Bøddelfamilien

De tok livet av alt fra fembarnsmødre til naziforbrytere. 757 mennesker i alt i løpet av et halvt århundre. En av dem var norsk. Her er historien om den beryktede britiske bøddelslekten Pierrepoint.

Ekstrainntekt

En dag i 1916 fikk elevene ved barneskolen i Huddersfield ny stiloppgave av læreren: "Hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med skolen". Læreren hadde kanskje ventet seg de vanlige svarene. Mange leger og politimenn. En og annen bonde. Men han skvatt nok i stolen da han leste stilen til 11 år gamle Albert Pierrepoint. Gutten begynte slik:

- Når jeg blir stor, vil jeg bli bøddel.

Alberts svar kom ikke fra løse lufta. Det lå nemlig til slekta. I 1901 skrev faren hans, Harry Pierrepoint, til selveste Innenriksministeren og tilbød sine tjenester som offentlig bøddel i Storbritannia...dersom stillingen skulle bli ledig.

- Jeg har alltid hatt lyst på den stillingen, skrev Harry i brevet.

Akkurat hvor den lysten kom fra, er det ingen som vet. Men trolig var det penger som var drivkraften, ikke en makaber fascinasjon av å se mennesker dø. Bøddelyrket kunne gi en vanlig familieforsørgende arbeider som ham en kjærkommen ekstrainntekt.

Ukeskurs i henging

Etter en ukes kursing i hengningens kunst, ble Harry Pierrepoint godkjent og satt opp på den offentlige listen over tilgjengelige bødler.

De neste ni årene medvirket han, som assistent eller sjef, ved 105 henrettelser, før han fikk sparken. En krangel med en assistent i fylla kvelden før en henrettelse, gjorde at fengselsdirektørene begynte å hoppe over navnet hans på lista.

En av de siste han hengte var den norske sjømannen Julius Wammer.

Les også:

Så mye kan det koste deg å smugle

Her kjøper kvinner sex

En nordmanns død

Wammer var født i 1869, kom fra Vågan i Lofoten og hadde utvandret til Sør-Afrika på 1880-tallet. Senere dro han til sjøs som maskinist.

Sommeren 1909 befant han seg til lands, i London. Der drakk han tett. En dag kom han i kontakt med 24 år gamle Cissie Archer, en prostituert som han ble med hjem.

Da han ble sånn noenlunde edru igjen, oppdaget han at han manglet et kostbart gullkjede. De neste dagene streifet han rundt på jakt etter kvinnen og kjedet. Han traff henne på en kneipe, tok fram en Browning-pistol og skjøt henne. I basketaket som fulgte, ble han raskt overmannet.

Tre uker senere ble han dømt til døden.

Wammer var rolig under rettssaken og sa seg skyldig. En reporter fra Aftenposten og en norsk sjømannsprest var blant besøkerne i fengselet.

"Sjømandspresten, Horneman, har skrevet til Kong Haakon og Dronning Maud, men alt har vært forgjæves", het det i et spesialtelegram i Aftenposten 6. august 1909.

Hans morgenmøte med Harry Pierrepoint fant sted fire dager senere. Wammer gikk bakbundet, men rakrygget og takket fangevokterne for all vennlighet. Inne det lille i henrettelsesrommet gikk alt raskt. Fram på lemmen, rem rundt anklene, løkken rundt nakken, hette over hodet.

Så trakk Harry i spaken.

Nøye med matematikken

Selv om Harry fra 1910 ikke fikk flere oppdrag, forble yrket fortsatt i familien. I 1906 hadde han overtalt broren Tom til å følge i hans fotspor.

Toms dagbøker inspirerte nevøen Albert til å gjøre det samme makabre karrierevalget. I 1932 var Albert med på sin første hengning. Sammen med onkel Tom sendte han brodermorderen Patrick McDermott til sin død i Manchester. Som assistent fikk han 1 pund, 11 shilling og 6 pence på forskudd - og samme sum etterpå, dersom jobben var gjort tilfredsstillende.

Det var den alltid. Pierrepoint'ene var grundige og dyktige. Også bødler har yrkesstolthet.

