode betyr det at vi nå har ristet av oss de tre andre. Den indre kommentatorstemmen sier at Curdin, Jens Arne og Dario har sluppet. Teten består nå av Anders og Jørgen Aukland, og den hittil ukjente Thorkild Gundersen. Du kan formelig høre den svenske kommentatoren på Vasaloppet bla i notatene sine:

- Neej, vi har faktisk inga uppgifter om denna Gundersen.

-Undras om han over huvedtaget har åkt Vasaloppet förut?

- Inte ser han helt ung ut, heller. Jag fattar inte det här.

Blytung hengaræv

Trolldommen brytes når vi er på toppen av bakkene etter Lørenseter, retning Kobberhaugen. Her venter en fin, flat strekning om vinteren, med gode spor og lett staking. Nå: En gjennomvåt myr, hvor vi synker ned til knærne for hvert steg. Fyyyy f. Løpe rundt? Glem det. Anders dundrer ut i myra, det er jo der løypa går, kan skjønne.

- Bare å holde farta, Thorkild, så flyter du over!

Særlig. Jeg synker gjennom. Med mine 77 kg er jeg en tungvekter målt mot disse syltynne gutta. Dessuten holder jeg ikke farta som for 15 år siden. Jeg er på bortebane. Det vil si, rent terrengmessig er jeg på hjemmebane, jeg elsker dette strekket i Nodmarka, men på en helt annen årstid. På ski er jeg kjappere enn noen gang, i skogsløping er glansdagene for lengst over. Jeg er blitt en hengaræv.

Men jeg kommer meg da til Kobberhaugen, på et vis, og der vanker det en slurk vann. Jørgen forteller om Lars Berger, som har løpt ett eller annet terrengløp forrige helg, på 22 minuter og noen sekunder. Tolv sekunder bak Jørgen, og 25 bak Anders sine noteringer fra ifjor. Da slår det meg at disse gutta i bunn og grunn er nokså like meg og mine treningskompiser. De er opptatt av tider, hva konkurrentene gjør, målt mot hva vi selv gjorde ifjor, og året før der. Ikke så overraskende, i grunn.

Videre fra Kobberhaugen bærer det ned på myra, og i retning Blankvann. Igjen et herlig, lett terreng å skil avgårde på om sommeren, nå er det gjennomvåte myrer og blytungt slit som gjelder. Jeg løper med et minikamera i hånda, og knipser et par bilder av Anders i farta.

Det vanker litt ros

Men nå begynner jeg å bli dyktig sliten. Jeg prøver tenke på nioe annet. F.eks: Hva kan jeg lære av det jeg ser? På rulleskiøkta var det flere småting, både teknisk og utstyrsmessig. Nå er det verre å sette fingeren på noe. Løping er brutalt. Joggesko, shorts og T-skjorte, værsågod, sett i gang. Det ene beinet foran det andre.

Å avlede tanken var ingen suksess. Kroppen roper stopp, og hjernen kan ikke blokkere signalene mye lengre. Etter Blankvann begynner det å gå oppover mot Skjennungen, og nå er det full alarm i alle muskler

Da sier plutselig Anders:

- Du er kanskje ikke vant til å trene to økter om dagen?

- Vant til ?? Jeg har aldri gjort det før!

- Da har du jammen god kondis.

- He,he, host, hark, jo takk for det...

- Det er nok staketeknikken du kan forbedre mest. Har nok endel plasser i Vasa'n å hente der.

Det ble famous last words fra Anders. Jeg hadde rett og slett ikke O2 til å svare. I en bratt bakke ble luka frem til ryggen hans 10 meter, så 15, og det klarte jeg rett og slett ikke å tette. Nå ante jeg overhodet ikke hvor jeg var, men én ting visste jeg sikkert: Jeg greide ikke følge farten deres lenger. Og ett prinsipp har jeg i dette prosjektet: Jeg skal aldri sinke gutta, eller stå i veien på noen som helst måte. Derfor måtte sist rest av krefter brukes på et rop, fra amatøren der nederst i bakken:

- Bare kjør på dere, gutta, jeg tar resten i eget tempo.

Jørgen ser litt skeptisk ut.

- Du er sikker på at du finner frem, da?

- Jaaada.

Sjangler alene hjem

Jeg venter til de har rundet toppen av kollen. Så stuper jeg overende i lyngen. Totalt på felgen. En liten bekk renner forbi. Jeg kravler bort til kanten og stikker hele hodet nedi. Vann, vann, vann. Blir liggende og kikke litt på himmelen. Ser på klokka. Nesten 2 timer løping. Jeg har stupt. Men jeg har også hengt på til jeg har stupt. Det holdt i til sammen 5 timer i dag. Det er fanden meg bra!

En mygg har oppdaget gjesten, og sugd i seg en desiliter av mitt syrestinne blod. Jeg knipser den vekk og stavrer meg på beina. Nå er det forsiktig gange som gjelder. Langs blåmerkede sommerstier, ikke rødmerkede skiløyper. Jeg ser sporene etter Aukland-brødrene forsvinne ut i enda en myr, og jeg lurer på hvor mye av kvelden og natten jeg kommer til å bruke på å sure rundt i Nordmarka. Er det ikke slik at folk som går seg bort fort begynner å virre i ring?

Jeg slipper heldigvis grunne lenge på slike scenarier, for snart er jeg fremme ved vannet Skjennungen. Derfra går det vei over til Ullevålseter. Bratt og jævlig, riktignok, men nå vet jeg ihvertfall veien ut.

Det blir 7 km på grusvei, via Ullevålseter til Sognsvann, hvor jeg vekslevis svetter, fryser, går og småjogger. Jeg drømmer om vafler, biff med bernaise, Snickers, cola, grillet kylling, enda mer vafler, og en liter vaniljeis til dessert. Sinnstilstanden vakler mellom svekket bevissthet med dobbeltsyn, og en plutselig, herlig innsiktsfølelse, hvor naturen og alle gode krefter eksploderer i hodet som en intens lykkefølelse. Noen joggere og syklister passerer meg på veien. Jeg må ha vært et merkelig syn.

Klokken halv åtte sjangler jeg rundt bommen på Sognsvann, og finner bilen der jeg forlot den. Folk glaner. Jeg må se ut som den tapende finalisten i VM i maraton-gjørmebryting.

Men jeg gir blanke. For ti minutter senere står jeg hjemme i dusjen og tenker at idag, idag har virkelig Sandra Hansson fått noe å tenke på.

Prosjekt "Slå Damene" er for alvor sjøsatt.

Denne saken ble første gang publisert 26/06 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.