Alvorlig avsporing
Hvor er det siste stedet på jord du ville finpusset langrennsformen foran konkurransesesongen? Las Vegas, Nevada.
Akk, jeg er en splittet sjel. Jeg er veldig interessert i langrenn, men også veldig interessert i poker, casinodrift og duppeditter. Jeg skulle gjerne vært tro mot skisatsingen min all the way til startstreken i Marcialonga, men i begynnelsen av januar drar jeg til Las Vegas. Alltid. Verdens største teknologimesse, og et utall grønne filtbord, og dessverre en og annen paraplydrink lokker meg til seg om veps til saftmugga. Ski eller ikke ski.
Ikke-monogam fyr
OK, det er jobb, og jobb må gjøres for oss ikke-proffer. Enten vi liker det eller elsker det. I like it, love it, og kunne uansett aldri ha blitt noen ski-monogamist. Det merket jeg ettertrykkelig da jeg skulle teste skiprofflivet 3 dager på Pellestova før jul, før snøen kom til Oslo. Med oppsparte fridager og velvilje fra familien skulle jeg leve slik de store gutta gjør: Sove, spise, trene, sove igjen, spise igjen, trene¿og så se litt på TV eller lese i en bok.
Som sagt, så gjort. Den første dagen var det veldig tåkete, jeg så bare tre meter foran meg, og virret rundt alene på fjellet med hodelykt om kvelden. Den andre dagen var det sterk, iskald vind, jeg holdt på å fryse i hjel og dessuten brøytet jeg spor det meste av veien. Den tredje dagen ble jeg lei, og dro hjem.
Eksperimentet lærte meg to ting: Jeg er ikke enspora nok til å bli proff i langrenn, ikke i noe som helst, egentlig. Og: Respekt for dem som orker dette livet. 365 dager i året. Nå skjønner jeg litt mer av hva som ligegr bak en Vasaloppseioer, eller en OL - medalje..
Bra med mil
Proff-floppen til tross, desember ble bra. Oppunder jul var jeg til og med oppe i fem økter i uka, og på julaften kjørte jeg intervalløkt på beina, med harde bakkedrag, klokka 16.00. Altså bare en drøy time før ribba.
Og i romjula ble det flere turer og mer mil: Familien sov lenge, jeg spratt opp i 8-tiden og var hjemme til frokost klokken 10. No guts, no glory. Intervaller og langturer alvøste hverandre. 3.juledag tror jeg at jeg må ha vært førstemann på Kikut denne sesongen, det var helt nykjørte spor i ny snø, men stua hadde dessverre ikke åpnet ennå. Jeg holdt på å fryse i hjel igjen, men tok meg til Kobberhaugen og ble reddet av en varm toddy der.
Ved nyttår passerte jeg 40 mil på ski, det er slett ikke verst. I fjor var det 50 mil, men da var det skiføre fra starten av november. Nå har jeg flere løpeturer og økter i styrkerommet enn noensinne, og jeg har mer enn 70 mil på ruleski i sommer/høst. Det betyr mitt beste grunnlag noensinne, og jeg bør være optimist med tanke på konkurransesesongen, som altså endelig starter med Marcialonga 30 januar.
Copperfield
Men så var det altså dette med Vegas. 9 dager i en øreken i starten av januar, i 15 plussgrader, og med diverse usunne fristelser på alle kanter.Akkurat her og nå, mens jeg sitter i 26.etasje og skuer sydover på The Strip, føles langrenssesongen veeeldg langt unna.
Idioti?
Kanskje, jeg antar at Sandra og alle de andre damene vinner terreng på meg nå. Men det får så være. Det finnes styrkerom på hotellet, og om knærne samarbeider går det an å løpe seg en tur. Jeg greier uansett ikke kaste alt annet på båten for å gå fort på ski. Og dessuten; kanskje det er et genialt rekk? Kanskje jeg unngår å gå lei, og reutnerer full av overskudd og energi til å gyve løs i skisporet?
Time will show. Nå skal jeg på et helt annet show, nemlig Consumer Electric Show, verdens største teknologimesse. Og ikveld tenkte jeg å ta en tur på David Copperfield, som er i byen med hatten full av triks. Bare han ikke tryller bort formen min..
Denne saken ble første gang publisert 06/01 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.