Da Norge angrep Sovjet
Norske jagerfly med skarpe våpen simulerte angrep på den sovjetiske grensen under Den kalde krigen. Hensikten var å teste den russiske beredskapen.
U-2 affæren
I boka "Kom - fly med meg" beskriver også Per Kjendlie det første møtet med U-2 flyet på norsk jord. Mens han tjenestegjorde i Bodø sommeren 1958, landet det en dag et mystisk svart fly med hjulene plassert etter hverandre under den lange flykroppen. Da farten ble lav, tippet flyet over på siden og ble liggende med den ene vingen ned i rullebanen som et glidefly.
På eget initiativ kjørte noen av skvadronsflygerne ut på rullebanen for å ta flyet nærmere i øyesyn. I cockpiten satt en mann i trykkdrakt, nærmest litt brydd over å bli beglodd. Så kom en folkevognbuss i full fart med en oberstløytnant.
Han hoppet ut i full fyr: "Glem alt dere har sett! Kom dere bort, og det øyeblikkelig!", kommanderte han. Slukkøret tuslet flygerne tilbake.
I boka avslører Kjendlie avgraderte, tidligere topphemmelige dokumenter som beviser at norske militære, og dermed norske toppolitikere, hadde kjennskap til de amerikanske spionflygingene fra norsk jord som skapte diplomatisk krise i 1960. I alle år etterpå nektet statsminister Einar Gerhardsen for kjennskap til at U-2 brukte Bodø som base.
Boken kan kjøpes på : [email protected]
Først nå, 50 år senere, forteller den pensjonerte jagerflygeren Per O. Kjendlie (71) om de topp hemmelige toktene som ble utført av norske jagerpiloter fra slutten av 1950-tallet til midten av 1960-årene.
Topp hemmelig
- Ordren om å fly provoserende angrepsflyginger mot sovjetgrensen kom fra etterretningsstaben i Bodø. Oppdragene var gradert topp hemmelig, så vi diskuterte ikke oppdragene oss imellom i ettertid, forteller han.
Den tidligere kollegaen Tore Abelgård (73) bekrefter at det dreide seg om flere oppdrag over flere år, nærmest en katt og mus lek mellom det norske og sovjetiske luftforsvaret. Hensikten for norsk etterretning var å sjekke reaksjonsmønsteret til de sovjetiske jagerflyene i Murmansk-regionen.
Russere på halen
Abelgård husker fortsatt et tokt han fløy alene i en F-104 Starfighter sommeren 1964.
Jagerflyet var utstyrt med skarpe Sidewinder-missiler og maskinkanon da det tok av fra Bodø. På høyde med Bardufoss gikk han ned i bakkehøyde og fløy østover skjult for russisk radar. Rett før grensen trakk han nesten loddrett til værs som en simulert rakettoppskytning rett inn i det sovjetiske radarbildet.
Reaksjonen kom raskt. Mens han svingte nordover og ned i skyene mot Barentshavet, fikk han beskjed fra den norske militære radarkontrollen at han hadde forfølgere på halen.
- Men vi fryktet aldri noen direkte konfrontasjon med de russiske flyene. Med Starfighterens toppfart på drøyt to ganger lydens var vi i stand til å fly fra det meste.
Likevel innrømmer han i dag at toktene mot Sovjet ga sommerfugler i magen. Selv om tiden fra opptrekket begynte til han var i sikkerhet bare var åtte minutter, føltes tiden lang.
Falske radiooperatører
I den selvbiografiske boka "Kom - fly med meg", gir jagerflygeren Per Kjendlie en detaljert beskrivelse fra et dramatisk tokt i september 1957.
Som 20-årig fersk jagerpilot på 331-skvadronen ble han advart om muligheten for falske radiooppkall fra østsiden av grensen. ITyskland var NATO-fly blitt tilbudt radardirigering som etter hvert viste seg å stamme fra falske operatører bak jernteppet. Heldigvis var ingen ennå blitt lokket over på østsiden av grensen.
- Det var både spennende og litt skremmende da jeg klatret om bord i FN-G, Thunderjet'en som skulle være flyet mitt på turen, sier han i dag.
Denne gangen skulle Kjendlies Thunderjet-formasjon ta av og klatre opp gjennom skyene til 35 000 fot mens de fløy østover. Planen var at de skulle stupe ned før de fløy langs grensen nordover og så returnere i lav høyde i kveldsmørket til Bardufoss. Kjendlie forteller:
"Vi er fortsatt i 35 000 fot og skydekket ligger som et ullent teppe langt under oss. Spenningen kjennes litt sitrende i kroppen. Dette er jo første gang jeg er med på og føler meg direkte involvert i den såkalte kalde krigen. Jeg er spent på om vi får noen form for nærkontakt med "Ivan", som befinner seg ikke så veldig mange minutters flyging foran oss. Jeg tenker på det som ble sagt på briefingen om å bli lokket inn over Sovjetunionen av falske radaroperatører. Nettopp nå befinner vi oss der hvor dette kan være aktuelt. Men vi vet ganske nøyaktig hvor vi er, i hvert fall foreløpig.
