Blodbadet som ble Røde Kors

Klynkene og hylene fra de døende var verst. Forretningsmannen virket mildt sagt malplassert der han sto på en høyde og så utover det langstrakte landskapet. Foran ham lå lik i tusentall. Lukten av død, blod og svovel slo imot ham. Slaget hadde vart i åtte timer. Ulike kilder antyder at mellom 30 000 og 56 000 menn lå døde eller skadet igjen.

Beslutningen forretningsmannen tok der og da, viste at han likevel var rett mann på rett sted. Og beslutningen han tok nord i Italia i 1859 forklarer i bunn og grunn også hvorfor norske frivillige risikerer liv og lemmer for å redde tankeløse turister som sitter fast eller er blitt skadet på bratte fjelltopper i Lofoten.

De synligste sporene

Forretningsmannen het Henry Dunant og endte opp på slagmarken på de italienske slettene ved Solferino ved Gardasjøen på leting etter den franske keiseren Napoleon III. Han skjøv umiddelbart fra seg planen om å inngå handelsavtaler med den franske keiseren.

Den sveitsiske forretningsmannen hjalp til med å organisere de lokale innbyggerne for å få dem til å hjelpe skadde, uavhengig av om de hadde kjempet på fransk-­sardinsk side, eller om de tilhørte den østerrikske fienden.

«Tutti Fratelli» − vi er alle brødre, slo han fast.

I dag er slagmarken preget av kilometervis med vinranker og frodig vegetasjon. Sporene etter et av historiens største slag frem til da, er så godt som borte. Resultatet av Dunants innsats derimot, er svært synlig over hele verden:

– Du kan godt si at Røde Kors ble født på slagmarken i Solferino, sier Øistein Mjærum, direktør for kommunikasjon og samfunn i Norges Røde Kors.

– Dunant ble denne dagen rystet over at ingen hadde ansvar for å ta hånd om de sårede. Han startet med å hente frivillige fra de nærliggende landsbyene, og fikk laget et feltsykehus av en lokal kirke − Castiglioni delle Stiviere, der de tok seg av de sårede fra begge sider. Alle skulle få hjelp, det var deres plikt som mennesker.

En vill idé

– Henry Dunant dro hjem til Sveits og grunnet over det han hadde sett. Han ønsket å danne nasjonale hjelpeforeninger som kunne hjelpe til i krigssituasjoner uten tanke på hvilken nasjon de stridende kom fra, fortsetter kommunikasjonsdirektør Mjærum.

Røde Kors ble opprettet i 1863, og allerede året etter fikk Dunant samlet en rekke stater for å diskutere noen grunnleggende regler for krig. I dag er organisasjonen aktiv i 191 land.

– Utgangspunktet er jo en ganske vill idé; at alle land skal bli enige om et grunnleggende regelverk for krig. I den første Genèvekonvensjonen ble en rekke regler stadfestet, for eksempel hvordan man skal håndtere tilfangetatte soldater, en plikt til å gi medisinsk behandling der det er nødvendig, og ikke skyte fanger som har overgitt seg, forklarer Mjærum.

Senere har flere tilleggskonvensjoner kommet til, blant annet med egne regler for kamper til sjøs.

– Etter 2. verdenskrig kom en stor oppdatering som nesten alle verdens land har undertegnet. Så finnes det selvsagt en del som ikke alle land har signert. Mine- og klasekonvensjonen har for eksempel ikke USA og Ukraina signert, men det har vi, dermed kan USA sende mine til Ukraina, men det kan ikke vi, sier han.

Dekke behov i fred

Norge var et av de første 12 landene til å danne sitt eget Røde Kors allerede i 1865.

– Hva Røde Kors er, varierer fra land til land. I Norge ble det fort klart at det var to områder der Røde Kors kunne bidra: Det første er å hjelpe land i krig humanitært med medisinsk utstyr og den type ting. Det andre området er humanitære behov i eget land, selv om det er ikke er krig, sier Mjærum.

– I Norge startet Røde Kors ved at lokale hjelpekorps ble stiftet for å bistå i byer og tettsteder om de ble bombet i krig. Siden Norge ikke var så ofte i krig, så man raskt at beredskapen kunne brukes til dekke behov på andre områder i samfunnet. Sånn sett utviklet det norske hjelpekorpset seg til å bli en stor ressurs i fredstid, sier han.

Etter 2. verdenskrig har dette behovet blitt enda større.

– Spesielt på 1950- og 1960-tallet fikk vi en del hendelser i fjellet som førte til mer oppmerksomhet rundt sikkerhet i fjellet, sier Øistein Mjærum.

I fjor deltok Norges Røde Kors 1770 søk- og redningsoppdrag i tillegg til 372 leteaksjoner på land.

Hjelperens dilemma

En del av dem som finnes og reddes har havnet selvforskyldt i nød. I mars i år gikk den operative lederen av Røde Kors Hjelpekorps i Vestvågøy ut og ville ha bøtelegging av turister som trosset advarsler og sperringer − og deretter måtte reddes ned fra fjell som Reinebringen i Lofoten.

– Dette er et kjempedilemma for Røde Kors. Vi har imidlertid bestemt at all hjelp skal være gratis. Vi ønsker ikke at det skal være sånn at folk ikke tør å be om hjelp, eller at ber om hjelp for sent, forteller han.