De kom alltid til fengselet ettermiddagen før en henrettelse. De fikk oppgitt høyde og vekt på den dødsdømte og tok også en smugkikk på fangen gjennom et hull i veggen. Det viktige var å kalkulere riktig fallengde: Døden skulle inntre øyeblikkelig. De som veide 90 kilo og mer fikk et fall på 1,50 meter.

Da Max Haslam ble hengt av Tom Pierrepoint, med Albert som assistent, i 1937, hadde de beregnet et fall på hele 2,60 meter. Haslam var nemlig kortvokst, bare rundt 130 centimeter høy. Den lille mannen hadde slått i hjel en gammel dame. Han hadde brukt en biljekk.

Tidenes raskeste

De statlige bødlene hadde ordre om å tiltrekke seg så lite oppmerksomhet som mulig, ikke minst på grunn av egen sikkerhet. Spesielt oppdragene i Irland var farlige. Irene satte liten pris på engelskmenn som kom for å henge deres egne.

Albert Pierrepoint ble likevel en kjent mediaskikkelse med årene.

Det ble skapt mange myter - og han gjorde lite for å hindre det.

Det ble påstått at Albert la fra seg sigaren han røkte på før han entret den dødsdømtes celle, gjennomførte henrettelsen - og tok igjen den fortsatt rykende sigaren etterpå, for å vise hvor rolig og rask han var.

Ingen visste bedre enn bødlene Pierrepoint hvor grufulle de siste timene og minuttene var for fangene. Derfor satte de sin ære i at ingen skulle lide ekstra.

Da timen var slagen, gikk det bare sekunder fra fangen var hentet til vedkommende var død. Tiden det tok ble notert i "henrettelsesprotokollen". I 1951 nærmest løp James Inglis fra cellen sin inn til galgen i rommet ved siden av. Tiden ble satt til sju sekunder.

Diskret bøddel

Etter 2. verdenskrig ble Albert engasjert til å henge krigsforbrytere i Tyskland, 200 i alt. Han utførte sine plikter "tilfredsstillende og diskret", i følge Kontrollkommisjonen.

Pierrepoint-bødlene hengte noen av de verste forbryterne britene har sett. De hengte barnemordere, forsmådde strupeskjærere og seksualforbrytere. I 1935 hengte de giftmordersken Dorothea Waddingham, mor til fem, mens 5000 demonstranter markerte sin motstand utenfor fengselet.

Albert hengte til og med kjentfolk.

- Jøss, Tish, er det deg, sa han da han kom inn i dødscella i Manchester en morgen i 1950.

- Hei Tosh, svarte mannen. De hadde ofte tatt en øl sammen på puben til Albert Pierrepoint og gitt hverandre kallenavn. Men så hadde Tish, James Corbitt, kvalt en prostituert kvinne og skrevet "HORE" med blekk i panna hennes.

Bare en jobb

På 1950- og 60-tallet betalte avisene store beløp for Alberts memoarer. Puben han drev ble godt besøkt av nysgjerrige som gjerne ville se nærmere på mannen som hadde tatt livet av 418 menn og 17 kvinner.

Albert kom med samme svarene hver gang noen spurte.

Nei, han angret ingenting.

Nei, han hadde ikke mistet en eneste natts søvn.

Nei, det var ikke opp til ham å avgjøre om de dømte var skyldige eller ikke.

Han gjorde bare jobben sin.

Deretter kunne Albert svinge ølglasset og nikke opp mot et skilt på veggen, det som sa "Ikke heng i baren". Det var Albert Pierrepoints form for galgenhumor.

Kilde: Pierrepoint: A Family of Executioners av Steve Fielding, forlaget John Blake Publishing. Opplysningene om Julius Wammer er hentet fra artikkelen "Slaveri og galge" av Erik Dørum, Oppdal Historielag.

Les også:

Tidenes største undercoveragent

Christian drepte hele familien

Drepte kvinnelig vokter i sjalusi

Denne saken ble første gang publisert 23/01 2009, og sist oppdatert 06/05 2017.