Bygger verdens lengste bro

Halvøya Bahrain og Qatar har tre ting felles: De var en fattig fetter av det dominerende Saudi-Arabia, de er blitt nyrike oljestater og de kommer til å vise et annet, mer liberalt ansikt av arabisk islam.

Evig vennskapsbånd

Bahrain er allerede knyttet til Saudi-Arabia med verdens 7. lengste bro, Kong Fahd-forbindelsen på 28 km. Men å kjøre mellom Bahrain og Qatar i dag, via Saudi, tar åtte timer. Nå skal landenes varme forbindelser knyttes med et evig bånd: Vennskapsbroen skal måle hele 40 km - og blir med det verdens lengste broforbindelse.

Byggingen starter i høst, og vil ventelig pågå i fem år. 22 av kilometerne vil være bro på påler i vannet, mens 18 km vil utgjøres av kunstige demninger, som blir bygget der vannet er grunnest.

Komplisert byggekunst ledet av danske

Den danske ingeniøren Mogens A. Hviid er prosjektdirektør for Cowi, et av konsulentselskapene som jobber med broen. Han sier til avisen Berlingske Tidende at det er mange og store utfordringer i prosjektet:

- Ikke minst med tanke på tidsrammen. For å bli ferdig i tide må vi hver eneste dag, i to og et halvt år, skipe ut og montere et 2000 tonn broelement på påler i vannet.

Budsjettet for hele prosjektet er satt til 17 milliarder kroner. Det er ikke et spesielt høyt beløp, sier ingeniøren:

- Det skyldes to ting: For det første er vannet relativt grunt, det er ikke mer enn åtte meter dypt noe sted. For det andre er det mye billig arbeidskraft i Qatar.

Vant i olje-Lotto

Den billige arbeidskraften han snakker om, består av arbeidsinnvandrere fra Iran, Bangladesh, India og Pakistan. Arbeiderne jobber med lav lønn og elendige boforhold.

Det er disse mennene som skal bygge Vennskapsbroen. De er nødvendige, små tannhjul i et samfunn som har utviklet seg enormt, i takt med olje- og gassutvinningen. For bare 70 år siden var Qatar en ørken med noen få nomadestammer, og en og annen fisker og perledykker langs strendene. Etter at oljen ble oppdaget i gulfen, ble makt-eliten i landet rike over natta.

Men eliten, først og fremst bestående av Hamad bin Kahlifa al Tani og hans storfamilie, har ikke brukt alle pengene på å bygge palasser til seg selv. Infrastrukturen i landet, og da spesielt i hovedstaden Doha, er bygget ut i imponerende tempo. Det er byggekraner overalt. Bare naboen Dubai kan måle seg med aktiviteten i Qatar, og Dubai er for tiden hardere rammet av finanskrisen enn Qatar.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Todelt samfunn

Om vennskapet til Bahrain i nord er sterkt, handler det mer om rivalisering i forhold til Dubai i sør. Qatar og Dubai konkurrerer på mange måter om å bli verdens ultimate luksusdestinasjon - både for forretningsfolk og ferierende. Dubai har kommet lengst, med den kunstige øya Palm Jumeira. Men Qatar er ikke lang bak.

Emir Hamad er en populær leder, han deler rikdommen med sitt folk. I Qatar er det ingen inntektsskatt, strømmen er gratis, og bensinprisene latterlig lave. Landet er verdens rikeste, målt i BNP per innbygger. Men samtidig er landet delt i to: De nasjonale araberne tilknyttet kongehuset (qatariser) sitter i alle viktige posisjoner, og alle fremmedarbeidere behandles som nettopp det: Fremmedarbeidere. Hele fire av fem innbyggere i landet er arbeidsinnvandrere, med begrenset oppholdstillatelse.

Må bli grønnere

Det finnes skjær i sjøen, selv for velstående sjeiker. Landet er sårbart dersom olje-og gassprisene på verdensmarkedet skulle falle betydelig. Samtidig vil staten bli mer utsatt for politisk press i fremtiden. I lengden kan man ikke forbruke ressurser som man nå gjør. Med sitt vanvittige forbruk av energi, er Qatar det landet som slipper ut mest CO² i verden, per innbygger. Utslippet er fire ganger høyere enn i USA. Den voldsomme byggingen sluker mye energi, samtidig som det koster enormt å forsyne hovedstadens stadig flere bygningskomplekser med aircondition - året rundt.

Men emir Hamad bekymrer seg neppe nevneverdig. Han har en vare den vestlige verden er sårt avhengig av. Det er fortsatt pengene som snakker, og det språket har emiren lært seg usedvanlig godt.

Denne saken ble første gang publisert 24/06 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.