Nå passerer vi ni minutter på stoppeklokken min, og en stemme kommer inn over radioen: "127 and 56". Vi blir overvåket av Klondyke, som er Luftforvarets radarstasjon i Honningsvåg.
Her blir det ikke sagt mer enn høyst nødvendig, tenker jeg. Jeg antar at vi ligger litt nord for Polmak på norsk side. Og ganske riktig, nå svinger formasjonen til 127 grader, som antagelig tar oss rett mot Sovjetgrensen. 56 miles til grensen, antar jeg. Da må vi snart begynne å gå ned. Det er litt nifst å tenke på at her oppe kan vi godt bli angrepet av sovjetiske fly. Vi har ingen garanti for hva de måtte finne på. De har oss sikkert på radarskjermene allerede.
Kritisk hastighet
Jeg lar blikket flakke litt mellom formasjonen og instrumentene mine. Ser på fuel og oljetrykk, temperaturer, og jeg sjekker surstofftilførselen. Nå snur formasjonslederen Ivar på hodet og vinker at vi skal begynne å gå ned. Jeg sitter klar med throttelen, og ganske riktig, der må jeg trekke av på gassen.
Jeg senker nesen på flyet mens hastighetsmåleren viser Mach 0.79. Det dirrer litt i maskinen iblant. Det er tegn på at hastigheten ligger helt opp mot det kritiske for Thunderjeten. Den varierer litt fra fly til fly, men ting pleier å skje på Mach 0.80 (80 % av lydens hastighet).
Nå ser jeg kondensstriper på himmelen et stykke foran oss. Riktignok er det et godt stykke unna, men de har kurs på skrå mot oss fra nordøst. Antagelig MiG-17-fly fra den sovjetiske basen Luostari bare 16 kilometer fra grensen.
Bratt stup
Ivar peker i deres retning og gir tegn til at vi skal være klare med speedbrake. Der gir han tegnet. En buldrende lyd kommer fra luften som rotes opp av bremsen under flyets buk på denne høye hastigheten. Nå blir stupvinkelen temmelig bratt, og vi går nedover med nesten 10 000 fot i minuttet.
Vi holder tett sammen, og det går ikke mange sekundene før vi kommer under skydekket og bakken gradvis kommer til syne under oss. Ute på venstre side skimter vi konturen av kysten i det dunkle lyset.
Jeg lurer på om vi ikke snart skal svinge tilbake, men antagelig har Ivar i tankene at de som følger oss på radaren et sted forut, ikke skal bli beroliget før høyst nødvendig, og stupvinkelen forblir den samme til vi har passert 3000 fot. Da begynner uttrekket fortsatt på kurs mot sovjetgrensen. Nå kan det ikke være mange kilometerne igjen før vi er i "fiendeland", og Ivar legger formasjonen over i en krapp venstresving.
"Ivans" jagerfly på halen
Samtidig gir han tegnet "speedbrakes in". Vi trekker nesa opp for å stoppe stupet før vi treffer bakken. Mens vi trekker rundt fire G i venstresvingen beordrer Ivar "tactical formation", og fortsetter ned til en høyde på bare 50-1 00 meter over terrenget. Vi sprer oss litt utover og fortsetter nordover. Noen fjorder fyker forbi under oss før vi kommer ut i Varangerfjorden med kurs for landet ytterst på den andre siden. Jeg tar en rask titt på kartet og ser at Vardø ligger nesten rett forut.
En fremmed stemme kommer inn på radioen: "Watch out, Ludo! Bogeys approaching five o'clock 16 miles".
Jøss, Ivans jagerfly er på halen, tenker jeg. Og attpåtil tar de innpå, selv om vi holder drøyt 700 km/t. Jeg må gi full throttle for å holde plassen i formasjonen. Det er tydelig at Ivar vil gi på det han har for å fly fra fienden. Hastigheten går opp i over 900 km/t. Jeg kaster et blikk på høydemåleren som viser 400 fot under havflaten. På så høy hastighet i lav høyde viser høydemåleren altfor.
Formasjonen svinger nå mer vestover for raskere å komme inn over land på Varangerhalvøya. Dersom russerne vil skyte oss ned, vil de nok helst ha oss ned i havet, og ikke inn over norsk territorium på land. "Still on your tail now 14 miles", kommer stemmen inn igjen på radioen. Det betyr at russerne tar innpå. Hvis de har raketter, er det ikke lenge før de er på skuddhold, tenker jeg.
Vi har nå svingt til en nordvestlig kurs, og jeg ser kysten med en by komme mot oss. Det stemmer med Vadsø, tenker jeg og føler meg litt tryggere nå som vi kommer inn over norsk landområde. Bekreftelsen kommer på radioen: "B ogeys turning away. "Thank you", kommer det lettet fra Ivar."