95 postkasser på 36 mil

Landpostbud Ståle Hov kikker på klokken. Sjekker at ingen billys kommer mot oss og gir gass. Piggdekkene til Transiten klorer seg fast etter beste evne i hålka og sender oss videre inn i beksvarte natten med to stålbur fulle av brev, aviser og pakker i alle størrelser og fasonger. Om tre kvarter skal posten være i Hattfjelldal, og Ståle ligger allerede bak skjema.

180 mil om dagen

Dagen startet 0615 på postterminalen i Mosjøen for Ståle og de andre postbudene, som til sammen kjører nesten 1800 kilometer hver dag for å komme ut til adressatene sine.

Godstoget stopper ikke i Mosjøen lenger, så all posten fra resten av landet og verden for øvrig ankommer grytidlig med trailer fra Bodø. Så er det en kamp med klokka å få sortert og kjørt ut post til de mindre distribusjonsenhetene.

- Jævlig glatt, kommer det fra Ståle. Han er vant med at føreforholdene bestemmer lengden på arbeidsdagen, for posten skal ut uansett. Bare et par ganger har det skjedd at deler av ruta ned til Majavatn og opp i Fiplingdal er blitt kansellert på grunn av værforholdene.

Landets lengste

I Hattfjelldal slipper landpostbudene å vente unødig. Bilen blir losset, og vi rekker dagens andre kaffekopp før vi fortsetter til Trofors for å plukke opp posten til selve Majavatnruta.

Ståle senker skuldrene litt. Nå er det opp til ham hvor lang tid han skal bruke. Men det sier seg selv at det ikke blir mange kaffebesøk hvis han skal rekke rundt i løpet av dagen.

Ruta er en av landets lengste. 36 mil tur-retur Mosjøen langs E6 ned til Trøndelagsgrensen og tilbake med avstikkere opp i alle dalførene. Kjører man ruta hver dag, tilsvarer det to ganger rundt jorda hvert år.

Distriktet gud glemte og djevelen forlot

- Vi kjører distriktet som gud glemte og djevelen forlot, fleiper Ståle og stapper en pris under leppa.

Men han overdriver ikke så veldig. Ruta er 36 mil lang og antallet adressater er bare 95. Noen ganger er det 20 km mellom hver postkasse.

Nedbemannet

- Der er det en mils vei opp til en gård, peker Ståle. - Og en mil ned igjen, legger han til.

Brev er greit, de legges i postkassestativet nede ved hovedveien. Pakkepost er derimot landpostbudene pliktige til å levere på døren. Antallet pakker har derfor mye å si for dagslengden på turen.

Fortsatt sender folk brev til hverandre, men mengden har gått ned. Det har også antallet adressater i området. For åtte år siden var antallet 115.

Nedbemanninger i Posten har også krevd sammenslåing av ruter som betyr flere kilometer på hvert postbud.

- Er det mer stress å være landpostbud nå?

- Ja, for noen. Men arbeidsmetodene er rasjonaliserte. Nå har vi mer å gjøre, men det er blitt enklere å utføre oppgavene. 36 mil høres langt ut, men jeg opplever det mer som en lang kjøretur enn mye jobbing, forteller Ståle.

På brevene står det verken veinavn eller husnummer, bare postnummer. Men hver adressat har sin egen plastmappe i plasttrauet han har ved siden av seg i forsetet. Selv om han vet hvor folk bor, gir mappa en stedsangivelse for sikkerhets skyld.

Bikkjeklisjé

En av klisjeene med yrket er alle bikkjene som alltid biter postmannen i baken. Og den stemmer. Hundebitt og trafikkuhell er visstnok de største risikofaktorene for landpostbudene.

- En gang gikk jeg inn i et ulåst hus med en pakke. Det viste seg at ingen var hjemme, bortsett fra bikkja. Og den ville ikke slippe meg ut igjen, forteller postbud Ingrid Fagerli i Trofors. Til slutt så hun ingen annen utvei enn å hoppe ned fra verandaen, avslører hun over dagens tredje kaffekopp.

Post i butikk

Vi sitter på postsorteringen i det som opprinnelig var inngangspartiet til det gamle postkontoret. Nå er det Coop-butikken som har overtatt den rollen.

Bekreftelsen på bikkjemyten kommer bare et par mil senere ved Majavatnet. Først gneldring, så kommer Ståle i fullt firsprang fra postkassestativet med en bikkje etter seg.

- Kom, Rufus, roper eier Karl Ole Thomassen. Rufus viser seg å være snill, den skal bare ha avisen i kjeften for å stolt bære den inn.

Mobilt postkontor

- Ja, og så er det bjønn, smiler Ståle lurt når vi tar av opp til Fiplingdal.

Nå som dagslyset kommer sivende, begynner vi å se hvor grisgrendt det er i dalen opp mot Børgefjell Nasjonalpark.

Her blir landpostbudet en del av selve livsnerven, for her er det virkelig langt til nærmeste postkontor.

En gul brikke på postkassen betyr at Ståle tar turen inn. Enten for å hente post eller utføre betalingsoppdrag som et slags mobilt postkontor.

- Vi er overalt - hver dag, siterer Ståle fra Postens motto. Ingen annen bedrift besøker hver eneste husstand i Norge hver dag.

I Fiplingdal er det heller ikke så mange av dem. Bortsett fra i feriene. Det er 400 hytter her. Ca. 100 fastboende. Godt at Paula Olsen åpner landhandelen for vår skyld og servere kaffe og vafler med rørte molter. Ellers holder hun stengt annenhver dag.

Moltevafler

Neste sinna elgbikkje er ikke tjoret og liker ikke postbiler. Ståle skal levere en pakke, men går ikke ut. Tuter med hornet og venter.

- Nei, det var sjansen de fikk, sier han når han har tutet for tredje gang. Heldigvis møter vi huseieren lenger borte i veien så han slipper de ekstra fire milene til postkontoret.

- Det var tilfeldig at jeg ble postbud. Moren min jobbet i Postverket og tvang meg til å søke på deltidsjobb da jeg var 18. Har vært der siden.

- Du trives?

- Deilig å komme seg ut hver dag. Alle kompisene mine begynte på stålverket. Jeg trives ikke med stemplingsur og bli låst inne hver morra.

Godt at vi har moltevaflene i magen, for det begynner å kjennes ut som om vi har vært på veien en evighet. Heldigvis er vi over halvveis.

Ståle har opparbeidet en imponerende teknikk med å manøvrere kassebilen så nært inntil husveggene at han kan slippe posten rett opp i kassene fra bilvinduet uten å gå ut. Ofte er speilet bare en centimeter fra husveggen. Verken mer eller mindre.

Men ut må han likevel, mange ganger. Det nærmer seg den 80. kassen når den tredje bikkja kommer settende med åpent gap. Men Ståle har allerede satt seg inn igjen.

- Ha! For sen!, roper han triumferende. Tydelig at han kjenner adressatene sine godt.

Denne saken ble første gang publisert 27/12 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.