I stedet ønsker organisasjonen andre tiltak som kan bidra til at turister eller andre ikke går der de skal, eller gjør ting som kan sette dem i fare. I Hardanger er det etablert fjellvakter på parkeringsplassen hvor turister starter turen til Trolltunga.

– Da kan de påpeke at det ikke er så smart å gå til topps med høye hæler. En avgift næringen eller turistene betaler kan brukes til å lage en nødbu eller gå til lokale frivillige. Det er bedre enn å straffe eller bøtelegge, mener Røde Kors-mannen.

Mobile helseklinikker

I tillegg til de 40 000 som jobber frivillig i Norge, driver Norges Røde Kors omfattende arbeid i utlandet.

– Der har vi ikke egne frivillige fra Norge, men fast ansatte. Vi er på Gaza, i Afghanistan, Jemen, Syria og Ukraina. Der er profilen mer spisset og omfatter bare helsehjelp, forteller han.

I Ukraina var Norges Røde Kors allerede før den russiske invasjonen startet, for å hjelpe sin ukrainske søsterorganisasjon.

– Etter invasjonen spurte vi hva de trengte mest, og det var mobile helseklinikker. Rullende helsestasjoner med lege, sykepleier, jordmor, psykolog − vi var i tre fylker i begynnelsen, nå er vi i seks. I hovedsak håndterer de dem som flykter fra fronten, fortsetter Mjærum. Han forteller at de 23 mobile enhetene gjerne knytter til seg lokalt helsepersonell som har flyktet fra okkuperte byer eller steder som er under hardt angrep.

– De kjenner til helsevesenet, de har lov til å dele ut medisiner, og så er det jo fint å kunne tilby dem en jobb selv om deres eget sykehus er bombet.

Tre områder

I Norge kan driften til Røde Kors deles inn i tre; Søk og redning, transportoppdrag og barne- og ungdomsarbeid.

– Søk og redning kan være alt fra demente som vandrer omkring i gatene, til turister som har gått seg bort på fjellet, forteller kommunikasjonsdirektør Øystein Mjærum.

8000 frivillige, fordelt på 320 av 367 lokalforeninger, er i beredskap til enhver tid. Alle har jobber ved siden av. Politiet kan når som helst ringe og be om hjelp. Får de en telefon, er de klare til innsats.

De frivillige har gjerne mange hundre timers trening og opplæring.

– I tillegg gjør Røde Kors transportoppdrag. For eksempel på steder der ambulanse eller helikopter ikke kommer til.

Omsorgsaktivitetene handler om alt fra å være besøksvenn, til barne- og ungdoms-
arbeid.

I fjor deltok ca. 14000 ungdommer i aktiviteter med fellesverkene, fritidsklubber. I tillegg hadde vi 5500 på «Ferie for alle», forteller kommunikasjonsdirektøren.

Krevende prinsipp

På Gaza er også Norges Røde Kors til stede, der et feltsykehus ble åpnet i mai i samarbeid med det Internasjonale Røde Kors. Sykehuset kan ta imot 200 pasienter om dagen, har 60 sengeplasser og egen fødestue.

– Dette er den farligste operasjonen vi har vært involvert i noen gang med tanke på vårt eget personell. I denne konflikten har angrep på sykehus og personell vært massive. Vi har hatt operasjoner i Jemen og Syria, dette er enda farligere, sier Mjærum.

– Men det gjør det enda viktigere.

I konflikter som i Ukraina og på Gaza er Røde Kors-prinsippet om nøytralitet og uavhengighet spesielt vanskelig.

– Prinsippet er spesielt krevende når du opererer i et land som er angrepet, men det er det viktigste virkemiddelet vi har. Vi har kontakt med Israels Røde Davidstjerne, som selv har mistet tre ambulansearbeidere. I Russland er det et stort arbeid i sving med å ta imot og hjelpe dem som flykter, spesielt ukrainere som har havnet på feil side av fronten, og som flykter den veien, avslutter han.

For Henry Dunants ambisjon om å hjelpe medmennesker på feil sted til feil tid, følges daglig opp, 165 år etter forretningsmannens sjokk på slagmarken ved Solferino nord i Italia.c

Siste oppdrag

Åge Bøyum har sett det aller meste. Men ingenting som i Gaza.

– Jeg er 65 år gammel, og hadde egentlig lovet at det forrige oppdraget mitt, i Ukraina, skulle bli det siste, forteller Åge Bøyum, intensivsykepleier for Røde Kors og helserådgiver i Lærdal kommune og oversykepleier for Det internasjonale Røde Kors.

Ikke noen markup/edit-modus definert for desktop

Men så ble han sendt til Gaza.

– Vi har etablert et feltsykehus i en såkalt grønn, sikker sone. Men vi opplever til stadighet at det kommer angrep der, forteller han.

– Mellom 40 og 50 av 56 senger var stort sett i bruk. Det er vanskelig å si hvem som er sivile eller ikke, men det var flere barn og kvinner der. Vi spør aldri hvor de kommer fra, og gir behandling til dem som trenger det mest, forteller han.

Tidligere har Bøyum jobbet i områder med ebola og steder som har vært utsatt for jordskjelv og tsunami, men ingenting som det han opplevde på sitt 17. oppdrag i Gaza.

– Det har vist seg at sykehus og helsepersonell er spesielt utsatt. Men det er verre for helsen å være i et bomberom enn å være på jobb, slår han fast.

Selv i konflikter som den på Gaza gjelder Henry Dunants gamle rettesnor, om at alle skal få hjelp uansett.